Flaggspetten er vekkerklokke og regnet står mot ruta

 Jo mer teknologisk og digitale vi blir, og jo mer teknologi og duppeditter som kommer på markedet, jo mer bortskjemte blir vi av all gratishjelpen vi får.  Ta for eksempel tilgang på naturtro eller ekte lydopptak. Vi kan sjekke hva slags fugl vi hører, ved å ta liveopptak mens en app sjekker hva det er. Det er fint på mange måter, men det blir færre mysterier og langt mindre egeninnsats en tidligere. 

I mobiltelefonens spede begynnelse var det ringelyder tilnærmingsvis det vi hadde i telefonene med dreieskive og etter hvert taster. Så kom det digitale utgaver av kjente melodier. Nå kan mobiltelefoner eller vekkerklokker programmeres til å spille favorittlåter for å vekke meg og jeg kan sovne til bølgeskvulp eller regnskoglyder. Mulighetene er mange, og enda fler enn jeg trenger og liker.  Jeg må i alle fall venne meg til en del muligheter, og det er noe jeg velger bort. Litt manuell, avlogga eller frakobla vil jeg fortsatt være. 

Hva dette har med flaggspetter å gjøre? Jo, de to siste dagene har jeg blitt vekt av ekte og direktesendt lyd av flaggspett som sender avanserte morsesignaler til omverdenen ved å dundre løs på husveggen her jeg bor. Jeg har ikke sett den, men jeg har hørt varsellyder som jeg vet er flaggspett. Nå er det jo helg, så det at jeg har blitt vekt av den er ikke ensbetydende med grytidlig. Det kan se ut som den venter på dagslyset før den fyrer løs. Men det er en noe enerverende lyd å bli vekt av.

Første morgenen tenkte jeg at dette var universets måte å fortelle meg hvordan det føles å få noen for nærme hjemmet, for det har etter hvert blitt en del flaggspettbilder i nærheten av redeinngangen. Jeg har aldri fordrevet de fra redet, og det har vært med avstand og telelinse, men jeg kjente litt på at jeg fortjente den forstyrrelsen det ble i søvn. Nå er vi liksom uavgjort, jeg og flaggspetten.

Bilde av rede ja.

De bor jo i hule trær. Inngangshullet er ofte ikke så lett å se, så de fleste redebilder har blitt til på grunn av de sultne ungene som virkelig skrur opp lydnivået når de hører mor eller far komme med mat. Det kan virke som det er lyden av bevegelse som er trigger, for det kan gå et stykke tid fra de starter konserten og til maten kommer, så jeg mistenker at også mine bevegelseslyder er inspirasjon til konsert. 

Rent logisk vil jeg si at de heller burde bli helt stille for ikke å røpe lokasjonen, men her er det behovet for næring som vinner. 

Her er forresten ikke flaggspettene unike. Det er mange ganger jeg har tenkt at hvis ikke fuglene hadde satt i gang  varsellydene sine, så hadde jeg ikke oppdaget dem. Det er jo en tankevekker og en inspirasjon også det, at de små fuglene risikerer å røpe hvor de sitter hen fordi de skal varsle andre om faren som i mitt tilfelle da er en ivrig fotograf.

Det har vært lite fotografering siden jeg flyttet hit. Været har virkelig vist de gamle nordmørs-musklene sine, med sur vind og raust med regn. Det er en liten tilvenning det, samtidig som det er befriende få «ekstrem-vær»- benevnelser å spore. Jeg skulle selvfølgelig ønske meg flere dager med den skarpe høstlufta som hører soldagene til på denne tiden av året, men jeg tar det jeg får. Værskiftene og årstidene er en del av det kjente, og en regnværsperiode gjør soldagene ekstra fine.

Det virker som høsten er i ferd med å overlevere stafettpinnen til kong vinter. Det er tidlig, men snøen har krøpet godt nedover liene de siste nettene. 

Jeg kjenner på en takknemlighet over å endelig være ferdig med alt det praktiske som hører omplantingen til, og så kan jeg bruke regnværsdagene til å komme tilbake i skrivemodus, og gitarspillmodus.

I skrivende stund har flaggspetten kommet tilbake. Sola er nesten i ferd med å stikke seg frem, men foreløpig er skyene litt for dominerende over større områder. Jeg vurderer en flaggspettjakt, for jeg må jo se hva den holder på med. Og slik ruller søndagen videre.