Om sorgens fasetter

Det er kanskje rart å skrive om sorg på en solskinnsdag? For meg er det ikke uvanlig at tankene spinner av gårde i, for andre, ulogiske retninger. Og jeg tror at på slutten av en solskinnsdag, med fuglekvitter utenfor vinduet, er akkurat den rammen som trengs for å skrive om sorg. For jeg kan ikke skrive om sorg midt inne i en. Jeg må skrive når den ligger i etterbrenneren og ulmer med sine siste glør. Mens den fremdeles er varm, men er håndterlig selv uten hansker.
Det er så mange slags sorger, og vi er så lite lystne på å ta tak i de alle sammen. Sorgfasene er vel fellesnevneren for de, og vi må igjennom dem alle sammen, men rekkefølgen er gjerne individuell. Jeg har ikke tenkt å dvele ved fasene, men alle kan vel kjenne seg igjen i bearbeidelsens berg- og dalbane som styrter utfor stup etter stup gjennom fornektelsen, sinnet, apatien, sjokket, aksepten, mens hjertet blør og snørr og tårer renner.
Jeg har hatt mine små og store sorger oppgjennom, og det blir aldri en vane å skulle komme seg gjennom tunnelen og ut i lyset igjen. Men jeg har gjennom disse tunellreisene mine gjort meg noen betraktninger som har vært både frustrerende og interessante.
Ta for eksempel alle meningene om hvordan du skal være i sorg. Noen synes du gråter for mye, noen synes du gråter for lite. Noen synes du er for raskt ute av tunellen mens andre synes at dette gikk for sakte. Og disse forventningene blir satt ord på også. "Det er vel for tidlig å be deg om...." " Jeg trodde kanskje ikke du ville være med så raskt etter..." for ikke å snakke om de litt krassere..som om ingen ting var skjedd- og...man skulle ikke tro at...- kommentarene. Det er ingen av og på-bryter for sorg, og det er ingen riktig eller feil måte å sørge på. Det finnes ingen skala eller gradering på sorg. Og hvis alle kunne tenke det, ville det vært litt lettere. Vi er da ikke i konkurranse om å gjøre det riktig, lengst eller raskest på denne arenaen.
Det er så mange sorger, men alle tærer på hjertet. Jeg har aldri vært flink på overganger og avskjeder, og selv om dette er korte sorgperioder så tar de på. Sorger ved overganger, så som slutten på flere års skolegang, er vel kanskje ikke en fullstendig sorg, men det kan kjennes sånn. Å gå fra kjent og trygt, kjente og kjære og ut i noe nytt og ukjent kan rive litt i hjerteroten på en stakkar, men det er kanskje ikke så mye forståelse å få rundt det. Og det er selvfølgelig ikke der de varige sårene kommer. Kjærlighetssorg og brudd i forhold er også et område med skalaer. Ofte handler det om kvantitet. Dere hadde jo ikke vært gift/sammen så lenge, eller dere får være glad dere fant det ut før dere rakk å gifte dere er mager trøst for blødende hjerter. Kanskje er jeg skyldig i den slags ufølsomhet selv også. Den som går ut av et forhold er også mindre berettiget til sorg og tapsfølelse enn den som blir forlatt. Du har liksom tatt valge å da får du vær så god la være å legge beslag på sorgen og sympatien også.
En annen ting som har fascinert eller frustrert meg litt, er sorgen når kjente og kjære dør. For det er så mange aktører og så mye krav og forventninger i dette. Jeg har ofte følt på at det ikke har vært rom for min sorg, eller at den har måttet vike for andres sorg. Og det som det fører til, er at jeg får runder i ettertid som kaster seg over meg når jeg minst venter det. Ofte så langt i ettertid at verken jeg eller andre skjønner hvor det kommer fra før jeg er i kne.
For det er veldig ofte noen andre som er mer i sorg når noen dør. Besteforeldre er foreldres foreldre og det er verre å miste foreldre enn besteforeldre på den offisielle sorg- skalaen. Tanter og onkler er foreldres søstre og brødre. Og både besteforeldre og tanter og onkler kan være noens ektemake. Og det er enda verre. Nå har ikke jeg barn, så da jeg mistet min far så var det rom for min sorg. Men min mor mistet sin mann i samme øyeblikk. Og fordelingen mellom spørsmålene hvordan har du det? Og hvordan går det med din mor? var fryktelig skjevt fordelt. Likeså var utsagnet nå må du være sterk for moren din vanligere enn tilbudet om en skulder å gråte på.
En annen forventning ved død er at vi skal ha det så grusomt i julen, påsken, bursdager og andre høytidsdager. Og det er alltid rart den første av alle disse, og den andre, og den tredje. Men alle hverdagene uten er ofte like tunge og vanskelige. Første kaffekoppen uten. Første skogsturen. Første middagen, natten, morgenen og alle deretter i lang tid. Å bygge opp en helt ny tilværelse uten er beinhardt arbeid. Og det gjelder for mange, ikke bare de som delte hus og seng eller møtte vedkommende på regelmessig basis. Det er ingen skala, det er ingen gradering. Uten er uten, og å gå videre uten er ulikt for alle men like vel en ferd videre uten.
I sorg kan jeg ofte fryse til litt, og bli teknisk, praktisk og behjelpelig. Jeg skriver dikt og holder taler. Jeg finner minneord og ser på gravmonumenter og skrifttyper. Jeg kan plukke ut blomster, sanger og mene noe om kistehåndtak. Og utenpå er alt greit eller i alle fall håndterbart. Og først lenge etterpå kan jeg våkne opp med "bred Dina vida vingar" surrende i bakhodet og hjertet febrilsk bankende i enden av strupe,knusktørr etter å hive etter pusten.
Jeg klarte aldri si noe i min fars begravelse. Og det gnager ennå i meg. Selv om mine siste ord til han ble sagt med omhu og omsorg direkte til han i en av de siste dagene, så kjentes det litt sårt å ikke klare å hedre han foran andre. Det var ingen som stilte forventninger til at jeg skulle si noe, men det føltes som et nederlag like vel. Selv om jeg inni hjertet mitt vet at han hørte tankene mine den dagen og andre dager.
Jeg er kommet i en alder der jeg ser tilbake og ser at jeg har mistet ganske mange på veien. Og der er mange jeg ikke har fulgt til graven eller ut i bilen. Og noen ganger kan der være tungt. Samtidig så har jeg med årene skjønt at nedi kisten i kirken, der ligger skallet som har fraktet sjelen til den døde i tiden på jorden. De er ikke der, i den hvite kisten. De er i hjertet mitt, og jeg kan møte dem i skogen, eller på fjellet, der kan jeg prate med alle de som skulle vært med på tur. Og jeg merker oftere og oftere at jeg tar farvel på den måten. Ved å se ut over byen, vannene, sjøen eller myrene, og sende en vakker tanke dit de er. For jeg kan ikk tro at de tilmålte dagene og årene vi har her er alt. Jeg tror vi får flere sjanser. Men, til tross for det så synes jeg vi alle burde ta godt vare på den sjansen vi har her og nå. For ingen skal vi leve forgjeves.