Er det sant at hvitt inneholder hele fargespekteret?

Jeg har hørt en gang, ett eller annet sted, at hvitt ikke er en farge, men at hvitt lys egentlig består av hele fargespekteret. Denne tanken ramlet ned i hodet mitt i kveld, og i og med at vi har google, så har jeg funnet både forklaringer og bekreftelser på dette. Nei, jeg har ikke endret bloggen min fra å spekulere i menneskers eller egne finurligheter til å vikle meg inn i spekulasjoner og forklaringer om fysikkens eller naturens lover. Men jeg liker bildet. Og jeg liker å tro at jeg er hvitt lys. Utfordringen er vel å vise eller tillate at andre ser fargespekteret.
Finnes det egentlig noe skumlere enn å slippe andre mennesker inn. Er det større risikoer å ta enn å åpne opp for et glimt inn i sjelen, i hjertet eller i tankene. I min verden er det ikke det.
De som kjenner meg, eller som har sett de fargene som jeg har vist frem, vet at jeg ikke er en risk-tanker av dimensjoner. I det daglige går jeg knapt nok på rød lys selv om hele gata er øde, og jeg tar alltid bussen før jeg egentlig må, hvis jeg skal på møter eller avtaler. Jeg har hoppet i fallskjerm, jeg bader i farvann der jeg vet det er hai, og jeg har vel hatt noen bilturer som har gått litt raskere enn fartsgrensen tilsier, men generelt sett er det relativt lavrisiko og nøye planlegging i livet mitt.
Og kanskje nettopp derfor er det å slippe nye mennesker inn på meg, å vise nye eller gamle venner og bekjente nye farger, ekstra skummelt. Jo eldre jeg blir, jo vanskeligere er det, og jo mere koster det. For det koster å skulle gi av seg sjøl. Det koster utrolig mye. For hva om folk er fargeblind. Eller hva om vi ikke har samme favorittfargen. Eller hva om de roter fargene mine sammen og ser bare brunt, eller svart. Og hva med de som kun ser det hvite lyset uten brytning.
Jeg har tygd og tenkt på dette i lengre tid nå. Jeg tror det startet da jeg skrev et innlegg der jeg måtte tenke litt på hvem jeg ville ha med meg i krigen. Det er sikkert mange som blir skuffet, og kanskje noen blir lettet, når svaret er meg selv.
Det handler ikke om at jeg bare tenker på jeg, meg selv og meg. Det handler heller ikke om å ikke stole på andre.Det handler om at det er bare jeg som har sett hele spektret mitt. Det er bare jeg som vet hva som bor bak noen av dørene og noen av murene. Og med den kunnskapen er jeg best rustet til å klare meg i krigen, fordi jeg vet hva jeg trenger.
Vi mennesker er sånn. Der sa jeg vi, og det står jeg for. Vi mennesker er sånn at vi lærer av våre feil og vi blir klok av skade. Noen bruker lengre tid enn andre, men jeg tror alle lærer litt, uansett.
Etter nærmere 48 år, så er det klart at jeg vet at alt man sier, gjør og gir kan bli snudd, vrengt og få egenskapene til en bomerang. Hjerter kan bli knust eller tråkket på, og sår kan rives opp igjen, selv de som er grodd. Og med den kunnskapen er det lett å lære seg å ta forbehold, og bruke knebeskyttere og tannbeskyttere, og hjelm.
Det som er litt skummelt å tenke på, er hvor tilpasningsdyktige vi er. Vi pendler mellom assimilasjon, adaptasjon og akkomodasjon hele livet. Og kanskje..Kanskje er det fler enn meg som til slutt lurer på ett av de store spørsmålene: Er det flere enn meg som vet hvem jeg er?  Sånn egentlig?
Så langt uti refleksjonen så finner jeg det rimelig å anta at det er flere som tenker at : jeg kjenner deg. Jeg vet hvem du er. Det er vel og bra, og ja til en viss grad er det sant også. Men det jeg ser som en rød tråd i fargespekteret, er at jeg og sikkert mange med med meg, starter ut med å vise de gode sidene, eller lyse fargene. Noe annet ville kanskje være dumt. Men det jeg også ser, er at jeg stadig vanner ut eller blander ut noen av de andre fargene. Eller jeg lar dem være helt hvite. Mye av dette , eller litt av det, kan handle om å underestimere sitt publikum. Og det er fort at andre lider for noe som andre har sådd. Men jeg som lavrisikotaker, lever lettere med det enn å blottlegge akillessenen.
Jeg håper ingen tror det, men må si det: alle fargene dere ser er ekte og tåler en kokvask. Dette bare at noen av fargene får lov til å dominere. Og etter hvert så har det blitt et lite knippe som bare jeg ser.
Nå er det kanskje ikke meningen å flagge tusen farger. Det kan bli for mye for de som ser også. Men er det riktig å la være å la fargene lyse fremfor å la folk få ta på seg solbriller?
Jeg har ingen svar, men nå har jeg forlatt den ene enden av risikotakerskalaen, der jeg kontrollerer og bestemmer selv, og beveget meg over til høyrisikoskalaen. I høyrisikoenden ligger selvfølgelig forelskelsen som en av disse uberegnelige faktorene som gjør at vi, eller jeg da, tar risikoer av litt ufri vilje fordi jeg blir utsatt for dette bakholdsfenomenet som en forelskelse er. Men forelskelse er ikke ytterst på toppen av høyrisikoskalaen etter min mening, og ikke det som skal samle trådene i enden av refleksjonen.
Ytterst på tuppen av høyrisikoskalaen, hengende etter armene som er overraskende sterke, er menneskene som ser tvers igjennom meg. Disse menneskene som jeg aldri har møtt tidligere, men som nesten fra første håndtrykk virker kjent, og som bare leser meg som en åpen bok. Det er ikke ofte jeg møter de, men når jeg gjør det, får jeg alltid en litt panikkpreget beundring. Utfordringen er det som utløser panikken, for jeg vet at disse få menneskene kan få svar på hva de vil hvis de spør. For hvem er jeg til å si nei til de som ser tvers igjennom mur og øvrige barrierer. Jeg har heldig vis eller sørgelig nok, ikke møtt så mange av disse fantastiske menneskene. Men ja, jeg beskriver de som fantastiske fordi de jeg har møtt er egentlig ufarlige hvis jeg tillater meg å se det. De er genuine, omsorgsfulle mennesker. Og hvis de er heldige har jeg fortalt dem det.
Jeg sitter og leser dette siste avsnittet jeg nettopp har skrevet. Det om menneskene som jeg beskriver som en høyrisiko i første linjen av avsnittet, men som blir beskrevet som genuine og ufarlige i slutten av avsnittet. Og plutselig slår det meg at jeg har noe å lære av min egen tekst. For når jeg tenker på dette lille knippet med vakre mennesker, vakre innenfra og ut, så slår det meg at de alltid har sett farger som jeg ikke har vist de. Og de har aldri spurt om det jeg ikke vil svare på. Kanskje fordi de ser det selv, eller vet hvor grensene går. Kanskje har de samme behov selv. Kanskje er jeg deres høyrisikofaktor? Kanskje vi alle må se at dette er positivt, hvis tilliten, troverdigheten og redeligheten er der?
Denne kompliserte menneskehjernen. Dette vellet av farger. Denne flotte kompleksiteten. Det er ikke rart at gjennomsnittsmennesket trenger åtte timer søvn, (hørt, men ikke googlet.). Tenk at jeg endte med å gi meg sjøl en tankevekker. Det hadde jeg godt av. Og med en nølende finger sender jeg hele tankerekken ut i verdensveven.

Noen ganger må sannheten fortelles uten solnedganger, søte unger og kjæledyr i bakgrunnen

Jeg har alltid vært glad i dikt og sanger, og jeg har ofte opp gjennom årene funnet den rette sangen eller det perfekte diktet til anledninger eller personer. Jeg har også satt egne ord til andres melodier. Som regel har jeg da brukt tid på å finne melodien som taler for seg selv, som passer til mennesket som skulle få sangen, slik at det ble et eget poeng i det at tekst og melodi var utfyllende for hverandre. De første sangene jeg skrev egne tekster til, på videregående skole, var nok mer tullete og tøysete, og ment som underholdning. Jeg har jo vært litt av en klovn til tider. Men de siste tyve årene har det vært vel så viktig å uttrykke noe dypere enn kun det komiske, selv om det alltid vil være et potensiale for et humoristisk tilsnitt i noen av versene i en hver sang.
Men det var egentlig ikke mine dikterferdigheter jeg skulle skrive om. Det var bare fingrene som løp litt løpsk sammen med en tankeboble som eksploderte ut i assosiasjoner.
Det jeg ville skrive om i dag, er alle de vakre bildene av natur, solnedganger, hundevalper og kattunger som fyller sosiale medier. Vakre bilder med dikt eller tekster som minner oss om at ikke alle har det bra. De alvorligste bildene minner oss om at det finnes mennesker blant oss med alvorlige tilstander så som psykiske lidelser og kreft. Andre handler om dobbeltmoral og om vennene som ikke er verdt å beholde eller hvor uoppmerksomme vi mennesker kan være.
Nei, jeg sier ikke at jeg misliker at folk poster vakre bilder med gripende tekst, og jeg fordømmer ikke de som poster dem. Men, jeg synes til tider det er litt trist å tenke på at mange må ty til andres bilder og andres tekst når de er syke, har det vondt eller føler seg sviktet og alene. Gjerne alt på en gang.
Ord kan være vanskelig å finne, og kanskje er det mange som gjør sånn som når jeg finner en melodi å skrive på. De ser bildet med teksten, og synes den representerer akkurat det de føler inni seg. Og det er selvfølgelig fint. Men alle solnedgangene og blomstene med alvorlige budskap får meg til å undre om det også er litt sånn at mange føler at de ikke kan si rett ut hvordan de har det. Fordi det er for kraftig kost for mannen i gata. At det er litt sånn hyggeligere med denne vakre solsikken bak depresjonen, enn tårene på kinnet.
Jeg har, som de aller fleste andre, et indre liv som svinger. Vi snakker berg- og dalbane gjennom snart femti år, og jeg er ikke alltid flink til å verken prate eller skrive om hvordan jeg har det. Oftest forteller jeg meg sjøl at jeg klarer meg, og at med litt tålmodighet så går det fremover igjen. Og all erfaring tilsier at slik er det. For meg. For igjen, i denne sammenhengen så prater jeg kun på egne vegne, for det er meg selv jeg kjenner.
Jeg har skrevet blogger før om samme tema, men det blir ikke mindre viktig eller mindre aktuelt av den grunn. Det er kanskje litt selvmotsigende vil noen si, at jeg sitter her og skriver om at jeg skulle ønske at det var like lett å si ting rett ut som å bruke ferdig bilde og tekst. Jeg som elsker å bruke metaforer burde gå i meg selv og se på hva jeg selv gjør, vil noen kanskje tenke. Og de om det. Det er like riktig som feil, spør du meg. Metaforene mine er min måte å få tankene mine ut av hodet, eller min metode for å få knadd ting litt for å se om de kanskje kan ta en annen form eller vinkling. Og til tross for at de er metaforer, så er det likevel mine ord, som jeg har tenkt meg frem til. Jeg tror at prosessen frem til ordene er det som holder meg over vannet.
Derfor tenkte jeg at jeg skulle prøve meg med litt ærlige og rene ord for penga resten av innlegget. Uten filter og metaforisk tilsnitt.
Det er ikke tilfeldig at dette innlegget kommer i dag. Jeg har hatt et par tre litt røffe uker nå, med mange tanker som har gått i hodet på en gang, og det er utrolig krevende. Etter en lang periode der jeg har vært veldig flink til å passe på meg selv, har jeg rett å slett latt det skli litt ut, og nå betaler jeg prisen.
Det startet, slik det ofte gjør, med tanken om at jeg ønsker å være akkurat som alle andre. Jeg ønske å være en av dem som henter frem skjult energi og jobber lange dager og får unna fem møter på en dag og er rød i kinnene av engasjement og utmattethet etterpå. Jeg ønsker å være en inspirerende ståpåperson som strør om seg med gode ideer og løsninger og som høster takknemlighet og anerkjennelse. Ja, jeg trenger ikke engang applaus, eller godord eller takk fra andre. Jeg kan nøye meg med egen anerkjennelse inni meg, og egen takknemlighet over å ha seiret over mitt egen tilkortkommenhet. Det er et sterkt ønske og det er ikke helt forenlig med helsa mi. Men sakte men sikkert har jeg strammet til tommeskruene og presset hjerne og kropp opp i godt over gul og nærmere rød sone, hvis grønn er sonen jeg egentlig skal være fornøyd med. (Skalabildet er rent bilde og ikke metafor, så det tillater jeg meg.)
Tilbake til realiteten. Takket være indre motivasjon og press så var jeg på slutten av denne uka helt på gråten. Søvnen lider selvfølgelig mer enn vanlig når hjernen går på høygir, og jeg kjenner meg sjøl så godt at når jeg våkner med løsningsforslag og halvskrevne brev i hodet, da har jeg ikke koblet av og hvilt slik jeg skal og må i løpet av natten.
Det verste er at jeg, uten at jeg skal si at jeg har sjekket dette grundig ut, regner med at de aller fleste rundt meg tar dette som et positivt tegn på at helsen min er bedre enn på lenge. Kanskje tenker de at endelig går det mot lysere tider slik at energinivået mitt igjen tar seg opp. Det kan selvfølgelig også hende at ikke folk tenker så mye og gjør seg opp så mye meninger om hva jeg gjør og ikke, så lenge jeg gjør det jeg skal. Men følelsen er der, og det tror jeg mange kan kjenne seg igjen i. Denne gnagende usikkerheten og stemmen som forteller oss at godt nok er litt for lavt å sikte mot.
Så nå sitter jeg her, og sier høyt til meg selv: Les dine egne ord og tidligere metaforer, Marit. Les de der du har konkludert med at godt nok er det du må være fornøyd med. Les det du har skrevet om at 100% alltid er målet, men at skalaen også inneholder lavere tall som du også må se som grønne til tider, selv om de er lavere enn du ønsker.
Peptalk for meg, og det var målet. Peptalk for deg, og det gleder meg.

Sangen som aldri ga resonans i den andres hjerte

Alle har vi vel en eller flere ganger i livet utlevert vår sjel og gitt vårt hjerte til noen som ikke ville ha det. Alle har vi vel en gang i livet elsket og tapt. Eller opplevd at våre vakreste spørsmål har forblitt ubesvart. Som om våre ord var toner i en klokke uten resonans.
For uendelig lang tid siden skrev jeg denne sangen til en vakker sjel som jeg kunne gått gjennom ild og vann for. Sangen, som da het Haustkjærleiksvise men som jeg nå har kalt Sangen som aldri gav resonans i den andres hjerte, gikk som følger:
"Kvar ein blome på marka, ville eg plukka til deg. Blomane erstattar orda; eg er så glad i deg. Vinden i trea kviskrar, med tone så klar og rein. Blada har kjærleikens fargar. Det er lengsel i kvar ei grein.
Aldri har nokon uroa mitt indre slik du gjer no. Du betyr mest her i verda. Er alltid så snill og god. Vinden i trea kviskrar, med tone så klar og rein. Blada har kjærleikens fargar. Det er lengsel i kvar ei grein.Kunne eg berre nå deg. Røra ved deg med min song. Kunne eg berre få vakne med deg ved mi side ein gong. Vinden i trea kviskrar, med tone så klar og rein. Blada har kjærleikens fargar. Det er lengsel i kvar ei grein."
Selv etter alle årene som har gått, og alle hjertets smerter og gleder og vann under broer, så husker jeg ordene og melodien. Av og til når jeg spiller gitar så kommer sangen snikende og leker seg over strengene. Mykt, vart og litt sårt. For det er jo alltid litt sårt å minnes den altoppslukende følelsen som litt etter litt forvitret da den aldri ble besvart.
Det er alltid når jeg er litt sliten at denne sangen med tilhørende minner kommer, for når jeg er sliten så evner jeg ikke å la være å forholde meg til disse gamle slitte historiene som nesten er glemt. Jeg sitter nesten litt på sidelinjen og ser på at gamle nederlag spiller skuespill på minnescenen min. Og midt i skuespillet hører jeg altså denne lille sangen med egne toner og ord, som jeg sang i et rom uten ekko. Jeg kunne jo aldri gi den til en annen. For gitt er gitt og kan aldri tas tilbake.
Hjertesorgen er jo borte for lengst. Men følelsen av tilkortkommenhet og følelsen av å være for dum til å se hele tegningen og lese signalene, de kan fremdeles håne meg litt.
Av og til blir jeg bare irritert over minnene og nederlagsfølelsen, mens jeg andre ganger kan kjenne at de har satt arr etter seg. Jeg vet ikke hva som er verst...Jo, kanskje det verste er at jeg har jo gått videre, flere ganger siden denne sangen ble skrevet. Jeg ser jo til og med at hadde det ikke vært for manglende resonans i den andres hjerte, så hadde kanskje dette medført at andre ting heller ikke hadde skjedd, og langt ute i rekka så hadde jeg kanskje ikke endt opp i bryllupet som førte til møtet som førte til starten på reisen for to som er her og nå, og som har ført med seg andre og kanskje vakrere sanger, som har gitt gjenklang i begge hjertene.
Jeg slutter aldri å undre meg over hvordan hjernen plutselig sender meg av gårde i en spiral som dette. Hvordan gamle minner plutselig spretter frem. Jeg ser jo at datoer, årstider og steder er triggere. Men andre ganger så finner jeg ikke logikken, og i de øyeblikkene så tenker jeg at kanskje er man, til tross for manglende resonans den gang da, to om å minnes. Kanskje ble jeg tenkt på i dag? Kanskje var det noen som lurte på hvor jeg er og hvordan jeg har det? Og så sitter jeg her, i sofaen min, og sender tanker ut i løse luften: Jeg har det bra. Jeg fant den som eier hjertet som synkroniserer sine slag med mitt. Jeg fant den som mine sanger får et hjem hos. Jeg har det bra.

Om lykkekrukker og nok en tv-serie som rører ved sjel og hjerte

Dagen min startet treigt i dag. Stiv kropp, smertefull tennisalbu (selv om jeg aldri har satt mine bein i en racket som Øystein Sunde sier) og regntunge skyer utenfor vinduet. Jeg muntert meg selv opp med kaffe på senga, og sakte men sikkert steg humøret over null. Si hva du vil, men på sånne dager kan det være helt nydelig med Facebook. En ting er hva mine venner deler av gode minner og ord. Men jeg har også "likt" noen sider som strør om seg med humor eller gullkorn. Og det er nå så rart med det, men noen dager kommer visdomsordene jeg virkelig trenger, som bestilt.
Som i dag. I dag var det en liten filmsnutt om lykkekrukken som Elizabeth (Liz) Gilbert har fortalt om, og som jeg har referert til, tidligere. Krukken, eller skåla, eller boksen Skal du legge en lapp i hver dag. En lapp der du har skrevet ned det beste, eller minst verste, som har hendt den dagen. Eller noe du har gledet deg over den dagen.
Jeg har en sånn krukke stående på bordet mitt. Egentlig er den til å ha lys i, men jeg har valgt å fylle den med lyspunkter i stedet. Når Nicholai på sju år er her, så sier han; åh, så mange lapper det er her, tante Marit. Mens jeg selv har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke har gledet meg over noe hver eneste dag, men noen ganger bare en gang i uken, eller annenhver uke. For det er mulig å finne noe hver eneste dag, hvis jeg bare tenker meg om litt. Og det er jo hele poenget med krukken. Den skal inspirere meg til å se noe positivt i hver eneste dag. Og når jeg så denne lille snutten om lykkekrukken i dag, så tenkte jeg; Marit. Du må komme deg inn i tralten med en lapp hver dag igjen. Livet er for kort til å la mørke skyer ødelegge for solglimtene.
