Egenomsorg

 Nå begynner jeg for alvor å tro at posen med steiner med ukens ord på er magisk. Jeg tok med meg steinen med ukens ord utenå se på den, og kom på den nå. Ukens ord er altså egenomsorg, og her sitter jeg, i pøsregn og vind, i ei lita bygd på Nordvestlandet. Jeg har tatt en ferieuke for å få en pust i bakken. Tid borte fra noe som for tiden drar litt for mye energi, tid sammen med familie som gir litt påfyll.

Ferie er jo egenomsorg i seg selv. Trenger ikke gjøre så mye, bare noe annet enn det daglige hamsterhjulet.  Nå skulle jeg gjerne hatt litt mer enn åtte grader og litt mindre regn, men jeg har med meg bøkene mine, så jeg kan ligge på sengen og oppleve verden herfra. Nå er det siste bøken i syv søstre-serien jeg leser. Atlas - historien om Pa Salt, som skal gi alle svarene på alle gåtene og spørsmålene jeg måtte ha og ikke ha etter de tidligere bøkene i serien. Det er mye egenomsorg i å kose seg med en god bok, i alle fall for meg. Folk er forskjellig, men gi meg en god bok og jeg kan kjenne den ultimate lykkefølelsen inni meg.

Egenomsorg ja. Det er jo litt egenomsorg i å besøke mor også, selv om det kanskje handler enda mer å vise omsorg i de besøkene. Jeg skal ikke begi meg inn på tankene jeg har om demens, de må få et eget blogginnlegg. Men vi kan vel være enig om at demens er en sykdom som kaster både den demente og de pårørende ut i en hvirvelvind og en berg-og dalbane av følelser og tanker, tårer og latter, prøving og feiling, og en knallbratt læringskurve mens man sammen skal prøve å få den demente trygt igjennom siste delen av seilasen på livets hav. 

Men alt er ikke opprørt hav i denne seilasen. Det er gode stunder også. Vi finner fremdeles mye vi kan prate om, jeg og mor, og i dag pratet vi om gode minner gamle dager i Surnadal. Vi mimret om bygdekveldene som vi deltok på, på Nordmøre folkehøgskule. Det var underholdning og dans. Skikkelig gammeldans, og hele familien var med. Larsens kvartett spilte nok på flere av disse kveldene, og for meg er disse kveldene minner for livet. Vi pratet også om hvor mye vi sang, både på skolen og hjemme. Mor mimret fra tiden som lærer, og alle skoleklassene der det alltid var noen som var mer musikalske og inspirerte de andre til å synge. Og så lo vi litt når vi tenkte på blokkfløytespill, der noen var gode mens andre bare fikk til ulyd. Som aspiranter til skolekorpset måtte vi spille blokkfløyte. En fin måte å lære noter, melodier, takt og rytme. Og sikker også en fin måte for noen å finne ut at man kanskje skulle finne en annen aktivitet.

Fugler er også et fint tema. Jeg er jo ivrig fuglefotograf, og fototurene mine er en viktig del av egenomsorgen min. Fugleinteressen har jeg nok fra mor, for hun har mange timer med kikkert, særlig i morgentimer eller ettermiddagstimene, når det er stor aktivitet. Jeg tar ofte frem telefonen da, og så kan vi se på bilder og prate om de forskjellige små fjærkledde vennene våre. Det er koselig, og vi får begge litt den samme roen som fuglekikkerturene gav og fortsatt gir.

I morgen er det nasjonaldag. Det er mange minner som strømmer på da også, og kanskje skal vi dele litt av dem i morgen. Eller kanskje vi prater om noe annet. Litt tid sammen skal vi ha i alle fall, og senere blir det tid med søster og svoger. 

Egenomsorg. Det er nesten litt rart å skrive at å reise hit til hjembygda er egenomsorg. For det har ikke alltid vært bare fryd, og jeg har ikke bare gode minner. Men med alderen så kommer kanskje den roen som man mangler i yngre år. Og jeg vil også si at den første Pride-markeringen i Surnadal sin historie, i 2021, var et vendepunkt for meg. Å se alle som ville vise at alle er god nok akkurat som vi er, gjorde et enormt inntrykk, og planter et frø inni meg, som har slått rot. Det å komme hjem igjen, har vokst fra å være en diffus tanke til et fremtidsmål. Jeg vet hva jeg har, men jeg vet også hva jeg får. Og etter snart tretti år i Oslo, så ser jeg at det livet jeg lever, er mer et liv på landet enn et byliv. Det eneste byaktige jeg driver med, er å benytte kollektivtransport. Ellers så er det naturen jeg lever for. Og her er jo de gamle fjellene og stiene mine.

Nå tror jeg Pa Salt og hans døtre skal få litt av tiden min, så kan tankene hvile litt. Nå kikker solen fram også. Små glimt i alle fall. Men du: Husk å ta deg tid til egenomsorg. Det er du som tar best vare på deg.