En støttemarkering med bismak

Det er med blandede følelser og et litt tungt hjerte jeg skriver dette innlegget, en uke inn i pride-måneden.

Jeg ser at flere venner og også kjente store bedrifter på Facebook har endret profilbildet med en ramme som handler om pride, gjerne  med regnbuefarger. Det er godt å se engasjementet og støtten, men pride vil alltid ha en liten skygge for meg og kanskje flere med meg.

Med pridemåneden, og skeive dager så kommer haterne og trollene frem i kommentarfeltene og kronikkene. Det er de samme argumentene hvert år : «Kan de ikke bare være fornøyd med å få være i fred?» , « Hvorfor skal de ha en egen uke? Det finner ingen egen uke for heterofile», «De er så provoserende og sexfokuserte», «barn må skjermes for en sånn livsstil». Dette er bare noen overskrifter. Og det er jo interessant at man ikke ser behov for et fokus på rettigheter og diskrimineringsvern når argumentasjonen går i «dem vs oss», ofte i «De vs oss normale».

Men trollene er ikke bare på nett. I år har de startet friskt med stjeling, ødeleggelser og brenning av regnbueflagg ved offentlige bygninger og også ved private hus. 

Jeg ser at det er mange fordømmende kommentarer og støtteerklæringer for pride under nyhetsartiklene som forteller om hendelsene med regnbueflagg. Jeg ser skoler og deres vaktmestre gjør en stor innsats for å erstatte flaggene, og feste de annerledes slik at de ikke kan fires ned. Jeg verdsetter støtten i ord og handling, og rektorens uttalelse «vi kjøper gjerne ti flagg, og ti til. For dette skal vi vinne» er en solid støtteerklæring.

Men det er ikke bare støtteerklæringer. Under en av artiklene, sto det en kommentar om at dette var en direkte konsekvens av at man alltid skulle markere alt mulig. Vedkommende hadde sammenlignet det å henge opp regnbueflagg med det å henge opp flagget til favoritt-fotballaget. Når man markere alt mulig så må man regne med at det saboteres. Det er jo fristende å spørre om vedkommende kan liste opp land der det er dødsstraff eller fengsel for å heie på favorittlaget sitt. Eller om det noen gang har vært betegnet som diagnose innen psykiatrien å heie på samme lag. Eller hvor mange av lagets supportere som ble gasset ihjel i konsentrasjonsleirer under 2. verdenskrig. Men jeg lar det være.

Flere av disse tilfellene av regnbueflaggsabotasjer har vært ved skoler i bydelen jeg bor i. 

Det er pent sagt ubehagelig.

Det er nok mange som tror at med så mange rettigheter som LHBTQI- gruppen har fått siden kampen startet i Norge i 1948, så må det jo være helt greit å være skeiv nå. Og selvfølgelig har det vært stor fremgang siden 1948. Noe tok kanskje litt lang tid. Homofili var straffbart i Norge frem til 1973, og det ble ikke fjernet som psykiatri-diagnose fra WHO sine offisielle diagnoselister før i 1990. Noe er fortsatt omstridt, for eksempel det å gifte seg i kirken. 

Jeg orker ikke å grave meg ned. Poenget mitt er bare at det er ikke alltid det hjelper med rettigheter og lover som gir diskrimineringsvern. Følelsen du har inni deg påvirkes av holdninger og handlinger utenfor deg. Du skal være ganske tjukkhudet og trygg på deg sjøl, uavhengig av nedfelte rettigheter.

Tilbake til flaggene som blir stjålet eller revet ned og brent. 

Mens de fleste beskriver det som trist, gir støtteerklæringer og erstatter flaggene, så er det noen som kaller det «uskyldige pøbelstreker som alltid har funnet sted. De husker da sjøl når de var unge».

Det er mindretallet som feier det bort som pøbelstreker, og det er nok et mindretall som saboterer flaggene, men det hjelper ikke meg når det mindretallet bor i mitt eget nabolag. For selv om det mindretallet kanskje er i en flokk på bare fem, så er det mange for meg som er bare en, hvis de vil gå lengre enn å ødelegge flagg.

Jeg tenker at disse tydelige handlingene understreker at vi fortsatt trenger pride for å markere at vi aksepterer mangfold. Jeg har stor tro på folkeopplysning for å gi god kunnskap som kan bidra til holdningsendring. Jeg synes det er fint med pride, og jeg setter pris på alle som har regnbueflagg og pridemerker på profilen sin på sosiale medier. Likevel kjenner jeg på utryggheten når jeg vet at i min egen bydel, i mitt eget nabolag, så er det mennesker som brenner regnbueflagg. Og utryggheten kan ikke rettighetene fjerne. For utryggheten er inni meg.