Noen ganger må sannheten fortelles uten solnedganger, søte unger og kjæledyr i bakgrunnen

Jeg har alltid vært glad i dikt og sanger, og jeg har ofte opp gjennom årene funnet den rette sangen eller det perfekte diktet til anledninger eller personer. Jeg har også satt egne ord til andres melodier. Som regel har jeg da brukt tid på å finne melodien som taler for seg selv, som passer til mennesket som skulle få sangen, slik at det ble et eget poeng i det at tekst og melodi var utfyllende for hverandre. De første sangene jeg skrev egne tekster til, på videregående skole, var nok mer tullete og tøysete, og ment som underholdning. Jeg har jo vært litt av en klovn til tider. Men de siste tyve årene har det vært vel så viktig å uttrykke noe dypere enn kun det komiske, selv om det alltid vil være et potensiale for et humoristisk tilsnitt i noen av versene i en hver sang.
Men det var egentlig ikke mine dikterferdigheter jeg skulle skrive om. Det var bare fingrene som løp litt løpsk sammen med en tankeboble som eksploderte ut i assosiasjoner.
Det jeg ville skrive om i dag, er alle de vakre bildene av natur, solnedganger, hundevalper og kattunger som fyller sosiale medier. Vakre bilder med dikt eller tekster som minner oss om at ikke alle har det bra. De alvorligste bildene minner oss om at det finnes mennesker blant oss med alvorlige tilstander så som psykiske lidelser og kreft. Andre handler om dobbeltmoral og om vennene som ikke er verdt å beholde eller hvor uoppmerksomme vi mennesker kan være.
Nei, jeg sier ikke at jeg misliker at folk poster vakre bilder med gripende tekst, og jeg fordømmer ikke de som poster dem. Men, jeg synes til tider det er litt trist å tenke på at mange må ty til andres bilder og andres tekst når de er syke, har det vondt eller føler seg sviktet og alene. Gjerne alt på en gang.
Ord kan være vanskelig å finne, og kanskje er det mange som gjør sånn som når jeg finner en melodi å skrive på. De ser bildet med teksten, og synes den representerer akkurat det de føler inni seg. Og det er selvfølgelig fint. Men alle solnedgangene og blomstene med alvorlige budskap får meg til å undre om det også er litt sånn at mange føler at de ikke kan si rett ut hvordan de har det. Fordi det er for kraftig kost for mannen i gata. At det er litt sånn hyggeligere med denne vakre solsikken bak depresjonen, enn tårene på kinnet.
Jeg har, som de aller fleste andre, et indre liv som svinger. Vi snakker berg- og dalbane gjennom snart femti år, og jeg er ikke alltid flink til å verken prate eller skrive om hvordan jeg har det. Oftest forteller jeg meg sjøl at jeg klarer meg, og at med litt tålmodighet så går det fremover igjen. Og all erfaring tilsier at slik er det. For meg. For igjen, i denne sammenhengen så prater jeg kun på egne vegne, for det er meg selv jeg kjenner.
Jeg har skrevet blogger før om samme tema, men det blir ikke mindre viktig eller mindre aktuelt av den grunn. Det er kanskje litt selvmotsigende vil noen si, at jeg sitter her og skriver om at jeg skulle ønske at det var like lett å si ting rett ut som å bruke ferdig bilde og tekst. Jeg som elsker å bruke metaforer burde gå i meg selv og se på hva jeg selv gjør, vil noen kanskje tenke. Og de om det. Det er like riktig som feil, spør du meg. Metaforene mine er min måte å få tankene mine ut av hodet, eller min metode for å få knadd ting litt for å se om de kanskje kan ta en annen form eller vinkling. Og til tross for at de er metaforer, så er det likevel mine ord, som jeg har tenkt meg frem til. Jeg tror at prosessen frem til ordene er det som holder meg over vannet.
Derfor tenkte jeg at jeg skulle prøve meg med litt ærlige og rene ord for penga resten av innlegget. Uten filter og metaforisk tilsnitt.
Det er ikke tilfeldig at dette innlegget kommer i dag. Jeg har hatt et par tre litt røffe uker nå, med mange tanker som har gått i hodet på en gang, og det er utrolig krevende. Etter en lang periode der jeg har vært veldig flink til å passe på meg selv, har jeg rett å slett latt det skli litt ut, og nå betaler jeg prisen.
Det startet, slik det ofte gjør, med tanken om at jeg ønsker å være akkurat som alle andre. Jeg ønske å være en av dem som henter frem skjult energi og jobber lange dager og får unna fem møter på en dag og er rød i kinnene av engasjement og utmattethet etterpå. Jeg ønsker å være en inspirerende ståpåperson som strør om seg med gode ideer og løsninger og som høster takknemlighet og anerkjennelse. Ja, jeg trenger ikke engang applaus, eller godord eller takk fra andre. Jeg kan nøye meg med egen anerkjennelse inni meg, og egen takknemlighet over å ha seiret over mitt egen tilkortkommenhet. Det er et sterkt ønske og det er ikke helt forenlig med helsa mi. Men sakte men sikkert har jeg strammet til tommeskruene og presset hjerne og kropp opp i godt over gul og nærmere rød sone, hvis grønn er sonen jeg egentlig skal være fornøyd med. (Skalabildet er rent bilde og ikke metafor, så det tillater jeg meg.)
Tilbake til realiteten. Takket være indre motivasjon og press så var jeg på slutten av denne uka helt på gråten. Søvnen lider selvfølgelig mer enn vanlig når hjernen går på høygir, og jeg kjenner meg sjøl så godt at når jeg våkner med løsningsforslag og halvskrevne brev i hodet, da har jeg ikke koblet av og hvilt slik jeg skal og må i løpet av natten.
Det verste er at jeg, uten at jeg skal si at jeg har sjekket dette grundig ut, regner med at de aller fleste rundt meg tar dette som et positivt tegn på at helsen min er bedre enn på lenge. Kanskje tenker de at endelig går det mot lysere tider slik at energinivået mitt igjen tar seg opp. Det kan selvfølgelig også hende at ikke folk tenker så mye og gjør seg opp så mye meninger om hva jeg gjør og ikke, så lenge jeg gjør det jeg skal. Men følelsen er der, og det tror jeg mange kan kjenne seg igjen i. Denne gnagende usikkerheten og stemmen som forteller oss at godt nok er litt for lavt å sikte mot.
Så nå sitter jeg her, og sier høyt til meg selv: Les dine egne ord og tidligere metaforer, Marit. Les de der du har konkludert med at godt nok er det du må være fornøyd med. Les det du har skrevet om at 100% alltid er målet, men at skalaen også inneholder lavere tall som du også må se som grønne til tider, selv om de er lavere enn du ønsker.
Peptalk for meg, og det var målet. Peptalk for deg, og det gleder meg.