Jeg har hørt en gang, ett eller annet sted, at hvitt ikke er en farge, men at hvitt lys egentlig består av hele fargespekteret. Denne tanken ramlet ned i hodet mitt i kveld, og i og med at vi har google, så har jeg funnet både forklaringer og bekreftelser på dette. Nei, jeg har ikke endret bloggen min fra å spekulere i menneskers eller egne finurligheter til å vikle meg inn i spekulasjoner og forklaringer om fysikkens eller naturens lover. Men jeg liker bildet. Og jeg liker å tro at jeg er hvitt lys. Utfordringen er vel å vise eller tillate at andre ser fargespekteret.
Finnes det egentlig noe skumlere enn å slippe andre mennesker inn. Er det større risikoer å ta enn å åpne opp for et glimt inn i sjelen, i hjertet eller i tankene. I min verden er det ikke det.
De som kjenner meg, eller som har sett de fargene som jeg har vist frem, vet at jeg ikke er en risk-tanker av dimensjoner. I det daglige går jeg knapt nok på rød lys selv om hele gata er øde, og jeg tar alltid bussen før jeg egentlig må, hvis jeg skal på møter eller avtaler. Jeg har hoppet i fallskjerm, jeg bader i farvann der jeg vet det er hai, og jeg har vel hatt noen bilturer som har gått litt raskere enn fartsgrensen tilsier, men generelt sett er det relativt lavrisiko og nøye planlegging i livet mitt.
Og kanskje nettopp derfor er det å slippe nye mennesker inn på meg, å vise nye eller gamle venner og bekjente nye farger, ekstra skummelt. Jo eldre jeg blir, jo vanskeligere er det, og jo mere koster det. For det koster å skulle gi av seg sjøl. Det koster utrolig mye. For hva om folk er fargeblind. Eller hva om vi ikke har samme favorittfargen. Eller hva om de roter fargene mine sammen og ser bare brunt, eller svart. Og hva med de som kun ser det hvite lyset uten brytning.
Jeg har tygd og tenkt på dette i lengre tid nå. Jeg tror det startet da jeg skrev et innlegg der jeg måtte tenke litt på hvem jeg ville ha med meg i krigen. Det er sikkert mange som blir skuffet, og kanskje noen blir lettet, når svaret er meg selv.
Det handler ikke om at jeg bare tenker på jeg, meg selv og meg. Det handler heller ikke om å ikke stole på andre.Det handler om at det er bare jeg som har sett hele spektret mitt. Det er bare jeg som vet hva som bor bak noen av dørene og noen av murene. Og med den kunnskapen er jeg best rustet til å klare meg i krigen, fordi jeg vet hva jeg trenger.
Vi mennesker er sånn. Der sa jeg vi, og det står jeg for. Vi mennesker er sånn at vi lærer av våre feil og vi blir klok av skade. Noen bruker lengre tid enn andre, men jeg tror alle lærer litt, uansett.
Etter nærmere 48 år, så er det klart at jeg vet at alt man sier, gjør og gir kan bli snudd, vrengt og få egenskapene til en bomerang. Hjerter kan bli knust eller tråkket på, og sår kan rives opp igjen, selv de som er grodd. Og med den kunnskapen er det lett å lære seg å ta forbehold, og bruke knebeskyttere og tannbeskyttere, og hjelm.
Det som er litt skummelt å tenke på, er hvor tilpasningsdyktige vi er. Vi pendler mellom assimilasjon, adaptasjon og akkomodasjon hele livet. Og kanskje..Kanskje er det fler enn meg som til slutt lurer på ett av de store spørsmålene: Er det flere enn meg som vet hvem jeg er? Sånn egentlig?
Så langt uti refleksjonen så finner jeg det rimelig å anta at det er flere som tenker at : jeg kjenner deg. Jeg vet hvem du er. Det er vel og bra, og ja til en viss grad er det sant også. Men det jeg ser som en rød tråd i fargespekteret, er at jeg og sikkert mange med med meg, starter ut med å vise de gode sidene, eller lyse fargene. Noe annet ville kanskje være dumt. Men det jeg også ser, er at jeg stadig vanner ut eller blander ut noen av de andre fargene. Eller jeg lar dem være helt hvite. Mye av dette , eller litt av det, kan handle om å underestimere sitt publikum. Og det er fort at andre lider for noe som andre har sådd. Men jeg som lavrisikotaker, lever lettere med det enn å blottlegge akillessenen.
Jeg håper ingen tror det, men må si det: alle fargene dere ser er ekte og tåler en kokvask. Dette bare at noen av fargene får lov til å dominere. Og etter hvert så har det blitt et lite knippe som bare jeg ser.
Nå er det kanskje ikke meningen å flagge tusen farger. Det kan bli for mye for de som ser også. Men er det riktig å la være å la fargene lyse fremfor å la folk få ta på seg solbriller?
Jeg har ingen svar, men nå har jeg forlatt den ene enden av risikotakerskalaen, der jeg kontrollerer og bestemmer selv, og beveget meg over til høyrisikoskalaen. I høyrisikoenden ligger selvfølgelig forelskelsen som en av disse uberegnelige faktorene som gjør at vi, eller jeg da, tar risikoer av litt ufri vilje fordi jeg blir utsatt for dette bakholdsfenomenet som en forelskelse er. Men forelskelse er ikke ytterst på toppen av høyrisikoskalaen etter min mening, og ikke det som skal samle trådene i enden av refleksjonen.
Ytterst på tuppen av høyrisikoskalaen, hengende etter armene som er overraskende sterke, er menneskene som ser tvers igjennom meg. Disse menneskene som jeg aldri har møtt tidligere, men som nesten fra første håndtrykk virker kjent, og som bare leser meg som en åpen bok. Det er ikke ofte jeg møter de, men når jeg gjør det, får jeg alltid en litt panikkpreget beundring. Utfordringen er det som utløser panikken, for jeg vet at disse få menneskene kan få svar på hva de vil hvis de spør. For hvem er jeg til å si nei til de som ser tvers igjennom mur og øvrige barrierer. Jeg har heldig vis eller sørgelig nok, ikke møtt så mange av disse fantastiske menneskene. Men ja, jeg beskriver de som fantastiske fordi de jeg har møtt er egentlig ufarlige hvis jeg tillater meg å se det. De er genuine, omsorgsfulle mennesker. Og hvis de er heldige har jeg fortalt dem det.
Jeg sitter og leser dette siste avsnittet jeg nettopp har skrevet. Det om menneskene som jeg beskriver som en høyrisiko i første linjen av avsnittet, men som blir beskrevet som genuine og ufarlige i slutten av avsnittet. Og plutselig slår det meg at jeg har noe å lære av min egen tekst. For når jeg tenker på dette lille knippet med vakre mennesker, vakre innenfra og ut, så slår det meg at de alltid har sett farger som jeg ikke har vist de. Og de har aldri spurt om det jeg ikke vil svare på. Kanskje fordi de ser det selv, eller vet hvor grensene går. Kanskje har de samme behov selv. Kanskje er jeg deres høyrisikofaktor? Kanskje vi alle må se at dette er positivt, hvis tilliten, troverdigheten og redeligheten er der?
Denne kompliserte menneskehjernen. Dette vellet av farger. Denne flotte kompleksiteten. Det er ikke rart at gjennomsnittsmennesket trenger åtte timer søvn, (hørt, men ikke googlet.). Tenk at jeg endte med å gi meg sjøl en tankevekker. Det hadde jeg godt av. Og med en nølende finger sender jeg hele tankerekken ut i verdensveven.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar