Jeg føler meg litt som Marit 2.0

Jeg måtte skrive en liten oppfølger til innlegget om Surnadal Pride, som etter min mening var en stor suksess. Det kan sikkert oppfattes som sjølskryt å legge til en lenke til NRK Møre-og Romsdals reportasje, men jeg er avbildet og intervjuet både under paraden og på telefon før paraden, så da tar jeg den med. NRK Møre og Romsdal sin lenke

Man skal som kjent ikke denge en død hest for mye, ei heller overdrevent skvise sitronen, men det er jo mye som ikke er sagt og som ikke står på trykk her. Det som er viktig for meg i dette innlegget er å få folk til å forstå hvor mye et Pride-arrangement i egen hjembygd kan bety.

Jeg tror nok kanskje at mange som kjenner meg eller vet hvem jeg er, har oppfattet meg som rimelig trygg i mitt eget skinn. Jeg har jo blitt mer hardhudet med årene, det er sant, men et sted inni meg har jeg alltid hatt med meg usikkerheten med det å være annerledes. Jeg kan si til meg selv og andre at jeg først og fremst er (med)mennesket Marit, så kjæreste, så datter, søster, tante og venn, så barnehagelærer, spesialkonsulent…men når jeg blir pekt på som homofil, så kommer utryggheten og usikkerheten snikende. For da blir jeg redd for å ikke være bra nok. Hvis jeg blir bokstavelig talt pekt på, for eksempel av en ubetenksom og umoden gjeng med unge mellom 15 og 20, blir jeg livredd. For i flokk er de for meg en uberegnelig gruppe som har umodne og usikre holdninger som kan utgjøre en trussel. I slike tilfeller går jeg en annen vei. Jeg har flere steder i Oslo jeg unngår, og jeg er alltid forsiktig og årvåken hvis jeg leier kjæresten min ute blant folk.

Med alt dette i sekken satt jeg på bussen til lille Surnadal, og fikk se et Facebook-arrangement som sa Surnadal Pride. Så ble jeg oppringt av tidligere ordfører, og initiativtaker Lilly Gunn Nyheim, som hadde lest bloggen min og som inviterte meg med til pressetreff med det lokale nyhetsstedet Trollheimsporten. Det møtet, med en humørfylt gjeng som boblet over av energi og ideer til et arrangement de hadde begynt å planlegge en uke eller så i forveien, var positivt overveldende. (At bygdas mest frittalende uvesen hadde beskyldt dem for å ha en for stor overvekt av heterofile i arrangementgruppen, ble feid bort av veivende regnbueflagg).

Som nevnt i et tidligere innlegg, så ankom jeg Surnadal uken før denne helgen for å skulle pakke ned og rydde ut av min mors leilighet. Hun har flyttet inn på sykehjem, og det er aldri lett å skulle pakke ned de siste minnene fra det frie og gode livet før man må flytte til bemannede fasiliteter. Sykehjemmet er et veldrevet og godt sted, men det er likevel et sykehjem. Slike ryddeprosesser kan være krevende og en følelsesmessig marathon. Derfor var det helt perfekt timing å få denne energiboosten servert rett i fanget, midt mellom de to ukene. 

Lørdag morgen sto jeg på en gardintrapp for å rydde ut av et skap fullt av innrammede bilder. Jeg hadde akkurat planlagt sammen med min søster at vi skulle ta pause fra halv ett for å gå sammen i parade, og vi mimret, ryddet, slepte og dro rundt på tunge sekker og kasser fra klokken halv ti. Da ringte telefonen min, og det var NRK Møre og Romsdal. Mannen som ringte spurte om å komme ut, om å flytte, om å føle på usikkerhet og om følelsene inni meg når det nå ble Pride i surnadal. Tenk, han sa at min historie var så fin at de ville ha et intervju med meg og dokumentere meg i paraden, for de trodde min historie kunne gi håp. Det skulle den yngre Marit ha visst på åttitallet.

I går kveld fikk jeg en melding fra en god venninne som jeg ble kjent med på ungdomsskolen, og som har vært en kjær venn siden. Hun skrev til meg: «Vet du - jeg tror ikke jeg har sett deg så fri i bygda før, har jeg rett? Du stråler, og at du står så støtt og trygt i din egen historie gjør meg enda mer full av respekt for deg og det du har vært igjennom i årenes løp».

Jeg hadde ikke tenkt på det før jeg leste det, men ja. Jeg følte meg like fri som jeg følte meg da jeg var et lite barn. Før jeg kunne benevne følelser som riktig og feil. 

Håpet mitt nå, er at denne regnbueånden skal få rotfeste i bygda, i Norge og i verden. Jeg vil at ufine blogginnlegg, tweeter og hva det nå kalles, skal ties ihjel og ignoreres til støv. De gode stemmene kan overdøve grumset, og jeg håper nå at det er flere som meg som puster lettere. Sjå på det positive, vend ryggen til det negative. La livet bli så fargerikt som rengnbuen er. Tenk at jeg skulle bli så totalt Surnadalspatriot midt i livet. Gøytt asså

Nå blir det Pride-markering i Surnadal

Det kjentes litt ut som et historisk øyeblikk for meg, når det ble lagt ut nyhet om at det blir Pride-markering i Surnadal. Jeg skal være ærlig å si at da jeg skjønte, og motvillig innrømme for meg sjøl at jeg var skeiv, for 33 år siden, så var ikke denne bygda klar for Pride. Den var ikke en gang klar for å håndtere meg. Så når de nå vil markere inkludering og mangfold, så føler jeg mitt oppmøte som obligatorisk, og jeg har alt meldt meg på arrangementet.

Jeg vil starte med å si noe om foranledningen her, for dette startet på kommunestyremøte. Jeg utelater navn, og bruker heller titlene, men det er ikke hemmelige møter og de vil jo være gjenkjennelig i egenskap av titlene. Slik er det vel å være i politikken. Tilbake til møtet.

En av representantene i kommunestyret løftet spørsmål om å ha regnbueflagg i flaggstangen ved kommunehuset. Ordføreren gikk imot dette. Jeg ble klar over denne saken da en venn delte en avisartikkel på facebookveggen sin. Avisartikkelen er bak betalingsmur, men ordføreren skrev en kommentar på min venns side, som jeg siterer her da det ikke er større forhold her enn at ordføreren selv skriver sine egne kommentarer i sosiale medier. Hun (ordføreren) skrev følgende: «Har lyst til å kommentere at det er lov å flagge med alle slags flagg på flaggstenger i kommunen. Unntaket har vore flaggstenger knytt til offentlege bygg som f.eks. kommunehuset. Der må det foregå «eit offentleg arrangement av allmenn interesse» for å flagge med noko anna enn det norske (eller samiske) flagget. Dette er det no muleg for kommunane å avvike ifrå. Eg tykkjer den regelen vi har fungerer godt og så kan vi flagge med dei flagga som vi ønskjer på dei andre flaggstengene våre som vi har på kulturhusplassen eller andre stader. Pride, MOT, arrangement og festivalar er velkomne til å markere seg.»

Jeg skrev følgende i min kommentar: «Pride er vel litt mer enn et arrangement eller en festival. Ved å heise regnbueflagget så symboliserer man mangfold og inkludering. I tillegg så viser man solidaritet og man tar avstand fra den diskrimineringen som fremdeles foregår  i hele verden, også i Norge.»

Det jeg ikke skrev i kommentaren, mest fordi det var på en annen sin vegg, er at det er slike holdninger som hun viser, som stanser fremgang. Ved å skrive at «jeg synes den regelen vi har fungerer godt», i denne sammenhengen så sier ordføreren ganske mye. Det at hun ikke vil endre eksisterende regel for flagging, selv om det er åpnet for det, er jo selvfølgelig et valg. Men er det egentlig opp til den kvinnelige ordføreren, trygt etablert med mann og barn, å si at dette fungerer godt? 

Hun er kun et googlesøk unna å finne ut at hun selv ikke er helt innenfor målgruppen for regnbueflagget. For meg er utsagnet litt ekstra kuriøst når det kommer fra den andre kvinnelige ordføreren i bygdas historie. Her sitter hun, i en stilling som i mange generasjoner tradisjonelt har vært besatt av menn. Hvordan hadde hun følt det, da hun fikk jobben som ordfører, hvis noen hadde sagt at de var godt fornøyd med tradisjonen at det var menn som satt som ordfører her i bygda?

Det at hun hentyder at Pride er velkommen til å bruke flaggstangen ved kulturhuset, på lik linje med MOT og andre arrangement og festivaler, understreker for meg at hun hadde tjent på å Google «regnbueflagg» for å lest seg opp litt på historikken. Og hvis Google er for masete, så trenger man ikke følge så nøye med i nyhetene for å vite at LHBTQI- gruppen fremdeles blir diskriminert, til tross for alle rettighetene vi har fått i de senere årene. For selvfølgelig har vi fått mange rettigheter. Men vi er ikke i mål så lenge vi ikke er trygge for vold, hat og diskriminering. Og vi skal ikke langt utenfor eget lands grenser for å se politikken, forbudene og straffene som er vedtatt for å holde oss i sjakk, og holde oss nede. Med andre ord er regnbueflagget og Pride noe annet enn en festival. Det er en nødvendighet i kampen mot diskriminering og for inkludering.

Jeg skal ikke sitere andre kommentarer og bruke mer tekst fra Facebook-debatten i denne saken,  men denne debatten spredte seg, og det var flere små debatter etter hvert som folk delte avisartikkelen. Mange her ble opptatt av å vise at bygda er inkluderende og ønsker alle velkommen, uansett hvem de er. For meg, som har kjent på bygdedyrets ublide blikk, som har blitt hvisket om og pekt på, så er det rørende. Jeg har aldri blitt direkte avvist her i bygda, men jeg har ofte vært velkommen på nåde. Jeg skjønner at noen trodde det var raust og inkluderende for tretti år siden når de sa jeg var «velkomma færdi altså» (til tross for). Det opplevdes aldri godt å være velkommen til tross for, og jeg besøkte aldri de som sa det på den måten. Jeg følte meg ofte som en turistattraksjon, som man kunne peke på og le litt av, og prate om. 

Jeg skal ikke si mer om hvordan det var. Jeg ville bare lage et bakteppe for å vise at når det nå blir Pride-arrangement så er det et stort skritt i riktig retning. Jeg håper at mange som har flyttet herfra, eller enda viktigere de i LHBTQI- gruppen som bor her, og som har kjent på en klump i magen eller følt på blikkene opp gjennom årene, blir litt rørt over arrangementet. Eller glad, eller lettet. Jeg håper i alle fall det.

Og hvem vet, kanskje selv et så hellig hus som kommunehuset i Surnadal en gang i fremtiden kan sende et skrått blikk over til det vesle rådhuset i Oslo og se at det går an å henge opp regnbueflagg for å vise at de bryr seg. Et lite skritt for kommunestyret, et stort øyeblikk for LHBTQI.

En annerledes reise

Det er så mange regler fortsatt, om reisekarantener på hotell og hjemme, om vaksinepass og røde land , og jeg har gitt litt opp å orientere meg og holde meg oppdatert på regjeringen og folkehelseinstituttets sider. Jeg begynte å lese, men så Ble det er ett sett regler for vaksinerte, og ett sett for fullvaksinert, eller andre beskyttede. Det er definisjoner og blå lenker i enhver informasjonstekst som til slutt fører deg dit du begynte å lese. Jeg avventer til høsten, slik planen var i utgangspunktet, så får jeg se hva reglene sier da, for det er ingen karantenebestemmelser for den reisen jeg er på akkurat nå. 

Det var egentlig litt fristende å skrive på nynorsk, i og med at jeg sitter i barndomsbygda i skrivende stund. Dialekta her ligger nærmest nynorsken, og tankene mine er i brei dialekt, men jeg oversetter det til bokmål mens jeg skriver, for bokmål er litt lettere for oversettelsesprogrammer, hvis noen av mine engelsktalende venner skulle lese om reisen min.

Jeg er i barndomsbygda, i mor sin leilighet. Jeg kom på fredag, og de to første dagene ble det både besøk hos mor på sykehjemmet, pizza hos søster på Øra, flytting av sofa, sortering og navning av klær, litt planlegging, litt mimring, en tur på kirkegården for vanning og klipping. Alt i alt en fin overgang fra sololivet mitt i Oslo som i over et år med få unntak har foregått innenfor bydelsgrensene i bydel Østensjø.

Det er vel først nå, i denne morgenstunden som er litt sakte-tv aktig med morgenkaffe minutt for minutt, at jeg tar innover meg hvor rart det er å være her i mors leilighet alene. Det er når jeg ser rundt meg at jeg tenker på hvilken reise dette vil bli. En reise gjennom tid.

For selv om mye nostalgi og gamle minner gikk i containeren i 2014, da barndomsheimen ble tømt, så er det her i denne leiligheten de siste minnene er. De som ble tatt med videre i 2014, og som nå skal sorteres ned til en mindre minimum enn da. Det er rart, og det er sårt, og akkurat nå er det like hulter til bulter inni meg som det er i den lille ansamlingen på gulvet som er innholdet fra et skap som er flyttet til mors rom. Det kverner i hodet, av minner og litt panikk over denne sorteringsjobben. Mor har full tillit til vår vurderingsevne, så det er ikke det som rir meg. Men det sitter mye tyngre å skulle kaste noe her, enn når jeg med hard hånd kasserte glansbilder, minnebøker og foto fra barne-og ungdomstiden min for sju år siden. Eller når jeg flyttet mine egne ting etter 17 år, for tre år siden. Da fylte jeg 3 kubikksekken fra kast-i-sekk med gamle forhold og gammelt liv uten en eneste tung tanke.

Men dette er annerledes. For her er det fremdeles små biter av hele livet til hele vår lille familie. Uten forvarsel kan jeg åpne et lokk på en boks, eller trekker ut en skuff, og der ligger en gjenstand som setter i gang en rekke av minner.

Jeg er så heldig at alt som er av familieminner er glade og gode minner. Jeg sier ikke at hele livet mitt har vært knirkefritt og rosenrødt, men barndommen min var trygg, varm og god. Omsorgsfulle foreldre som planta sunt folkevett, naturkunnskap og turglede inn i oss alt fra tidlig alder. Likevel er det litt overveldende å sitte her i minnehaugen. Men er det noe livet har lært meg, og som jeg har hatt god nytte av siden pandemien snudde verden forøvrig på hodet, så er det å ta alt steg for steg.

Det er kanskje rart å starte dagen med å ta pausen først, men det er nå det er sol, så dagens reise starter med en liten fototur, før jeg skrider til verket. Man må bare begynne i et hjørne, om ikke helt bokstavelig. Steg for steg. Pust for pust. Reisen er i gang, og jeg må følge med.

En støttemarkering med bismak

Det er med blandede følelser og et litt tungt hjerte jeg skriver dette innlegget, en uke inn i pride-måneden.

Jeg ser at flere venner og også kjente store bedrifter på Facebook har endret profilbildet med en ramme som handler om pride, gjerne  med regnbuefarger. Det er godt å se engasjementet og støtten, men pride vil alltid ha en liten skygge for meg og kanskje flere med meg.

Med pridemåneden, og skeive dager så kommer haterne og trollene frem i kommentarfeltene og kronikkene. Det er de samme argumentene hvert år : «Kan de ikke bare være fornøyd med å få være i fred?» , « Hvorfor skal de ha en egen uke? Det finner ingen egen uke for heterofile», «De er så provoserende og sexfokuserte», «barn må skjermes for en sånn livsstil». Dette er bare noen overskrifter. Og det er jo interessant at man ikke ser behov for et fokus på rettigheter og diskrimineringsvern når argumentasjonen går i «dem vs oss», ofte i «De vs oss normale».

