Det trengs en landsby for å oppdra et barn

Inspirert av min venn Ivar sin statusoppdatering på Facebook i dag, samt noen andres likerklikk på en artikkel om flere menn i barnehage, ble skrivesperren brutt.
Ivar sin statusoppdatering var med bakgrunn i nok en uttalelse som at "alle" passer til å jobbe i barnehage. Og jeg slår dette sammen med artikkelen om at vi trenger flere menn i barnehagen. Meget mulig det, men ikke for enhver pris. Vi trenger folk, medmennesker, med sunt folkevett og stor kunnskap om barn og voksne,  i barnehagen. Vi trenger uselviske mennesker som er genuint opptatt og interessert i barn. Vi trenger mennesker som er dedikerte til jobben, som fanger opp signalene som barna sender, og som tør å gjøre noe hvis signalene lyser rødt, men som ikke krisemaksimerer og overdiagnostiserer barn som er unike. For alle barn er unike, og noen få trenger noe ekstra men alle trenger noen som ser dem og som vet hva det betyr.
Vi trenger mennesker i barnehage som er voksne, lekne, trygge og som vet å sette trygge og logiske rammer men som tør å være individuelle i sin behandling. Vi trenger mennesker med stor selvinnsikt som har mye å gi i barnehagen. Det er ikke sikkert at mennesker som har en uartig barndom og en vanskelig fortid passer til å jobbe med barn, men noen av dem passer veldig godt. Noen er til tross for, andre er på grunn av, og forskjellen er himmelfallende stor til tider.
Ja, jeg er helt enig i at vi trenger alle kjønn representert i barnehagen, men ikke med bakgrunn i kjønn. Mennesket, hvem de er, det er det som teller. Vi vet jo at kjønn kan vises utenpå, men kjønn kan også være inni, så da er jeg tilbake til menneske.
Jobben min gjør at jeg har lest barnehageloven opp og ned, bak og frem særlig i de siste årene. I samarbeid og forståelse med barnas hjem er en setning som understreker landsby-teorien. For barnehager er ikke enerådende på kunnskap, opplæring og oppdragelse, men det er heller ikke hjemmet. Hele landsbyen, inkludert barnehagen og hjemmet, skal sammen ivareta den nye generasjonen som ruller frem. Og alle disse voksne skal se til at barnas beste er i framsetet. Og alle, hele landsbyen, er forpliktet til å si ifra hvis enkeltelementer i landsbyen ikke handler i tråd med barnas beste. og både barneloven og barnehageloven sier at barn skal ha sitt å si i dette.
Det handler ikke om at barn skal få akkurat det de vil når de vil det, eller skal løpe grenseløse rundt og bare passes på slik at de ikke skader seg. Normer, verdier, moral, etikk, kunnskap..listen er uendelig over hva barn skal få hjelp til å lære seg, og det er mye som skal læres for å bli en god verdensborger. Dette fordrer årvåkne, gode, forutsigbare og trygge mennesker i rundt. Og vi vet at i en hver kurv finnes det dårlige epler. Men et dårlig eple gjør kun en forskjell hvis det er det råtne eplet som får fokus.
Tilbake til barnehagen. Det er et stort ansvar å jobbe i barnehage. Det er et stort ansvar å skulle ansette og lede de som jobber sammen med deg i barnehagen. Det er et stort ansvar å skulle samarbeide med alle hjemmene og å se alle barna. Det er et stort ansvar å skulle være en del av samfunnsstrukturen som er ansvarlig for fremtiden. Og da er det også et stort ansvar for utdanningsinstitusjonene som utdanner mange av de som skal jobbe i barnehagene. Jeg hevder, med hånden på hjertet, at det ikke går an å pugge seg til egnethet. Det går ikke an å pugge seg til empati, intuisjon, omsorg, sympati og genuin interesse. Det går ikke an å pugge seg til sunn fornuft, årvåkenhet og sensitivitet. Og jeg hevder også at strykprosenten er tvilsom. For jeg har gjennom mine tjue år i bransjen møtt de som burde vært et helt annet sted enn i barnehage, og det handler mellom annet om at både karaktervurderingene, praksisvurderingene og selvinnsikten svikter samtidig.
Barnehagen er også arbeidsplassen til mange som ikke har utdanning spesielt rettet mot barnehage. Her gjelder samme greia. Det handler om krav. Om å stille krav, om å oppfylle krav, egne som andres.
Barna. Noen krever mye, andre krever lite, alle trenger det de trenger for å vokse seg inn i fremtiden. De trenger mer og mer for å skulle være rustet til å ta over arven fra generasjonen før, for verden endrer seg og dermed også behovene. Barn trenger å bli sett, hørt, satt i første rekke og få et godt grunnlag, et fundament å stå på inn i fremtiden.
Felles for alle barn er at ansvaret for dem, det er hele landsbyens. Men samtidig trengs det bare ett menneske for å gjøre en forskjell. Det trengs bare ett menneske for sette pendelen i sving, i positiv som i negativ retning. Og jeg tror at de aller aller fleste ønsker å dytte pendelen i sving i positiv retning for andre. Og med det lar jeg debatten fortsette ut i sommerkvelden og inn i fremtiden.