Stille før stormen

Det er storveies hvor mange muligheter vi har til å forutse været nå for tiden. Vi har selvfølgelig de tegnene vi alltid har hatt, der vi ser i ulike himmelretninger og forutser når det kommer dårlig vær. Vi ser på vindretninger, på skyformasjoner, på fuglene sin oppførsel...Men i tillegg til alt dette så har det etter hvert kommet bedre tjenester som vi finner på nett og i ulike apper. Nyhetskanalene melder og forbereder oss i dagesvis før det skjer, og i appen til Yr.no ligger farevarslene i form av små trekantskilt som ligger som en liten kortvifte oppe i høyre hjørnet.

Dette er vel og bra for oss som liker å være forberedt. Men, kan det bli litt for mye forutsigbarhet? Har det blitt sånn at disse varslene og appene nå ligner på de menneskene som aldri kan si en hyggelig ting uten at det kommer et men etterpå. "jo da, den buksa der er fin den, men er den ikke litt vid nederst slik at den kan hekte seg på skotuppene". eller værrelatert da: "Det er meldt fint vær på lørdag, men så begynner det å tordne utpå ettermiddagen så det er best å gjøre det du skal før klokka 12". 

Og når værappene blir sånn, så kan vi forbrukerne bli farget av det.

Jeg rekker opp hånda med en gang, og innrømmer glatt at jeg har blitt en sånn en. Jeg tar meg sjøl i å være den som sier ting som " ja, nå er det fint og hvitt, men det er meldt varmegrader til uka, så da blir det bare sørpe og is." Og som det irriterer meg, og sikkert mange i rundt også.

Tro om det finnes en værpessimist anonymous som det går an å melde seg inn i, for det tar jo både luften, spenningen og gleden ut av så mye.

Overskriften stille før stormen er et gammelt uttrykk som gjerne er brukt i overført betydning. Jeg kjenner at det er flere og flere situasjoner som før var en glede i nuet men som nå har blitt en stille før stormen.

I går var jeg først ute med bilen i ulike ærender. Jeg kjørte rundt på nybrøyta og nyhøvla veier, der det er gjort en solid innsats for å få det så slett og ryddig som mulig før væromslag. Jeg kjørte gjennom frosttåke på Bøvra, og så på de hvitrimete trærne som glitret da sola gjorde en liten gjesteopptreden. Jeg angrer på at jeg ikke stoppet for å ta bilde, samtidig som jeg er glad jeg så meg rundt og så det vakre landskapet da jeg kjørte gjennom det.

Senere var jeg ute og gikk en tur i det flotte vinterlandskapet jeg har like utenfor døren. Det var passe kaldt, det var nybrøyta gangveier, det var antydning til is flere steder på elva og jeg så rådyr som tasset rundt på isen i en bakevje. Snøen hang i trærne og jeg hørte frydefull latter fra barn som akte i en av snøhaugene som brøytemannskapet har laget de siste ukene med kraftige snømengder. Det var skikkelig gammaldags vintervær, slik jeg husker barndommens vintre med ski, akebrett og snøhulegraving. Jeg klarte å fryde meg, å leve i nuet og kjenne på at det gjorde godt å gå i den friske luften. 

Men så husket jeg den dystre spådommen om regn til uka, og det tok litt piffen fra meg. Jeg så for meg at veien jeg gikk i går, vil kreve brodder til uka. Kanskje bilen må stå et par dager. Jeg har kort vei til jobb, så det kan for så vidt sees som et i-landsproblem for mitt vedkommende, men det litt slitne kneet mitt er ikke like happy selv om det bare er en drøy kilometer. Det er en grunn til at jeg ikke er på tur i dag for å si det sånn. Jeg brukte opp turkvota i går.

Nok om slitent kne. Poenget er at jeg ikke liker hvordan langtidsvarselet kan ta bort litt av gleden på en nydelig dag. Ja da, jeg vet jeg kan la være å sjekke været. Jeg vet jeg kan jobbe med å ikke la det påvirke meg også. Det er bare det at av og til så er viljen og evnen motparter. De kjemper om eneretten til å diktere tilværelsen. Og jeg liker ikke å bli overrasket av en halvmeter snø eller skøyteis i veibanen heller, så det ligger et dilemma der.

Her er det noe å jobbe med. Jeg vil ikke kalle det et nyttårsforsett, jeg vil heller lage meg et mantra på et vis. Jeg vil ta tilbake den delen av meg som setter pris på de små øyeblikkene på ordentlig. Som glemmer morgendagen til fordel for dagen i dag. Det er nok av andre stiller før stormer. Det er nok av situasjoner i livet der jeg må forberede meg godt for å håndtere det som kommer. Det er nok av små stormer og eksplosjoner som jeg må stå i fremfor å søke ly for, bare for å bli ferdig med dem. Det er nok av regnskyll uten paraply og uforutsigbare tornadoer på det metaforiske planet.

Det er aldri lurt å love noe høyt å tydelig, for omverdenen er full av småpoliti som vil arrestere de som lover noe, så jeg nøyer meg med å jobbe med egen bevissthet. Jeg skal tilbake til de små hverdagsgledene. Til å nyte øyeblikket der jeg ser rådyr utenfor kjøkkenvinduet, eller lyden av de små fuglene jeg hører på turen langs elven. For kanskje er det ikke stille før stormen. Kanskje er det innledningen til en god periode. Kanskje er det en ny vind i emning, som tar meg i riktig retning.

Jeg avslutter med et sitat jeg fant på nett. Det står ingen forfatter, kun @notepad så jeg får ikke kreditert noen. Sitatet er som følger:

Vær som google maps.

Google maps sier ikke "hei, du går i feil retning", hvis du svinger av på feil sted.

Nei, den bare justerer ruten din og forteller deg hvor du skal svinge av neste gang.

Og vipps, så er du ikke ute av kurs i livet.

Ja, det er mulig veien ble endret, og kanskje tar det lengre tid og veien blir lengre, men du er uansett på riktig spor.

Av og til havner du på planlagt destinasjon. Andre ganger tar livet en ny retning.