Med tanke på overskriften, så kjenner jeg at jeg skulle skrevet på nynorsk nå som jeg er tilbake i en nynorsk-kommune. Men, så er det nå en gang slik at jeg vet at de fleste av mine lesere har bokmål som hovedmål, så da ble det bokmål nå.
Innleggene mine har jo for meg alltid vært befriende kreative og ustrukturerte, som en motsats til det skriftlige jeg har produsert i jobbsammenheng. Bloggen er min måte å tenke høyt på, og en måte å dele litt av min indre verden, så da har hulter til bulter blitt en del av pakken. Derfor ble også dagens intro litt på siden av overskriften selv om den for så vidt var innom poenget.
Det har nå gått to uker i ny jobb, og jeg prøver å gradvis avvenne meg med å vifte med «jeg er ny»- skiltet så alt for ofte, selv om det fremdeles er flere ganger om dagen det er ting jeg ikke har hørt om eller kan helt. Jeg var jo psykisk godt forberedt på at det ville være mye nytt, men også mye kjent, og jeg kjenner at for hver gang jeg finner ut av nye systemer for gamle oppgaver, så blir jeg veldig fornøyd. Jeg kjenner også at jeg er godt i gang med å ta beslutninger og styre der jeg må, samtidig som jeg står stødigere i oppgaven og kan godt overlate beslutninger til andre der det er mulig og der det trengs, uten at jeg føler meg hverken forbigått eller undergravd av den grunn. Jeg føler at jeg er på god vei inn i hele stillingen, slik at enhetsledergenseren ikke lengre har for lange ermer eller trang hals. Den passer mer og mer, og har et tydelig mønster.
Ledelse er en av de tingene jeg ikke har skjønt at jeg har savnet. Det er ikke tittelen, det å være leder med beslutningsmyndighet, som har vært savnet. Det jeg har savnet er det å prøve å finne ut hvem som er god på hva, hvem som trenger hva, hvem som alt har litt tillit til meg og hvem som trenger å bli mer kjent. Det å finne de gode øyeblikkene er også kjent og så er det hverdagshumoren og gleden da.
Det er mye lun humor, god stemning og artige påfunn i barnehagene. I disse dager nærmer det seg Halloween, og det er kreative sjeler over alt som finner på artige kreasjoner som barna kan lage og pynte med. Det er et økende antall edderkopper, flaggermus, spøkelser og andre skapninger som henger fra tak og på vegger, og flere av barna viser meg rundt slik at jeg skal se all den fine pynten. Det er også befriende fritt for debatt om Halloween som en kommersialisert amerikansk oppfinnelse. Her er det gleden over skrekkblandet fryd og gleden over å kle seg ut som er i fokus. Man understøtter barnas fryd rett og slett. Stor stas.
Jeg hadde en plan for hva jeg skulle gjøre de første to ukene, og hvordan jeg skulle få deltatt på alle avdelingsmøter og pedledermøte og bli kjent fort med alle sammen. Etter første uken der hver dag ble annerledes enn jeg trodde, så har jeg falt tilbake til gamle takter der jeg fortløpende skriver ned ting jeg må gjøre eller huske, rødmerker det som haster, prioriterer alt som handler om folks lønn og godkjenner alle bilag, og så skjer det som skjer ut over det.
Jeg har også fått tid til å sette meg ned litt på de ulike avdelingene. Kjenne pulsen på avdelingen og fått pratet med ansatte eller barn. Av barna har jeg blitt lest høyt for, sunget til, invitert inn i lek og tatt med på omvisning. Jeg har hatt noen som er trygge nok til å sitte sammen med meg eller på fanget, mens andre viser med hele seg at jeg er best på avstand. Jeg kan smiles forsiktig til hvis jeg bare sitter litt unna.
Dette er det jeg har savnet masse. Å smått og pent bli en del av miljøet og barnehagelivet. Å få se de spontane smilene, høre fnisinga og være vitne til øyeblikkene.
Jeg har også savnet de dedikerte ansatte. Omsorgsfulle, med gode observasjoner og evne til å se totalen og enkeltdetaljene samtidig. Jeg har blitt invitert inn i tankerekker og undring, og føler meg velkommen. Og ingen ser ut til å lure på hvorfor jeg kommer på besøk. De bare anerkjenner at jeg er der, og gjør som de pleier.
Jeg har savnet disse dagene som for så vidt er hektiske, men der jeg er en del av et miljø som jobber med de som skal arve jorden, og jeg kan se at det skjer. Og, hva er vel bedre start på en fredag enn disco på puterommet. Jeg er så fornøyd med valget jeg tok. Tilbake til faget, til ungene og til folka som står opp for
dem. En lederjobb er ikke no hvilehjem, og det vil være dager der jeg river meg i håret. Men like sant som at det er hverdager det er flest av, så er det gode dager det er flest av også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar