The long and winding road

Selv om teksten til the Beatles sin låt med overnevnte tittel har sine momenter jeg kan relatere meg til, var det selve tittelen som jeg våknet opp med i hodet i dag. Dette året,som langt i fra er ferdig, har vært et langt år, og da mener jeg ikke bare fordi det var skuddår.
Noen år er lengre enn andre, og dette var ett av dem.
Det handler nok dessverre litt om å ha en gyngende helse. Gyngende er et godt bilde, fordi spondylartritt gir for meg et litt uberegnelig livsbilde, som en gyngestolmeie. Helsen min har rokket frem og tilbake, mye på midten av buen, som er på buens laveste punkt. Det er i alle fall stabilt og relativt forutsigbart på midten, men det er mye vondt. Litt som når du får tærne under det punktet på gyngestolmeien. En jevn smerte under jevnt trykk.
Men meiene har jo to ender også, eller ytterpunkter. Og jeg har da til tider, etter mye trening og egenpleie, havnet opp på den enden der alt er så mye bedre. Etter en januar og februar på midten eller i "nå er det enda litt verre"- enden, så hadde jeg en Floridatur i mars som tok meg til smertefri og bekymringsfri- enden. To herlige uker med påfyll av alt som livet skal inneholde.
Ustabilt vårvær og usikkerhet rundt hvor min neste jobb skulle være, tok meg en rask tur i motsatt ende, før det stabiliserte seg på midten igjen, der jevn smerte og lite søvn gjorde hverdagene til mitt sedvanlige hamsterhjul med jobb, trening og lite søvn. Jevn rokking bittelitt til hver side, der alt avhenger av jevnlig trening, kan være både monotont og tungt. Og mens jobbannonsene flagret foran øynene i en jevn strøm på Finn.no og Oslo kommune sine sider, var det kun få av de som jeg var kvalifisert for. Og ja, selvfølgelig føler jeg meg enda dårligere kvalifisert når jeg er nede i gropen min. Et par jobbsøknader som endte ut i ingenting gav nok selvfølelsen et sår, og jeg ser kanskje for meg at jeg ikke akkurat var et muntrasjonsråd der jeg vandret ut med en tordesky som lå godt ned på skuldrene mine.
Selv om det ikke hadde noe med meg eller mine nærmeste å gjøre, så kom tragedien i Orlando i juni tett innpå. Nei, jeg ønsker ikke å være en av de som hevder seg skadet og rammet av noe som har rammet andre. Men: Jeg er dårlig rustet til tragiske hendelser og dårlige nyheter når formen er ute av kurs, og når mennesker blir drept fordi de er homofile, så blir det ekstra personlig.
Så kom det noen sommerdager i dette litt kjølige landet, og jeg fikk opp energinivået litt. Turene i marka ble flere og bikinitimene gav farge og vitaminer. En uke hos mor med litt havutsikt og fine turer i skogen var en nydelig avveksling og tok meg frem til august, som bød på overraskende varme dager og også noen dager i selskap med en munter seksåring som alltid vi bringe fram barnet i meg og i barnesinnet er alle voksentanker borte.
Så, etter litt planlegging og avklaringer om forlengelse av vikariat, kunne jeg endelig bestille min neste Floridatur. Det hjelpr litt å ha en billett på vent, hengende på veggen som et gyllent flagg på fremtidens vei. Og ikke nok med det. I skrivende stund går papirmølle sin gang, og det som har vært en serie med vikariater blir nå min nye permanente jobb. Jeg gleder meg til å se det svart på hvitt, for det blir nok en milepæl som jeg kan ankre meg til.
Tanken på at om ikke så alt for lenge så kan jeg tusle barbeint, over kjølige gulvfliser, mot verandadøren som åpner seg mot sommer og sol, er fortreffelig. Snart. Snart kan jeg dra skyvedøren til side og kjenne varm, salt luft mot huden. Jeg kan fylle lungene med havbrisen, før jeg tar dagens første kaffekopp med utsikt mot havet.
Det må virkelig kunne kalles et lys i tunellen.