Sett dagdrømmene dine i arbeid

 Overskriften er lånt fra den daglige inspirasjonen som jeg startet torsdagen min med. Det er ofte at det er enkeltord eller en setning som setter i gang min egen tankekvern, og denne gangen var det en setning som sa at det var stor sannsynlighet for at vi alle har hørt setninger som forteller oss at vi skal slutte å dagdrømme og heller følge med på det som blir sagt eller gjort.

Jeg har alltid hatt levende dagdrømmer. Flotte reiser i eget hode der drømmer har blitt virkelighet, der alt har gått bra og der jeg har lykkes med alt jeg har prøvd. Som barn så var de beste tenkestundene i en gyngestol, gjerne med musikk til, og ingen andre i umiddelbar nærhet. Men det kunne komme en dagdrøm svevende midt i en skoletime også. Bilturer kunne inspirere, og i Oslo-livet har t-banen vært et dagdrømsted, i de periodene jeg har hatt litt reisevei til jobb. I de senere årene har de beste tenkestundene vært over morgenkaffen, på lange flyturer eller på skogstur.

Tilbake til det å «slutte å dagdrømme og følge med i virkeligheten». 

Hvorfor skal vi avvise dagdrømmer som noe unødvendig og virkelighetsfjernt? Dagdrømmene, som også kan bli kalt fantasier, tar oss ofte med inn i en verden der vi lykkes. De setter farge på hverdagen, og gir oss håp om å bli bedre. Hva om vi leker oss litt, og putter dagdrømmene inn i noen av de kjente læresetningene eller visdomsordene som vi ser på plakater, krus og T-skjorter. «Enhver er sin egen lykkes smed», er et fint et. «Det som får fokus, vokser», er et annet. 

Jeg har tidligere skrevet om visualisering som teknikk. Jeg bruker det både som forberedelse og som motivasjon. Det trenger ikke være store ting som skal skje. Jeg har for eksempel brukt visualisering på dager der trening har vært mer en plikt enn en glede. Ved å gå igjennom øvelsene i hodet, eller se for meg løypa jeg skal igjennom, så blir jeg mer mentalt forberedt, og tenker annerledes på turen eller øvelsene når jeg kommer til gjennomføringen. Jeg vet at etter de tre øvelsene der, så kommer det to lettere som er som en liten hvile før tre harde øvelser til, men da er jeg halvveis igjennom programmet. Og da ser jeg for meg et par litt enklere igjen, og da er det kun to harde og tre lette igjen og så er jeg ferdig. Enkle grep som for meg har en stor funksjon.

Det  får meg til å tenke: Hva om dagdrømmene egentlig er en visualisering, skapt av underbevisstheten vår. Hva om noe av det vi ser i dagdrømmene våre, egentlig er underbevisstheten som jobber for å få oss nærmere målet. Hva om drømmene der vi lykkes, forsterker ønsket om å lykkes. Hva om drømmer er en bit av det fokuset som gjør at ting vokser. Hva om fokus og ønske blir en del av samme pakken, og at disse vokser frem slik at vi etter hvert oppnår det vi har drømt om, uten at vi jobber bevisst med det hele tiden? Så mange spørsmål. Ingen svar, bare inspirasjon til videre filosofering.

Ofte er det slik, i alle fall for meg, at hvis jeg prøver for hardt, og vil for inderlig, så tar det over for gleden på veien frem mot målet. Gleden blir så forbundet med målet, at gleden ikke blir oppnåelig før på målstreken. Det er mye reisevei som bare blir rutine på den måten. Det blir bare logistikk..grå logistikk.

Dagdrømmer kan også bli omtalt som å drømme seg bort. Det er klart at det alltid vil gå en grense mellom drøm og fantasi, og det er realistisk å tro at ikke alt er mulig. Men kan det ikke være litt sunt å drømme seg bort av og til? Å gi seg selv en liten pause. Et lite tanke-spa, som både er rensende og inspirerende.

Som barn kunne dagdrømmene overgå alt som er mulig og virkelig, og det kunne være eventyrlignende reiser som jeg la ut på, som jeg selv som barn visste ikke var noe som kunne skje. I voksenlivet bærer dagdrømmene mer preg av å være et produkt av ønsker og håp, og jeg tror at denne dagdrømmingen er en måte å ufarliggjøre de større drømmene. De kan inneholde det du ikke tør å håpe på, og er kanskje en konsekvens av at livet, uten at vi vil det, har lært oss at man fort kan gå på en smell, ikke kan få alt man ønsker seg, eller må nøye seg med litt mindre. Det er også læresetninger som aldri burde stå på en plakat.

En liten avsporing. Eller kanskje handler det om det samme.

Jeg så et program om «Stjernebarn» forleden. Nei, jeg snakker ikke om julekalenderens stjernebarn. Jeg snakker om de barna som mange tror er høyt utviklede vesener fra en planet, et stjernesystem, fra verdensrommet, som er sendt hit fordi de har viktig informasjon til oss jordboere. Viktig informasjon som skal få oss videre i utviklingen. Det var et veldig interessant program, med intervjuer av mennesker med titler både som doktor og professor, som pratet om disse stjernebarna.

Jeg har jo alltid vært tydelig på at jeg tror det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi ser og vet, men jeg skal ikke begi meg ut på å mene noe om hva som er sant eller usant, for det får være opp til hver enkelt. Men hvis jeg skal tenke litt høyt om stjernebarna da. 

Vi vet jo at det finnes forskjellig grader av intelligens iblant oss. Det finnes høyt intelligente mennesker, mange blir kalt genier, og de jobber på mange områder og i alle yrker og samfunnslag. Det finnes barn som hopper over skoletrinn fordi de er veldig smarte. Vi vet jo også at både mennesker og dyr er født med mange evner, egenskaper og instinkter, og mange dyreunger er ganske selvstendige alt fra tidlig alder. Det er kanskje litt verre med menneskebarn. Ikke for det, nyfødte kan for eksempel drikke av glass/kopp, men denne evnen ser det ut til at de mister, og må lære på nytt igjen etter år med tåteflaske og tutkopp. 

Hva vet vi egentlig om andre evner som kanskje er medfødt men fordi de ikke holdes ved like, må læres på nytt?Vi vet i alle fall at sjøltillit og trua på at man kan klare alt man vil, som regel får noen kraftige tilbakemeldinger slik at de fleste modererer ideen om å være verdensmester og uovervinnelig ganske tidlig i livet. Kanskje det som de kaller stjernebarn er barn med høy intelligens, som har en iboende vilje til ikke å la seg påvirke de av utenomverdens restriksjoner og meninger? Kanskje de beholder det iboende og medfødte i tillegg til at de tar inn ny forståelse og kunnskap på annet vis enn gjennomsnittsmennesket, og på den måten fremstår som litt «overmenneskelig»?

Nok avsporing. Jeg ville bare få frem at det er mye å filosofere over, og det er mye vi ikke vet, men som svever omkring i underbevisstheten hvis vi har lyst til å ta det ned og med på et tanskespinn. Drømmer er gratis heter det seg. Og drømmer er ufarlig utforsking, tenker jeg. Personlig så liker jeg ideen om at drømmer er noe mer en bare ren underholdning. Jeg tror vi kan både lære og vokse i tillegg til at vi kan glede oss og få oss en pause.

Jeg vil slutte med et visdomsord fra Dr. Maya Angelou: «Vær en regnbue i en annens sky». Den er fin å ta med seg i livet og dagen.