Apropos solglimt.
Jeg kan ikke skrive på lykkelappene mine at det beste med dagen har vært å se "This is us", på TV3, på tirsdager eller i reprise på søndager, men jeg må si det er fristende.
Jeg kan ikke noe for det, men det er noe med disse menneskene og hverdagslivet deres. Og til forskjell fra en tidligere omtalt favoritt; The Fosters, der jeg mer kunne relatere meg til noen av rollefigurene fordi vi hadde noe til felles, så kan jeg når det gjelder this is us bare relatere meg til enkeltmomenter, enkelttanker og følelser. Men dette er også en sånn hjertegod og levende serie. Det starter med en trillingfødsel som ender ut i tvillinger. Men takket være et hittebarn så drar de like vel hjem med tre barn. Det handler både om fortiden og foreldregenerasjonen liv og nåtid og barna sine liv. Det handler om suksess og mislykkethet, om lykke og sorg, om planer som går i vasken men som likevel fører til noe godt. Det er kort oppsummert en serie om skyer med en "silver lining", eller den blå himmmelen som alltid finnes bak skyen, selv om vi også får et innblikk i skyen. Det er midt i blinken for meg som skriver en blogg som heter men så er det jo bare levd liv alt sammen.
Nå kan det kanskje høres ut som jeg engasjerer meg mer i liksommennesker i tv-seriene enn i virkelig livs mennesker. Så ille er det ikke. Jeg lar fremdeles menneskene i rundt meg få plass i hjertet mitt og tankene mine, og jeg prøver å gi så mye som jeg kan av tid og omtanke. Men av og til så er det litt godt å slippe tårene løs til liksommenneskers skjebne, for de spør meg ikke hvorfor jeg gråter. Og noen ganger er det befriende å le høyt av de samme liksommenneskene, særlig når de gjør noe som jeg tenker at jeg selv kunne gjort. For en ting er selvironi og å le av seg selv. Jeg kan det også. Men la meg være ærlig å si at noen ganger er det endra bedre å le av at liksommenneskene er like klønete som meg selv. For da slipper jeg å føle på nederlaget eller skammen eller kjenne rødmende bre seg helt ut i ørene.
This is us er som å bli kjent med nye mennesker, bare litt mindre krevende. Og det høres sikkert rart ut. Men for meg så er det å åpne opp for disse nye innspillene en måte å åpne opp for nye mennesker i verden der ute også. For når jeg relaterer disse menneskenes gjøren og laden til mitt eget liv, så må jeg ta lærdom både av deres og mine egne erfaringer på ny, og etter hvert så ser jeg at jeg kanskje har lukket noen dører litt for hardt igjen eller kanskje jeg har dratt ned gardinene litt tidlig. Kanskje har jeg latt noen rom stå tomme litt lenge i stedet for å slippe nye mennesker inn. Jeg vet jo at det sitter langt inne for veldig mange å vise mange av sidene sine, og jeg er ofte usikker på hvor mye jeg skal vise. Vi velger jo selv hva vi viser, og kanskje har jeg lært litt vel mye av bitre erfaringer versus det å huske noen av sidene som er verdsatt av noen få som har fått sett de. Nei, jeg har ikke et hemmelig liv bak fasaden. Det er bare så skummelt å åpne vinduet til mange av smårommene, og det er lettere å la værveggene og marmorflisene være ekstra synlig enn å invitere folk inn i det fire kvadratmeters tankerommet.
Jeg startet med lykkekrukke og fortsatte med liksommennesker før jeg tok en runde innom mitt eget tankeliv. Det er vel egentlig sånn livet er hele tiden. Det snirkler inn og ut av enkle og kompliserte mønster. Det viktigste er kanskje ikke retningen eller rekkefølgen, men at pendelen svinger. Det er viktig med bevegelse, for tankene, for blodet, for hjertet. Det er viktig å være i utvikling, og samtidig fordøye underveis. Og kanskje. Kanskje når våren igjen fester tak er det på tide å lette på vinterhammen og bre vingene ut til tørk i solen.