Men trollene er ikke bare på nett. I år har de startet friskt med stjeling, ødeleggelser og brenning av regnbueflagg ved offentlige bygninger og også ved private hus. 

Jeg ser at det er mange fordømmende kommentarer og støtteerklæringer for pride under nyhetsartiklene som forteller om hendelsene med regnbueflagg. Jeg ser skoler og deres vaktmestre gjør en stor innsats for å erstatte flaggene, og feste de annerledes slik at de ikke kan fires ned. Jeg verdsetter støtten i ord og handling, og rektorens uttalelse «vi kjøper gjerne ti flagg, og ti til. For dette skal vi vinne» er en solid støtteerklæring.

Men det er ikke bare støtteerklæringer. Under en av artiklene, sto det en kommentar om at dette var en direkte konsekvens av at man alltid skulle markere alt mulig. Vedkommende hadde sammenlignet det å henge opp regnbueflagg med det å henge opp flagget til favoritt-fotballaget. Når man markere alt mulig så må man regne med at det saboteres. Det er jo fristende å spørre om vedkommende kan liste opp land der det er dødsstraff eller fengsel for å heie på favorittlaget sitt. Eller om det noen gang har vært betegnet som diagnose innen psykiatrien å heie på samme lag. Eller hvor mange av lagets supportere som ble gasset ihjel i konsentrasjonsleirer under 2. verdenskrig. Men jeg lar det være.

Flere av disse tilfellene av regnbueflaggsabotasjer har vært ved skoler i bydelen jeg bor i. 

Det er pent sagt ubehagelig.

Det er nok mange som tror at med så mange rettigheter som LHBTQI- gruppen har fått siden kampen startet i Norge i 1948, så må det jo være helt greit å være skeiv nå. Og selvfølgelig har det vært stor fremgang siden 1948. Noe tok kanskje litt lang tid. Homofili var straffbart i Norge frem til 1973, og det ble ikke fjernet som psykiatri-diagnose fra WHO sine offisielle diagnoselister før i 1990. Noe er fortsatt omstridt, for eksempel det å gifte seg i kirken. 

Jeg orker ikke å grave meg ned. Poenget mitt er bare at det er ikke alltid det hjelper med rettigheter og lover som gir diskrimineringsvern. Følelsen du har inni deg påvirkes av holdninger og handlinger utenfor deg. Du skal være ganske tjukkhudet og trygg på deg sjøl, uavhengig av nedfelte rettigheter.

Tilbake til flaggene som blir stjålet eller revet ned og brent. 

Mens de fleste beskriver det som trist, gir støtteerklæringer og erstatter flaggene, så er det noen som kaller det «uskyldige pøbelstreker som alltid har funnet sted. De husker da sjøl når de var unge».

Det er mindretallet som feier det bort som pøbelstreker, og det er nok et mindretall som saboterer flaggene, men det hjelper ikke meg når det mindretallet bor i mitt eget nabolag. For selv om det mindretallet kanskje er i en flokk på bare fem, så er det mange for meg som er bare en, hvis de vil gå lengre enn å ødelegge flagg.

Jeg tenker at disse tydelige handlingene understreker at vi fortsatt trenger pride for å markere at vi aksepterer mangfold. Jeg har stor tro på folkeopplysning for å gi god kunnskap som kan bidra til holdningsendring. Jeg synes det er fint med pride, og jeg setter pris på alle som har regnbueflagg og pridemerker på profilen sin på sosiale medier. Likevel kjenner jeg på utryggheten når jeg vet at i min egen bydel, i mitt eget nabolag, så er det mennesker som brenner regnbueflagg. Og utryggheten kan ikke rettighetene fjerne. For utryggheten er inni meg.