Dagen min startet treigt i dag. Stiv kropp, smertefull tennisalbu (selv om jeg aldri har satt mine bein i en racket som Øystein Sunde sier) og regntunge skyer utenfor vinduet. Jeg muntert meg selv opp med kaffe på senga, og sakte men sikkert steg humøret over null. Si hva du vil, men på sånne dager kan det være helt nydelig med Facebook. En ting er hva mine venner deler av gode minner og ord. Men jeg har også "likt" noen sider som strør om seg med humor eller gullkorn. Og det er nå så rart med det, men noen dager kommer visdomsordene jeg virkelig trenger, som bestilt.
Som i dag. I dag var det en liten filmsnutt om lykkekrukken som Elizabeth (Liz) Gilbert har fortalt om, og som jeg har referert til, tidligere. Krukken, eller skåla, eller boksen Skal du legge en lapp i hver dag. En lapp der du har skrevet ned det beste, eller minst verste, som har hendt den dagen. Eller noe du har gledet deg over den dagen.
Jeg har en sånn krukke stående på bordet mitt. Egentlig er den til å ha lys i, men jeg har valgt å fylle den med lyspunkter i stedet. Når Nicholai på sju år er her, så sier han; åh, så mange lapper det er her, tante Marit. Mens jeg selv har litt dårlig samvittighet for at jeg ikke har gledet meg over noe hver eneste dag, men noen ganger bare en gang i uken, eller annenhver uke. For det er mulig å finne noe hver eneste dag, hvis jeg bare tenker meg om litt. Og det er jo hele poenget med krukken. Den skal inspirere meg til å se noe positivt i hver eneste dag. Og når jeg så denne lille snutten om lykkekrukken i dag, så tenkte jeg; Marit. Du må komme deg inn i tralten med en lapp hver dag igjen. Livet er for kort til å la mørke skyer ødelegge for solglimtene.
Apropos solglimt.
Jeg kan ikke skrive på lykkelappene mine at det beste med dagen har vært å se "This is us", på TV3, på tirsdager eller i reprise på søndager, men jeg må si det er fristende.
Jeg kan ikke noe for det, men det er noe med disse menneskene og hverdagslivet deres. Og til forskjell fra en tidligere omtalt favoritt; The Fosters, der jeg mer kunne relatere meg til noen av rollefigurene fordi vi hadde noe til felles, så kan jeg når det gjelder this is us bare relatere meg til enkeltmomenter, enkelttanker og følelser. Men dette er også en sånn hjertegod og levende serie. Det starter med en trillingfødsel som ender ut i tvillinger. Men takket være et hittebarn så drar de like vel hjem med tre barn. Det handler både om fortiden og foreldregenerasjonen liv og nåtid og barna sine liv. Det handler om suksess og mislykkethet, om lykke og sorg, om planer som går i vasken men som likevel fører til noe godt. Det er kort oppsummert en serie om skyer med en "silver lining", eller den blå himmmelen som alltid finnes bak skyen, selv om vi også får et innblikk i skyen. Det er midt i blinken for meg som skriver en blogg som heter men så er det jo bare levd liv alt sammen.
Nå kan det kanskje høres ut som jeg engasjerer meg mer i liksommennesker i tv-seriene enn i virkelig livs mennesker. Så ille er det ikke. Jeg lar fremdeles menneskene i rundt meg få plass i hjertet mitt og tankene mine, og jeg prøver å gi så mye som jeg kan av tid og omtanke. Men av og til så er det litt godt å slippe tårene løs til liksommenneskers skjebne, for de spør meg ikke hvorfor jeg gråter. Og noen ganger er det befriende å le høyt av de samme liksommenneskene, særlig når de gjør noe som jeg tenker at jeg selv kunne gjort. For en ting er selvironi og å le av seg selv. Jeg kan det også. Men la meg være ærlig å si at noen ganger er det endra bedre å le av at liksommenneskene er like klønete som meg selv. For da slipper jeg å føle på nederlaget eller skammen eller kjenne rødmende bre seg helt ut i ørene.
This is us er som å bli kjent med nye mennesker, bare litt mindre krevende. Og det høres sikkert rart ut. Men for meg så er det å åpne opp for disse nye innspillene en måte å åpne opp for nye mennesker i verden der ute også. For når jeg relaterer disse menneskenes gjøren og laden til mitt eget liv, så må jeg ta lærdom både av deres og mine egne erfaringer på ny, og etter hvert så ser jeg at jeg kanskje har lukket noen dører litt for hardt igjen eller kanskje jeg har dratt ned gardinene litt tidlig. Kanskje har jeg latt noen rom stå tomme litt lenge i stedet for å slippe nye mennesker inn. Jeg vet jo at det sitter langt inne for veldig mange å vise mange av sidene sine, og jeg er ofte usikker på hvor mye jeg skal vise. Vi velger jo selv hva vi viser, og kanskje har jeg lært litt vel mye av bitre erfaringer versus det å huske noen av sidene som er verdsatt av noen få som har fått sett de. Nei, jeg har ikke et hemmelig liv bak fasaden. Det er bare så skummelt å åpne vinduet til mange av smårommene, og det er lettere å la værveggene og marmorflisene være ekstra synlig enn å invitere folk inn i det fire kvadratmeters tankerommet.
Jeg startet med lykkekrukke og fortsatte med liksommennesker før jeg tok en runde innom mitt eget tankeliv. Det er vel egentlig sånn livet er hele tiden. Det snirkler inn og ut av enkle og kompliserte mønster. Det viktigste er kanskje ikke retningen eller rekkefølgen, men at pendelen svinger. Det er viktig med bevegelse, for tankene, for blodet, for hjertet. Det er viktig å være i utvikling, og samtidig fordøye underveis. Og kanskje. Kanskje når våren igjen fester tak er det på tide å lette på vinterhammen og bre vingene ut til tørk i solen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar