Det spiller ingen rolle hva som er stengt eller åpen, om statistikktall og kurver fyker opp og ned, og framtidsutsiktene spås både lyse og mørke, nære og langt unna. Det spiller ingen rolle om temperaturen svinger fra pluss 17 en dag til minus 3 den neste. Det spiller ingen rolle om snøen forsvinner eller om isen fortsatt ligger tjukk på vann, på stier og veier i marka. Det kommer sikkert litt mer snø, men vårsnøen forsvinner like fort som den kommer. Og naboene har sikkert ikke skrapt frontruta på bilen for siste gang dette året.
Jeg setter alt dette til side. Jeg trekker det ned til meg nå, selv om det sikkert også kunne stått vi.
En ny vår er alltid et nytt kapittel i boka. Og det er jeg som skal skrive min historie på de blanke sidene.
Ordene jeg velger vil sette tonen for stemningen, og ordene har mye av makten når de først er skrevet.
Men jeg har makten over ordene jeg velger.
Det er opp til meg om jeg skriver om det halvfulle eller halvtomme glasset, og om regnbuene som ble tegnet i fjor, fortsatt gir håp. Det er mine ord som beskriver hverdagen min, og det er jeg som avgjør hva jeg fokuserer på. Jeg kan se på det å være hjemme både på jobb og fritid som ensomt, monotont, repeterende og kjedelig, eller jeg kan se på det som mindre stressende, forutsigbart, trygt og ukomplisert.
Jeg kan skrive at jeg har mistet et år, eller at jeg i en periode må leve litt enklere for å ivareta egen og andres helse.
Fuglene synger mer, og det er flere varianter av sanger og sangstemmer. Det lukter av gress og skogbunn som nylig har blitt fri fra snøen, og lukten av surt smeltevann forteller at naturen gjør seg klar for en ny årstid. Den første pollendosen ble ført med vinden for flere uker siden, tradisjon tro i god tid før pollenvarslingen kom i gang, og minner oss om at or og hassel er i rute.
Jeg hadde min første tur uten brodder rundt Nøklevann sist i påsken . Det gav meg den samme smilende følelsen som når jeg i mine barneår fikk lov til å gå ut uten strømpebukse under buksa. For ikke å snakke om når steinhellene foran huset var bare og tørre og vi kunne teste de nye vårskoene der (med lovnad om ikke å gå ut på den bløte plenen). Jeg lurer på hvor mange timer med strikkhopping på oppdalskifer jeg har på CV-en.
Snart vil isen smelte helt på Østensjøvannet og med det starter fuglenes familieforøkelse. Små dunete fugleunger med dårlige flyveferdigheter og uproporsjonerte vinger, bein og kropp vil få smilet og fotogleden frem i meg. Spenningen med å lete etter toppdykkerbarna mens de fremdeles er stripene med en rød flekk på hodet. Kanskje vil jeg få et blinkskudd av mor svømmende rundt med barn som er gjemt blant ryggfjærene. Kanskje får jeg et dramatisk bilde av spurvehauken som slår brutalt ned i den lykkelige sothønefamilien for å skaffe mat til sin familie. Våren er lang og mulighetene er mange, både til trim og fotomuligheter. Mulighetene for gode naturopplevelser står i kø, og selv om det blåser surt i dag, så er det solen med hjelp av vinden som gjør at den siste snøen får fart på seg.
Kanskje er det denne våren jeg får lønn for tålmodigheten og får et glimt av beveren i Nøklevann. Eller et glimt av skogens konge. Jeg så en rødrev krysse stien foran meg tidligere i uka. Det var stas.
Jeg gikk en lang tur i går. Det var overraskende skarp luft i vindkastene, så jeg var glad for at pessimisten i meg sørger for at en tynn ulltrøye var en del av påkledningen. Jeg gikk både på ukjente og kjente stier, og bakgrunnsmelodien hele veien var fuglesang, vindsus og klukking fra åpne bekker. Etter hvert ble jeg også vant til at det som kunne vært en elg som blåste i nesa, hver gang viste seg å være en snørrete syklist.
Våren er her. Den byr på farger og nytt liv, og det er samme mønstret som alltid. Naturen har sin egen plan for gjenåpning, og den har jeg tenkt å følge med på.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar