Høsten ble kastet over oss som en kjølig men fargerik kappe. Den kom fra en dag til en annen i år, for det var jo bikinivær flere dager i september, før den litt krispe høstluften plutselig var her og bladene begynte å skifte farge for alvor. Så kom den skarpe snoen, men også den skarpblå himmelen, og jeg skjønte at nå var bikiniens tid over for denne gang.
Jeg liker høsten med dens vakre farger og den friske luften som føles så totalt forurensingsfri og energigivende. Men høsten kan også bringe med seg en gråtone og en omgripende melankoli som kommer snikende innpå som et bakholdsangrep. Sånn som i dag. I dag er fargene mattet av den regngrå himmelen, og den friske kjølige luften er bare alminnelig kald luft med sur vind i. I dag er det ikke sol hverken ute eller inne, men akkurat nå har jeg bestemt meg for å ikke overse det, men heller dvele litt ved det.
Når høsten er sånn, så blir den en gedigen metafor. For hvor har alle blomstene blitt av? Og hva er blomster?
Barndommen min var en blomst. Jeg tror den var en solsikke. Høyreist og flott, og trygt inntil en vegg slik at det ikke var fare for at den tykke stilken skulle knekke. Beskyttet mot vær og vind, men rikelig med livgivende regn og sol. Og på slutten av barndommen var toppen full av frø, eller drømmer og fremtidsplaner, som drysset ut over bakken slik som de skulle. Og noen av frøene landet selvfølgelig på stein, og noen var ikke fruktbare, men mange av frøene spiret og vokste og bar frukter inn i ungdomstid og tidlig voksentid.
Det er ikke planter uten at det er ugress. Og jeg har utrettelig og unektelig luket en del ugress rundt disse barndommens frø. Noe annet ville jo vært for godt til å være sant. Men det er som rev. Mary sa. Enten må du vokse der du er plantet og fjerne ugresset rundt deg, eller så må du plantes om. Og jeg har vel gjort begge deler.
Ungdomstiden var både tistler og roser, løvetann og linnea. Det var torner som rev i huden, og tynne stilker og skjøre knopper som bukket under for vær og vind. Men det var også vakre orkideer som ikke gav seg og som kom med nye grener som slynget seg inn i tidlig voksenliv.
Jeg har alltid hatt så klokkertro på voksenlivet og det å bli 30 med alle bitene på rett plass som det perfekte mosaikkbildet med fargespill og mønster, vakrere enn øyet kan se og sinnet kunne tenke seg. Ja, nå er det vel fler enn meg som tørker en tåre etter rungende latter og sorg over knuste drømmer og illusjoner. For det er jo ikke alltid slik at frø som slår rot, blir til den vakreste blomsten som var lovt på bildet utenpå posen. Og det hjelper ikke om det er egne frø, spart i egen frøbank for det riktige øyeblikket. For jorden kan være for steinete, for utarmet eller for alkalisk. Og regnet kan være for surt. Og alle som har plantet liljer og hortensia, har på ett eller annet tidspunkt sett at de skifter farge, avhengig av jorden de vokser i. Men kanskje er ikke det så farlig?
Vel, mine trettiår var en blandet fornøyelse der noe falt på plass mens andre ting falt i grus, og jeg skjønte etter hvert at det gjaldt å passe på frøbanken, og særlig de minste og mest sårbare spirene. Jeg skjønte at hvis jeg skulle få vakre blomster av de dyreste frøene så var det opp til meg. Jeg kunne ikke basere meg på innleide gartnere med gode intensjoner hvis de ikke var hundre prosent med, både med hjerte og hjerne. Jeg måtte lære meg å stole på mine egne instinkter, egne valg og egne grønne fingre. Og når jeg feilet, så var det jeg som måtte ha svarene.
Du store min tid for en kamp og en strid det kan være til tider, når håpene ligger visne og brune utover kanten på blomsterpotten. For en nederlagsfølelse det er når selv de enkleste grønnplantene som alle får til, gir tapt og blir gule i bladene, og ikke fordi det er høst. For en skuffelse det er når blåbærbusken er uten bær og bladlusene håner meg med hvert et jafs av de allerede hullete bladene som krøller seg rundt enda flere egg i kantene.
Jeg vet ikke en gang hvor jeg skal begynne å avrunde denne metaforen, nå som jeg har kompostert deler av både ungdomstiden og trettiårene. Men kanskje er det nettop ved komposten jeg må begynne. For selv om mye har visnet, så har det etter hvert blitt mye god jord av komposten. Jeg har bare brukt litt tid på å overse forråtnelsesprosessen, og jeg har vært litt utålmodig før den nye jorden har kommet.
Jeg må rett å slett tilbake til orkideene og rosene, til kalaene og forglemmegeiene. For det er jo de jeg har bilder av i albumene mine. Jeg har kanskje flere lykkebilder og fargerike blomsterbilder i de fysiske albumene enn i de mentale albumene. Men det vil bare si at jeg har en ryddejobb å gjøre i de mentale albumene. For jeg kjenner det er på tide å se på rosene og glemme tornene. Her er jeg, litt over midt i førtiårene. Jeg har sådd mange gode ideer og planer som har blomstret og som er fulle av næring fremdeles. Jeg har til og med noen tropiske planter som jeg fjernpleier til tider, og som jeg håper vil spire langt inn i, og slå ut i full blomst i, fremtiden. Jeg har både luftrøtter og røtter i jorden, og enten jeg tror det eller ei, så vil nye frø komme til og bære frukter bare jeg tar sjansen på å så dem. Vi er vår egen lykkes smed. Vi er vår egen gartner. Og det er på tide å svinge beina ut av sengen og la de kalde gulvplankene fortelle meg det er en ny dag som venter. Og det er jeg som må få den til å være verdt å telle. Som jeg skrev i introen på publiseringen på Google +: Kanskje jeg må ta tak i høstmelankolien og riste den som om den er et kaleidoskop, for å se de vakre mønstrene og de fargerike små enkeltelementene som livet er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar