Jeg er kanskje i overkant glad i ord, og prøver stadig å utvikle ordforrådet mitt. Nynorsk ligger mitt hjerte veldig nært, men det er ikke alle som er like glad i nynorsk, og i jobbsammenheng så er det bokmål som gjelder, på trettiførste året, så det har dessverre blitt slik at bokmål har tatt over mer og mer også den private skrivingen min.
Valg av ord er veldig situasjonsbestemt. Det påvirkes av om det er jobb eller privat.
I jobbsammenheng er det alltid en avveining hvem man skriver til. Er det et saksfremlegg til politikerne eller er det en e-post der mange blir bedt om å svare ut noe. For meg som jobber med myndighetsoppgaver og mye lovverk, er det alltid en balansekunst dette å vise til lovverk og sitere nok både lov og fag til at det gir mening, samtidig som jeg ikke skal virke belærende eller slå folk i hodet med alle paragrafene og fine ord. Den største balansekunsten er nok klagesvar. Der skal det godt gjøres å finne riktig ord, særlig hvis det ikke gis medhold eller jeg lover å gjøre som det blir bedt om. Og det hender rett som det er at jeg ikke gjør det, for jeg jobber innenfor et stramt lovverk.
Jeg trives selvfølgelig aller best med skriving på fritiden. Her er det for eksempel stor forskjell på om det er dikt eller sang som skal skrives, om det er en morsom historie som skal fortelles eller en sår historie. Er det en hverdagslig samtale, eller er det en oppildnet diskusjon.
Jeg har lært mye i løpet av alle årene her på jorda, også om bruk av ord. I interaksjon med andre mennesker så er det så mye som kan gå godt eller ikke godt. Alle folk er forskjellige, og det er vel derfor samtaler kan ta overraskende vendinger rett som det er. Å omgås folk er vel det nærmeste jeg kommer balansering på line, enten den er slakk eller stram. Jeg synes det er ganske utmattende til tider, og jeg tror ikke det blir bedre av at jeg er så glad i og opptatt av ord som jeg er.
Jeg har gjennom årene forsøkt å bli mer fascinert enn irritert over de som bruker ord feil. Det er etter hvert tilkommet mange moteord i språket vårt. Tommelfingerregelen burde være å lære seg betydning og bruk før man tar ordene i bruk. Det er overraskende mange som kanskje ikke en gang har tommelfingre, spør du meg.
Jeg vet jeg kan være ganske tydelig i mange sammenhenger, og jeg tråkker nok på ømme tær rett som det er. Det handler ikke om manglende filter. Det handler vel mer om at jeg noen ganger er lei av alle omskrivinger og innpakninger av ord som skjer i samtaler, og at tålmodigheten ikke alltid strekker til. I tillegg så pleier jeg å tøyse med at jeg har god kontakt med min indre pensjonist, og da er det like greit å starte med å fjerne litt filter først som sist.
Jeg synes selv at jeg er bedre på skriftlig kommunikasjon enn muntlig. Når jeg skriver så kan jeg lese igjennom etterpå, justere litt, finne andre ord, ta bort brannfakler eller legge inn gode ord.Jeg kan skrive i metaforer, jeg kan rime eller skrive litt rytmisk. Jeg kan lage det vakkert, eller kanskje trøstende. Alt dette er mye mer utfordrende i en direkte samtale.
Metaforene er ikke så vanskelig i en samtale, og det går som oftest greit å finne riktige ord også, men det er selvfølgelig når samtalen dreier i ulik retning for de involverte at det kan bli vanskeligere å balansere.Jeg kan ha faglige diskusjoner, og diskusjoner i jobbsammenheng, der jeg blir både irritert og kvass i kantene. Det har jeg gjennom årene blitt ganske vant til og står ganske støtt i.
Det er når det kommer til det private livet, og særlig hvis jeg skal stå opp for meg selv og sette tydelige krav på egne vegne at det ofte blir litt for vanskelig. Jeg trekker meg, jeg vegrer meg, og jeg kan holde ut ganske lenge med å nedprioritere mine egne meninger og ønsker. Men så kommer det til et punkt der det stopper opp.
Jeg ser på de punktene som veikryss. Jeg ser at jeg kan velge flere retninger. Jeg ser meg tilbake, og ser at jeg har bitt tennene sammen og gått en annen vei i flere veikryss på rad. Og plutselig er ikke viljen lengre der til å gå en annen vei enn akkurat denne ene. Vi har gjentatte ganger vært to i slike veikryss, og jeg har alltid vært klar over at den veien jeg ser på, er en smal og ensom en. Men går man videre på den veien alene, så vet man i alle fall hva man har.
I disse veikryssene er det for meg aldri avholdt gode, rolige samtaler der begge får sagt sitt. For hvert veikryss har jeg lært at det jeg kan, er å passe på mine egne ord. Jeg kan holde tilbake ting som er viktig for meg, men som ikke er viktig å si når veivalget smal, ensom vei er tatt. Jeg kan la være å si det jeg har bitt i meg i stillhet. De kampene for meg selv jeg ikke har tatt. For de er ikke lenger av betydning for den som skal gå en annen vei i veiskillet.
I siste veikrysset satte jeg meg ned og skrev ned det jeg ville si. Jeg kladdet utkast en hel helg, og ved utkast åtte var det jeg som satt med ansvaret, og det var veldig få pekefingre i e-posten, bortsett fra at jeg påpekte at den felles drømmen hadde blitt for uklar til at jeg lengre kunne se den. Optimisten i meg (i den grad det er en optimist i meg) tenkte og skrev at e-posten var ment som et grunnlag for en påfølgende samtale. Jeg tenkte det var lurt, for å tenke først er alltid lurt, men så feil kan man ta.
Jeg vet jo, fra flere kurs om ledelse, personalarbeid mv. at kommunikasjon alltid handler om avsender -budskap - mottaker, og at budskapet kan oppfattes veldig forskjellig. Det var jo derfor jeg jobbet så mye med det budskapet før jeg sendte det.
Lærdommen er jo at det hjelper ikke hvor godt budskapet er. Det er mottakeren det kommer an på. Og når det starter med misnøye om at budskapet i første omgang er skriftlig, ja da går det bare nedover.
Jeg skal ikke skrive fortsettelsen, for jeg vil fremdeles ikke peke så mye. Jeg fokuserte da, og fokuserer fremdeles på det jeg ikke skal skrive og ikke skal si. Jeg har stått opp for meg selv, og jeg har satt en standard for mitt eget liv. Jeg vet hva jeg kan gi, og hva jeg ikke kan gi. Så får jeg holde skjoldet høyt og stå i ordstormen til den stilner. For alle stormer stilner jo. Og jeg vet jo at det kommer en dag da sola igjen skinner både ute og inne samtidig. Det blir en god dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar