En 180 graders vending.

 For to år siden skrev jeg et innlegg om den første Pride i Surnadal. Kanskje er det fordi vi nærmer oss juni at jeg tenker på den. Eller kanskje er det en sum av alt som har skjedd det siste halvannet året, eller bare siste halvåret.

Dere kan selvfølgelig gjøre som meg og gå tilbake for å lese hva jeg skrev, men det er ikke nødvendig. Det viktigste jeg tok med meg fra den dagen, og det viktigste budskapet i det blogginnlegget, er at jeg etter mange års fravær, etter mange år der jeg holdt den lille bygdas sneversynthet og sladder imot den, så fikk jeg se en annen side. Jeg fikk se alle menneskene som er åpne for alle, og som liker deg for den du er. Jeg fikk se et fellesskap mot nett-troll, og jeg fikk se et ønske om å vise frem at Surnadal er inkluderende og ønsker å være et godt sted å bo.

Jeg er ikke naiv. Jeg tror ikke at alle står bak regnbueflagget, eller at alle liker at det avholdes Pride. Men jeg har sansen for at bygda mi har et arrangement, og jeg tror det er viktig i det samfunnet vi lever i, at små bygder har en markering. Jeg tror at de små bygdepridene er mye viktigere enn den store festivalen som er her i Oslo, for i bygdene kommer budskapet om respekten for enkeltmennesket og anerkjennelsen for ulikheter mye tydeligere fram. 

Jeg kan sikkert tas for å være fordomsfull mot mine egne, og mot flere i regnbuefamilien når jeg skriver dette, men jeg tror at budskapet blir enklere og viktigere når det ikke blir så totalt overskygget av lakk og lær, glitter og nakenhet. Det skal være rom for alle som man er, det er hovedbudskapet bak paraden her også, men det kjennes ikke ut som det er så mye rom for den som bare vil gå for sine rettigheter. Det har blitt for mye sirkus, og de som måtte ha fordommer de får understøttet disse. Jeg tror at de som er usikre på hvem de er, de har ikke lengre den store massen med mennesker som ser ganske så ordinære ut og som går under ulike paroler som fremmer krav om likebehandling og trygghet. Da jeg sto og så på paraden for nesten tretti år siden, så opplevdes det så fint å se at innimellom de kreative innslagene som viste mangfoldet fra ytterpunkt til ytterpunkt, så var det mange som var som meg og deg. Vanlige folk. Stolte foreldre begynte å bli med under egen parole. Skeive familier. Ulike yrkesgrupper. Etter så mange år så oppleves det litt rart å se på paraden her og igjen kjenne på at jeg ikke hører til. Det oppleves også litt utrygt, med brenning av flagg og høylytte hatske ytringer, og dette ble jo også forsterket i fjor da det ble utført terror mot det skeive miljøet. Hatkriminalitet kan man også kalle det. Og ja, det var mange som protesterte mot at det var et angrep på det skeive miljøet, men til og med PST sier det nå.

Men i Pridetoget i Surnadal, der følte jeg at jeg hørte til. Der opplevdes det trygt. Og jeg tror det ble starten på det som har blitt en 180 graders vending. Det startet med at jeg kjente på at det ikke lengre var så trangt over skuldrene i den lille bygda. Det å se flere generasjoner med Surndøler som gikk for å vise at de er inkluderende gjorde noe med de tretti år gamle tankene jeg hadde. Deler av dette kan vel være at jeg har blitt voksnere, og at jeg ikke lengre er så styrt av hva andre måtte tenke og mene. Jeg har lært å heve meg over noe av den misunnelsen og jantelov-tankene som vi er omgitt av uansett hvor vi er. Jeg har lært meg at det er mange som ser mennesket først. Som ser meg som det jeg jobber som, eller som naturmennesket. Som fuglefotografen, som ordelskeren. Gitarspilleren. Flere ser hele mennesket, og en del av dette er at jeg er skeiv, men hva så.

Når jeg startet å lufte tankene til de jeg kjenner her, om å vende snuta hjem til barndommens dal, så er det selvfølgelig blandet respons. Jeg har fått et par påminnelser om at jeg lenge var helt tydelig på at jeg ikke skulle flytte tilbake. Og jeg mente det ganske lenge. Men det har forandret seg. Jeg har forandret meg. Noen lurer på hva jeg skal gjøre der, i den lille bygda. Litt artig spørsmål. Ja, jeg vet at det er flere innbyggere på Oppsal, men bortsett fra det så er det livet jeg lever ganske så overførbart til et liv i Surnadal. Jeg er på jobb, en tur på nærbutikken, en tur på treningssentret og så er det turer i skog og mark med og uten kamera. I tillegg leser jeg bøker og ser litt på tv. Jeg kjenner at det er større sjanse for at jeg blir mer aktiv i Surnadal enn her. Jeg tror kinoen og arrangementene på kulturhuset vil fremstå som lettere tilgjengelig en kulturlivet her. 

Igjen. Jeg er ikke naiv. Etter tretti år så har alle sine liv gått videre. Men så treig som jeg er til å etablere vennskap, så tror jeg ikke det er vanskeligere å gjenoppta kontakt med gamle kjente eller å bli kjent med nye folk der. Dessuten. Jeg har jo hele tiden dratt dit for å besøke mine med jevne mellomrom. Og jeg har i tretten år klart å ha et kjæresteforhold med Atlanterhavet og seks tidssoner i mellom. Så da bør det være en lett sak å beholde kontakten med de jeg har her. 

Kjæreste ja. Det er også en av faktorene som har endret seg siste halvår. Jeg er alene igjen, og uten reisevei og logistikk å ta høyde for, så det har vel også gjort sitt til at det kjennes ut som at tiden for å vende hjem er her. Jeg er bare meg, og kan flyttes på.

Det er selvfølgelig mye som må på plass. Jobb, sted å bo, selge det jeg har. Men tenk så mange som opplever at alt ordner seg, hver dag. På verdensbasis er det uendelig mange som får en jobb, som kjøper et sted å bo, som flytter inn, som flytter ut. Jeg har jo opplevd at alt ordner seg, og at snøballen har begynt å rulle i god flyt før. Det er jo ingen grunn til å være pessimist alltid. Jeg kan jo være en av dem jeg å.

180 grader rundt. Fra aldri mer, til å lengte hjem. Fra ung til over midtveis. Fra by til land. Fra fjern til nær. Jeg kjenner at jeg liker tanken, og så får det bli når det blir.