Kaleidoskop. Livet sett gjennom et sett med speil.

Da jeg var liten, kanskje fire år, fikk jeg et kaleidoskop. Men jeg visste ikke at det het det da, for vi kalte det stjernekikkert. Jeg skal ikke begynne å anta eller fortelle hvordan et kaleidoskop er bygd opp, men mitt var i alle fall formet som et rør, i min verden en kikkert, og inni røret var det speilplater, plastplater og fargerike plastperler og jeg var utrolig fascinert av alle de fine fargene som ble til forskjellige mønstre når jeg dreide på skiven i fronten slik at perlene flyttet på seg.
Av og til, i starten, så ville jeg gjerne vise de fine mønstrene til mor eller far eller søstera mi. Men på veien til de hendte det ofte at jeg ristet litt på kaleidoskopet, eller de tok imot det med en bevegelse som flyttet perlene, og vips så var mønstret et annet, til min store fortvilelse.
Jeg prøvde av og til å legge det fra meg, forsiktig på hylla eller i en skuff også, for å spare på et fint mønster. Dette var også sårbare prosjekter med stor fallhøyde og store sjanser for skuffelse. Jeg måtte etter hvert innse at jeg bare måtte finne meg i at fine mønstre og fargespill ikke varer evig.
Og her er selvfølgelig øyeblikket der kaleidoskopet, som jeg har brukt i mange metaforer, blir til en metafor i seg selv.
For det er ganske mye som minner om selve livet i denne fortellingen.
Ta alle øyeblikkene der du tror du har funnet det perfekte øyeblikket, eller huset, eller kjæresten, eller vennen, og så er det ett lite knepp til høyre med livshjulet, og hele situasjonen er en annen.
Tenk på alle gangene du nesten er ferdig med en stor oppgave og du er sekunder fra å lykkes, og livet gir deg en dytt i ryggen eller et smekk på armen, og vips så danser perlene rundt og gjør det annerledes enn alt du tenkte og så for et øyeblikk siden.
Tenk på alle som bevisst og ubevisst har ristet på kaleidoskopet ditt slik at du måtte begynne på nytt med letingen etter det bildet du hadde eller ønsket deg og var på vei mot.
Helt siden jeg var barn har jeg sett livet fra mange vinkler og gjennom mangt et intrikat speilsystem, og det jeg har skjønt med årene er at nye mønstre, nye stjerner, kan være like fine som den som kom ut av kurs. Og noen ganger er det slettes ikke sikkert at andre liker det samme som meg, og da kan jeg like gjerne holde det vakre bildet for meg selv og lagre det i mitt hode for min egen skyld.
Jeg har lært meg at de som rister på kaleidoskopet mitt like gjerne kan gjøre meg en velgjerning som en ugjerning, men at det kan være et stykke tid mellom gjerningen og tidspunktet der jeg ser at en tilsynelatende ugjerning var en velgjerning.
Jeg har gjennom årene lært meg at nye fargerike perler kommer til, mens andre faller fra. Og mønstrene som er de vakreste er ikke alltid de mest kompliserte. Noen ganger er de litt ensformige mønstrene med få farger veldig velkomne til å hvile øynene på. Et pusterom, eller et hvileskjær, kan vi vel allle trenge innimellom.
Jeg har lært meg å sette pris på de uventede bildene som kommer frem, både når andre påvirker kaleidoskopet mitt og når jeg selv gjør det. Det er stort sett med nye ting i livet som med 18 grader i sjøen. Man kan velge å venne seg gradvis til det, eller hoppe i det.
Men av og til. Innimellom alt annet. Av og til forbeholder jeg meg retten til å tenke: hvorfor?, når noen tilsynelatende uten andre grunner enn at fordi de kan det, rister perlene mine ut av mønstret sitt slik at de legger seg i et irriterende mønster som ikke appellerer til meg over hode. Av og til er det lov å tenke at det er totalt unødvendig og litt ondskapsfullt. Og disse menneskene, de er det jeg må tenke litt ekstra på når jeg leser "the book of Forgiveness"(Mpho og Desmond Tutu). Jeg har skjønt at ved å ikke tilgi, så holder jeg disse menneskene hos meg i stedet for å la de forsvinne fra meg. Jeg har skjønt at jeg må tilgi disse menneskene for min del, for selv å bli fri.  Jeg har skjønt det, Jeg må bare jobbe litt mer med noen av dem.