Jeg skal være den første til å innrømme at jeg ikke har vært en solstråle eller et Guds solskinnsbarn, som vi sang om på søndagsskolen, denne uken. Lillebjørn Nilsen synger i en sang at "jeg har en egen tordensky som følger meg", og selv om han ikke mener det slik som meg, så stjeler jeg den. Jeg har hatt barometeret på storm med fare for ekstremt lavtrykk hele uken, og jeg er ikke stolt av det. Jeg vet hvorfor, og regn med torden som lager krøll i alle ledd gjør det ikke bedre, men forklaringer er aldri unnskyldninger. Så: i dag var det tid for å få huet opp i lyset og bare ta seg sammen. Ja, jeg like til drøftet det med Kari-Anne på jobb, og hun var hjertens enig i at lunten hadde vært merkbart korter. Det er litt leit når noen er enig, men det er det dyttet jeg trenger til å ta meg selv i nakken. Så takk til Kari-Anne som tok sjansen på å bekrefte storm-varslet og som gav meg dyttet til å se at jeg sannsynligvis har rett når jeg tror at jeg har hørtes ut som humlene flukt til tider.
Det beste er å gjøre det til en øvelse, ja nesten som en treningstime. Og den som tar t-bane med bytte underveis, for så å gå på kiwi litt før fire sammen med alle andre som er ferdig på jobb på den tiden, ja den får gratis trening på å tøyle sure miner og smile til verden til tross for at det regner og ungene griner.
Jeg starter med å smile til han som pratet kjempehøyt i mobiltelefonen på t-banen. Så smilte jeg forståelsesfullt og medfølende til han med barnet som var lei av å sitte i vognen. Jeg overså fotballlaget med beina på setet og de som måtte inn på t-banen før jeg fikk gå av på Tøyen.
Jeg sa" alt i orden" til hun som beklaget at hun kjørte på meg med handlevognen, og nynnet en fin og glad melodi inni hodet mens køen snek seg sakte fremover mot den ene bemannede kassen, av tre kasser, på kiwi. Jeg sa nei takk til poser og ja takk til kvittering, og slang på en god helg før jeg satte handlekurven på plass og pakket varene mine ned i handlenettene mine.Jeg pakke ut varene mine da jeg kom jeg, og lot meg ikke irritere av at jeg hadde glemt å kjøpe epler, bringebær og toalettpapir. Nei da, jeg spiste middag med god appetitt og kjente at skuldrene senket seg mens jeg lo til dårlig såpeserie på TV.
Så var det dytt nummer to.
Jeg hadde jo glemt essensielle ting på kiwi, og dermed tok jeg med meg handlenett og kort og tuslet ut akkurat da det kom en regnskur. Jeg husket alt jeg skulle ha, og jeg irriterte meg ikke over at bank-i-butikk gjør at noen kan stå i køen på kiwi og putte alle småpengene som de i tilsynelatende lengre tid har samlet i en pose, ned i myntkassen. Nei da, jeg skiftet kø, og gledet meg over at det nå var to kasser åpne. Pose? sa damen i kassen. Nei takk, sa jeg, før hun slo inn posen og slengte en plastpose på båndet ved varene mine. Jeg tok frem mitt miljøvennlige handlenett, og pakket mine få ting ned. Akkurat da jeg tok siste varen, så jeg at han som hadde handlet før meg, strevde med å få plass til sine varer i den ene posen han hadde bedt om. "Det ser ut som du kan trenge en pose til", sa jeg og gav han posen som lå igjen på båndet ved meg. Tusen takk, det skal jeg huske deg for, sa han. Vær så god, bare hyggelig sa jeg, og så smilte vi til hverandre. Sånn på ordentlig. Ha en fortsatt fin dag sa vi før vi gikk hver til vårt ut i regnet.
Så lite skal det til. En påminnelse om hvor lite som skal til for å glede andre. En påminnelse om at det er like raskt å smile som å lage en sur mine. En påminnelse om at det alltid er mennesker som ser deg, og at det du gjør det smitter.
Takk og pris at jeg ikke har smittet hele jobben med stormbarometeret mitt denne uken, og at jeg heller har adoptert mine kollegers smil, selv om det tok noen dager.
Nå slenger jeg meg på sofaen og er litt fornøyd med meg selv. Rett og slett fordi jeg trenger det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar