O sæle julekveld

Klokkene fra Øye kirke runger over elva og inn til meg. Jeg var en sving ute på verandaen for å riktig ta de inn. Det er vakkert. Dyp klang som bærer langt. Som forteller oss at nå er det jul. Jeg kjente at min julefred senket seg alt sent i går kveld, da siste klesplagget var hengt inn i det nye garderobeskapet. Siste innspurten av innflyttingen, en prosess som ikke har vært så lang, men det blir gjerne lange dager når man holder på. 

Før jeg skriver videre vil jeg opplyse om at det er bare meg her. Jeg sitter ikke i noens selskap og skriver julaftentanker. Jeg poengterer ikke dette fordi det er synd på meg, eller for at jeg ikke var bedt på middag hos noen. Jeg var bedt til søstera mi og jeg ble bedt til en venninne og hennes familie da jeg kjente at tiden ikke strakk til for å komme meg til Flatåsen. Det er utrolig hyggelig å bli bedt og inkludert, men i år ble det hjemmejul. Jeg ble rett og slett hjemme fordi jeg ville komme helt i mål med å bo meg til, og når det ble så tett oppunder julaften, så trengte jeg tiden til å hente tilbake energien. Jeg kjenner også på lykken av å være i egen bolig igjen, og nyter tiden der jeg prøver å finne mine vaner og praktiske små løsninger. 

Julen har blitt litt rar med årene. Det har blitt så mye rare debatter om julemat og julemarsipan som kommer for tidlig i butikkene. Det er priskrig på julemat, slik at butikkene går tom for enkeltvarer. I år var det priskrig på mellom annet risgrøt, julepølse og marsipan.Og vi vet jo hva som skjer når noe blir veldig billig. Da blir det hamstring. Jeg er sikker på at det sitter noen der ute med et lager med fjordlands risgrøt i porsonspakker, som ikke liker grøt en gang. Kanskje de har melkeallergi også. Men det var jo så billig. Julepølse var billig, med begrensning maksimum tre per kunde. Denne begrensningen måtte også innføres på vossakorv, selv om den ikke var med i priskrigen, men den lå jo i samme disken som de billige, så da ble den liksom med oppi kurven i dragsuget. Marsipan, forskjellige biter i en pose, er min julesvakhet. Slipper den i år. Har ikke sett en pose med marsipan siden midten av desember. 

Like rart er det med kirkehysteriet. Som om skolegudstjenester eller barnehagelysmessene er forkynning. Som at Gudstro er smittsom, og det er i kirken du får'n. I de senere årene så skylder vi på at vi har blitt så flerkulturell befolkning. Vi tar hensyn slik at ikke de fra andre religioner blir støtt. Erfaringsvis er det veldig få fra andre religioner som har kirkeallergi. De synes ofte det er fint å se hvordan tradisjonen er her.  Alle barnehagene her i kommunen deltok på et arrangement i regi av kirken før jul. Det er de største barna som deltar, hvis foreldrene synes det er greit. Sammen dramatiserer de juleevangeliet. Noen er hyrder, noen er Josef og Maria. I år var det prosten som var engelen Gabriel. Etterpå synger de et par julesalmer, som vi har øvd på i forkant. Jeg var dessverre ikke der, men når det kommer flere ansatte innom kontoret bare for å fortelle hvor fint det var og hvor mye barna koste seg på denne tilstelningen, så tenker jeg at dette er viktig. En felles forståelse, felles fokus, opplevelsen av det gamle kirkebygget, kulturarven. Hvordan kan det ha blir så fremmedgjort?

Nå har jeg skrevet tidligere om familiens juletradisjoner som endret seg opp gjennom årene, og som kanskje er grunnen til at det er helt greit med endring i planene fra år til år. Julaften de siste 20 årene har handlet om menneskene, om å være sammen, om å inkludere flere eller om å bare være en eller to. Mange julaftener var med besøk av de to søstrene til far og bestemor som alle tre var alene. Senere ble det julaften der vi besøkte dem på formiddagen og så bare jeg, mor og far til middag. Et par år var samling i omsorgsboligen hos bestemor og så sen middag senere. Et år var mor på sjukeheimen hos bestemor, og jeg og far der til kaffe og dessert. Etter det var det meg, mor og far. Far sin siste jul var de på Tenerife og jeg på Flatåsen. Så ble det meg og mor noen år, med unntak av under pandemien, med og uten mor sin søster. De to siste julaftener for mor og meg var på Kåret. I fjor var jeg hos søstera mi og familie på Flatåsen, og nå er jeg her. 

Regnet står mot vinduet, men her inne er det varmt og godt. Jeg har hatt en tradisjonell julaften så langt det lar seg gjøre. Jeg har sett tre nøtter til Askepott, den gamle versjonen med fortellerstemme. Jeg så Disney-kavalkaden med Snøhvit, Askepott, Bambi og legendarisk snøballkrig med Donald og nevøene. Jeg spiste lunch med brøskiver med julesild, fårerull og egg og drakk te til. Jeg så et par julekonserter på nrk-appen. Juleverset fra Stangvik sang jeg 9.desember på kirkegården, men jeg leste helligdagsbønnen fra den gamle salmeboka. Julemiddagen ble cirka til samme tid som den pleide, men jeg er ingen lutefisk-tilbereder så det ble medisterkaker med tilbehør i stedet. Jeg sang bordverset slik tradisjonen alltid har vært, og hadde lys på bordet (om enn elektriske). Resten av kvelden ble det litt britisk krim og «der ingen skulle tru at nokon kunne bu». Den kombinasjonen er litt artig, for mange av de britiske krimseriene foregår jo langt ute på de evigstore heiene i Northumberland og andre nasjonalparker, der man heller ikke skulle tro at det bor folk. Ja ja, nok om det.

Jeg sitter og ser utover bygda. Jeg ser bare lysene, fra hus rund omkring, og et tykt mørke der jeg vet at elven svinger seg ned mot sjøen. Jeg kjenner på en uendelig ro, en fred i sinnet. Det er flere som har spurt meg hva jeg tenker om å feire julen alene. Noen har litt vondt i magen på mine vegne. Det å bli ønsket velkommen hjem til flere, hvis jeg ikke ville være alene er en skikkelig hjertevarmer. Og det er jo ikke det at jeg ikke vil være sammen med familie eller venner. Min nye nabo kom med krumkaker til meg, og ønsket meg god jul. Så hyggelig å bli tenkt på. Absolutt.

Men, akkurat nå kjenner jeg at jeg er glad for valget mitt. Fordi det å være i eget hjem gir meg en god varm følelse. Jeg vet det var riktig å kjøpe leilighet her, Jeg vet det var riktig å flytte hjem. Jeg har det uendelig godt, og når jeg sitter her så har jeg god tid til å glede meg til å treffe søster og svoger senere i jula. Og jeg kan glede meg til å vise frem det nye hjemmet mitt til de få men gode vennene jeg har her. Og jeg kan glede meg over at denne første julekvelden i Svartvassbakkan 3 går over i historien som en god kveld. Så får jeg se hvilke tradisjoner som danner seg med årene.