En annerledes reise

Det er så mange regler fortsatt, om reisekarantener på hotell og hjemme, om vaksinepass og røde land , og jeg har gitt litt opp å orientere meg og holde meg oppdatert på regjeringen og folkehelseinstituttets sider. Jeg begynte å lese, men så Ble det er ett sett regler for vaksinerte, og ett sett for fullvaksinert, eller andre beskyttede. Det er definisjoner og blå lenker i enhver informasjonstekst som til slutt fører deg dit du begynte å lese. Jeg avventer til høsten, slik planen var i utgangspunktet, så får jeg se hva reglene sier da, for det er ingen karantenebestemmelser for den reisen jeg er på akkurat nå. 

Det var egentlig litt fristende å skrive på nynorsk, i og med at jeg sitter i barndomsbygda i skrivende stund. Dialekta her ligger nærmest nynorsken, og tankene mine er i brei dialekt, men jeg oversetter det til bokmål mens jeg skriver, for bokmål er litt lettere for oversettelsesprogrammer, hvis noen av mine engelsktalende venner skulle lese om reisen min.

Jeg er i barndomsbygda, i mor sin leilighet. Jeg kom på fredag, og de to første dagene ble det både besøk hos mor på sykehjemmet, pizza hos søster på Øra, flytting av sofa, sortering og navning av klær, litt planlegging, litt mimring, en tur på kirkegården for vanning og klipping. Alt i alt en fin overgang fra sololivet mitt i Oslo som i over et år med få unntak har foregått innenfor bydelsgrensene i bydel Østensjø.

Det er vel først nå, i denne morgenstunden som er litt sakte-tv aktig med morgenkaffe minutt for minutt, at jeg tar innover meg hvor rart det er å være her i mors leilighet alene. Det er når jeg ser rundt meg at jeg tenker på hvilken reise dette vil bli. En reise gjennom tid.

For selv om mye nostalgi og gamle minner gikk i containeren i 2014, da barndomsheimen ble tømt, så er det her i denne leiligheten de siste minnene er. De som ble tatt med videre i 2014, og som nå skal sorteres ned til en mindre minimum enn da. Det er rart, og det er sårt, og akkurat nå er det like hulter til bulter inni meg som det er i den lille ansamlingen på gulvet som er innholdet fra et skap som er flyttet til mors rom. Det kverner i hodet, av minner og litt panikk over denne sorteringsjobben. Mor har full tillit til vår vurderingsevne, så det er ikke det som rir meg. Men det sitter mye tyngre å skulle kaste noe her, enn når jeg med hard hånd kasserte glansbilder, minnebøker og foto fra barne-og ungdomstiden min for sju år siden. Eller når jeg flyttet mine egne ting etter 17 år, for tre år siden. Da fylte jeg 3 kubikksekken fra kast-i-sekk med gamle forhold og gammelt liv uten en eneste tung tanke.

Men dette er annerledes. For her er det fremdeles små biter av hele livet til hele vår lille familie. Uten forvarsel kan jeg åpne et lokk på en boks, eller trekker ut en skuff, og der ligger en gjenstand som setter i gang en rekke av minner.

Jeg er så heldig at alt som er av familieminner er glade og gode minner. Jeg sier ikke at hele livet mitt har vært knirkefritt og rosenrødt, men barndommen min var trygg, varm og god. Omsorgsfulle foreldre som planta sunt folkevett, naturkunnskap og turglede inn i oss alt fra tidlig alder. Likevel er det litt overveldende å sitte her i minnehaugen. Men er det noe livet har lært meg, og som jeg har hatt god nytte av siden pandemien snudde verden forøvrig på hodet, så er det å ta alt steg for steg.

Det er kanskje rart å starte dagen med å ta pausen først, men det er nå det er sol, så dagens reise starter med en liten fototur, før jeg skrider til verket. Man må bare begynne i et hjørne, om ikke helt bokstavelig. Steg for steg. Pust for pust. Reisen er i gang, og jeg må følge med.