Det er mye tur for tiden. Mye ulltøy og vindtett jakke. Mye hei og smil, og tohundrede mil i snitt hver måned. Og mye vær.
Men la meg starte med ulltøy. Jeg har skrevet tidligere, om hva jeg synes om teorien om at ulltøy bare trenger å luftes og ikke vaskes. Vask ødelegger fibrene og ulltøyet varer lengre hvis man bare lufter det godt etter bruk. Teorien er for så vidt logisk hvis man bare ser på delen om at fibrene ødelegges i vask. Det er det med kun lufting som ødelegger litt.
Jeg tenkte at i en tid der man skal holde avstand og møte så få folk som mulig, så ville det være en fin anledning til å teste denne teorien. Og i mars og april gikk det for så vidt greit. Det var mye sol og fint vær, og passe med vind som var fin hjelp til lufting av ulltøy ute på balkongen. Jeg var ikke helt frelst selvfølgelig, er man født skeptisk eller realist så dør man skeptisk og realistisk. Så ulltøyet fikk en vask, med ullprogram og milo før jeg pakket det bort for sommeren.
Høsten ble tidlig kald, og det har vært relativt mye grått og tåke, så ulltøyet var på plass alt i slutten av august. Det ble fort for rått til å få luftet ut og tørket det ute, så da ble det tørkestativ inne. Det gikk overraskende fint ei stund det å. Jeg har et bredt utvalg, så jeg sirkulerte litt på det jeg brukte, og begynte nesten å bli litt positiv til teorien jeg tidligere har ledd av. Det gikk fint helt til den dagen jeg hadde de siste tre dagers ulltøy hengende på stativet, og så var en snartur ute med papir og papp og annet resirkulerbart. Papir og papp tar litt tid, for det er så smale hull på de dunkene, så dermed var jeg ute lenge nok til å ha fått såpass mye frisk luft at luktesansen var renset. Jeg gikk inn i leiligheten og svingte rett inn på rommet med tørkestativet. Det tok meg et øyeblikk å koble den intense kombinasjonslukta av fuktig ull og...hva skal jeg si. Det jeg skjønte var at når man går i denne odøren så blir hjernen eller nesa vant til det. Jeg tømte klesstativet, slang vinduet på vidt gap og grep miloflaska på vei inn til badet. Ullprogram på, og etter en times tid, lukta det milo med et hint av våt ull. Jepp, her blir det miljøsvin fra nå av. Teorien motbevist for min del.
Men tur er selvfølgelig så mye mer enn ulltøy.
I sommer skulle jeg kjøpe meg nye turbukser. Jeg benyttet sjansen mens jeg var i Surnadal, for der var det fritt for korona, så jeg kunne gå i butikken uten høy puls og høye skuldre. Jeg gikk fra til stativ til stativ, og prøvde et par tre bukser. Til slutt måtte jeg spørre betjeningen om det jeg lenge har lurt på: finnes det turtøy for damer som skal bruke det på tur i skogen og ikke på catwalken? For oss som liker lett og ledig tøy, ikke klistra på og innsvinget for å fremheve attributter både foran og bak?
Nei, det finnes ikke, var svaret. Ja, jeg vet jeg kan handle herremodeller i stedet, men jeg synes det var litt fristende, når jeg først har nådd målet om å komme inn i mindre størrelser igjen, å kjøpte det turtøyet som er ment for oss da. Vel, jeg gikk bort til stativet igjen, med det jeg trodde var merket fjellreven, fordi det er litt nostalgi. Og er det noe jeg er, så er det nostalgiker. Jeg så at buksene hadde en slags borrelåspatent i sidene, for å justere livvidden, så da tok jeg en størrelse større en nødvendig, og fikk dermed litt mere plass til både bein og bak. Glad og fornøyd gikk jeg i kassa, og hun fortalte at jeg jammen var heldig, for det var 400 kroner avslag på buksene. For et varp tenkte jeg før prisen jeg skulle betale, lyste opp i displayet. Jeg dro kortet, tok posen med buksene i, og gikk hjem. Vel hjemme sjekket jeg buksene og merket. Da først så jeg: Det var da ikke fjellreven, men noe annet svensk. Lundhag. Det har jeg aldri hørt om, men da jeg fortalte historien til søstera mi så lo hun høyt og inderlig og sa: Man kjøper da ikke lundhagtøy til fullpris. Det er da så dyrt. Da jeg mumlet om de 400 kronene avslag, lo hun bare enda mer. Men det er gode bukser da. Og med 200 kilometer tur i måneden i snitt, så ligger de ikke akkurat ubrukt i skapet.
I dag er det så gruelig grått vær, og et par kuldegrader. Gråkaldt er et fint uttrykk å bruke på sånne dager, da man kan føle kaldgufsen uten å gå ut. Det er sjelden jeg ikke klarer å motivere meg for å få tur, men i dag ser ut til å bli en sånn anledning. Jeg sitter under pledd, med morgenkaffe selv om klokka har bikket over tolv. Jeg har tent det første adventslyset, og jeg tenker på minst mulig for å få en fredelig og bekymringsløs stund. Jeg ser på broderiet av den hellige familie som henger på veggen. På englekoret som henger på zitteren på en annen vegg. På glassengler og på nisser i pysjbukser. Jeg humrer litt av at den lille snutten min om koronaregler for julepynt har blitt delt og spredt humor blant venner og venners venner på Facebook. Det er fint å kunne le litt.
Jeg tenker på mor, og på at neste uke skal vi endelig se hverandre igjen. Det er ikke greit å være 85 år, og skulle ta inn over seg alle restriksjoner og usynlige farer. Det er ikke greit å følge alle råd og hvor de enkelte råd gjelder. Det er mange pressekonferanser og nyhetssendinger som alle bidrar til en tilnærmet dommedagsstemning til tider, og alt snakket om eldre i faresoner og om ensomhet og distansering gjør at selv den alenetiden man er vant til, og som er normal, den blir til ensomhet som er farlig for det har Erna sagt.
Kanskje er det skummelt eller uforsvarlig i noens øyne, at jeg drar på besøk. Jeg som bor i smittens episenter. Jeg tenker at jeg i alle fall har gjort alt jeg kan på forhånd, med å ikke sosialisert med noen og ikke vært nærmere andre enn to meter og ikke i nærheten av samme menneske mer enn to minutter. Jeg var på jobb en halv dag, men det er to uker siden, og sammen med kun friske kolleger som holdt avstand. Og selvfølgelig har jeg munnbind til alle de forskjellige etappene på reisen. Og jeg har lagt opp til å reise midt i uken både til og fra. Se, nå spinner tankene av gårde igjen.
Jeg henter meg ned igjen til pleddet og kaffen. Jeg visualiserer hvordan vi skal tilbringe tiden i rolig tempo, med fokus på de små og nære tingene, det som betyr noe når man endelig er sammen. Denne turen er en helsereise. For både meg og mor. For det er overveldende å være alene uten sine. Og i en tid der mye er litt annerledes så er det kjente en liten pause. En liten pause der man kan kjenne på delte opplevelser. Bare det å spise frokost sammen er luksus.
Ingen kjenner morgendagen. Ingen ser lengre enn horisonten. Vi kan drømme, vi kan lengte, og vi kan tenke tilbake. Alt dette mens klokken tikker sin faste takt som tar oss fremover, sekund for sekund, på veien videre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar