Å ikke skjønne hva man savner før man finner det igjen.

Med tanke på overskriften, så kjenner jeg at jeg skulle skrevet på nynorsk nå som jeg er tilbake i en nynorsk-kommune. Men, så er det nå en gang slik at jeg vet at de fleste av mine lesere har bokmål som hovedmål, så da ble det bokmål nå. 

Innleggene mine har jo for meg alltid vært befriende kreative og ustrukturerte, som en motsats til det skriftlige jeg har produsert i jobbsammenheng. Bloggen er min måte å tenke høyt på, og en måte å dele litt av min indre verden, så da har hulter til bulter blitt en del av pakken. Derfor ble også dagens intro litt på siden av overskriften selv om den for så vidt var innom poenget.

Det har nå gått to uker i ny jobb, og jeg prøver å gradvis avvenne meg med å vifte med «jeg er ny»- skiltet så alt for ofte, selv om det fremdeles er flere ganger om dagen det er ting jeg ikke har hørt om eller kan helt. Jeg var jo psykisk godt forberedt på at det ville være mye nytt, men også mye kjent, og jeg kjenner at for hver gang jeg finner ut av nye systemer for gamle oppgaver, så blir jeg veldig fornøyd. Jeg kjenner også at jeg er godt i gang med å ta beslutninger og styre der jeg må, samtidig som jeg står stødigere i oppgaven og kan godt overlate beslutninger til andre der det er mulig og der det trengs, uten at jeg føler meg hverken forbigått eller undergravd av den grunn. Jeg føler at jeg er på god vei inn i hele stillingen, slik at enhetsledergenseren ikke lengre har for lange ermer eller trang hals. Den passer mer og mer, og har et tydelig mønster.

Ledelse er en av de tingene jeg ikke har skjønt at jeg har savnet. Det er ikke tittelen, det å være leder med beslutningsmyndighet, som har vært savnet. Det jeg har savnet er det å prøve å finne ut hvem som er god på hva, hvem som trenger hva, hvem som alt har litt tillit til meg og hvem som trenger å bli mer kjent. Det å finne de gode øyeblikkene er også kjent og så er det hverdagshumoren og gleden da.

Det er mye lun humor, god stemning og artige påfunn i barnehagene. I disse dager nærmer det seg Halloween, og det er kreative sjeler over alt som finner på artige kreasjoner som barna kan lage og pynte med. Det er et økende antall edderkopper, flaggermus, spøkelser og andre skapninger som henger fra tak og på vegger, og flere av barna viser meg rundt slik at jeg skal se all den fine pynten. Det er også befriende fritt for debatt om Halloween som en kommersialisert amerikansk oppfinnelse. Her er det gleden over skrekkblandet fryd og gleden over å kle seg ut som er i fokus. Man understøtter barnas fryd rett og slett. Stor stas.

Jeg hadde en plan for hva jeg skulle gjøre de første to ukene, og hvordan jeg skulle få deltatt på alle avdelingsmøter og pedledermøte og bli kjent fort med alle sammen. Etter første uken der hver dag ble annerledes enn jeg trodde, så har jeg falt tilbake til gamle takter der jeg fortløpende skriver ned ting jeg må gjøre eller huske, rødmerker det som haster, prioriterer alt som handler om folks lønn og godkjenner alle bilag, og så skjer det som skjer ut over det. 

Jeg har også fått tid til å sette meg ned litt på de ulike avdelingene. Kjenne pulsen på avdelingen og fått pratet med ansatte eller barn. Av barna har jeg blitt lest høyt for, sunget til, invitert inn i lek og tatt med på omvisning. Jeg har hatt noen som er trygge nok til å sitte sammen med meg eller på fanget, mens andre viser med hele seg at jeg er best på avstand. Jeg kan smiles forsiktig til hvis jeg bare sitter litt unna.

Dette er det jeg har savnet masse. Å smått og pent bli en del av miljøet og barnehagelivet. Å få se de spontane smilene, høre fnisinga og være vitne til øyeblikkene. 

Jeg har også savnet de dedikerte ansatte. Omsorgsfulle, med gode observasjoner og evne til å se totalen og enkeltdetaljene samtidig. Jeg har blitt invitert inn i tankerekker og undring, og føler meg velkommen. Og ingen ser ut til å lure på hvorfor jeg kommer på besøk. De bare anerkjenner at jeg er der, og gjør som de pleier.

Jeg har savnet disse dagene som for så vidt er hektiske, men der jeg er en del av et miljø som jobber med de som skal arve jorden, og jeg kan se at det skjer. Og, hva er vel bedre start på en fredag enn disco på puterommet. Jeg er så fornøyd med valget jeg tok. Tilbake til faget, til ungene og til folka som står opp for 

dem. En lederjobb er ikke no hvilehjem, og det vil være dager der jeg river meg i håret. Men like sant som at det er hverdager det er flest av, så er det gode dager det er flest av også.

Flaggspetten er vekkerklokke og regnet står mot ruta

 Jo mer teknologisk og digitale vi blir, og jo mer teknologi og duppeditter som kommer på markedet, jo mer bortskjemte blir vi av all gratishjelpen vi får.  Ta for eksempel tilgang på naturtro eller ekte lydopptak. Vi kan sjekke hva slags fugl vi hører, ved å ta liveopptak mens en app sjekker hva det er. Det er fint på mange måter, men det blir færre mysterier og langt mindre egeninnsats en tidligere. 

I mobiltelefonens spede begynnelse var det ringelyder tilnærmingsvis det vi hadde i telefonene med dreieskive og etter hvert taster. Så kom det digitale utgaver av kjente melodier. Nå kan mobiltelefoner eller vekkerklokker programmeres til å spille favorittlåter for å vekke meg og jeg kan sovne til bølgeskvulp eller regnskoglyder. Mulighetene er mange, og enda fler enn jeg trenger og liker.  Jeg må i alle fall venne meg til en del muligheter, og det er noe jeg velger bort. Litt manuell, avlogga eller frakobla vil jeg fortsatt være. 

Hva dette har med flaggspetter å gjøre? Jo, de to siste dagene har jeg blitt vekt av ekte og direktesendt lyd av flaggspett som sender avanserte morsesignaler til omverdenen ved å dundre løs på husveggen her jeg bor. Jeg har ikke sett den, men jeg har hørt varsellyder som jeg vet er flaggspett. Nå er det jo helg, så det at jeg har blitt vekt av den er ikke ensbetydende med grytidlig. Det kan se ut som den venter på dagslyset før den fyrer løs. Men det er en noe enerverende lyd å bli vekt av.

Første morgenen tenkte jeg at dette var universets måte å fortelle meg hvordan det føles å få noen for nærme hjemmet, for det har etter hvert blitt en del flaggspettbilder i nærheten av redeinngangen. Jeg har aldri fordrevet de fra redet, og det har vært med avstand og telelinse, men jeg kjente litt på at jeg fortjente den forstyrrelsen det ble i søvn. Nå er vi liksom uavgjort, jeg og flaggspetten.

Bilde av rede ja.

De bor jo i hule trær. Inngangshullet er ofte ikke så lett å se, så de fleste redebilder har blitt til på grunn av de sultne ungene som virkelig skrur opp lydnivået når de hører mor eller far komme med mat. Det kan virke som det er lyden av bevegelse som er trigger, for det kan gå et stykke tid fra de starter konserten og til maten kommer, så jeg mistenker at også mine bevegelseslyder er inspirasjon til konsert. 

Rent logisk vil jeg si at de heller burde bli helt stille for ikke å røpe lokasjonen, men her er det behovet for næring som vinner. 

Her er forresten ikke flaggspettene unike. Det er mange ganger jeg har tenkt at hvis ikke fuglene hadde satt i gang  varsellydene sine, så hadde jeg ikke oppdaget dem. Det er jo en tankevekker og en inspirasjon også det, at de små fuglene risikerer å røpe hvor de sitter hen fordi de skal varsle andre om faren som i mitt tilfelle da er en ivrig fotograf.

Det har vært lite fotografering siden jeg flyttet hit. Været har virkelig vist de gamle nordmørs-musklene sine, med sur vind og raust med regn. Det er en liten tilvenning det, samtidig som det er befriende få «ekstrem-vær»- benevnelser å spore. Jeg skulle selvfølgelig ønske meg flere dager med den skarpe høstlufta som hører soldagene til på denne tiden av året, men jeg tar det jeg får. Værskiftene og årstidene er en del av det kjente, og en regnværsperiode gjør soldagene ekstra fine.

Det virker som høsten er i ferd med å overlevere stafettpinnen til kong vinter. Det er tidlig, men snøen har krøpet godt nedover liene de siste nettene. 

Jeg kjenner på en takknemlighet over å endelig være ferdig med alt det praktiske som hører omplantingen til, og så kan jeg bruke regnværsdagene til å komme tilbake i skrivemodus, og gitarspillmodus.

I skrivende stund har flaggspetten kommet tilbake. Sola er nesten i ferd med å stikke seg frem, men foreløpig er skyene litt for dominerende over større områder. Jeg vurderer en flaggspettjakt, for jeg må jo se hva den holder på med. Og slik ruller søndagen videre.