Det er nå det gjelder, det er vi som må gjøre vårt

Jeg våknet opp i dag til lyden av regn. Bøttevis med regn, skulle jeg tolke ut i fra den svosjende lyden under bildekkene når det kjørte biler forbi. Jeg gikk ut på kjøkkenet og satte i gang kaffetrakteren, og snart hadde lukten av nybrygget kaffe spredt seg i hele leiligheten. Utrustet med kaffekanne og kopp gikk jeg tilbake til den ennå lune sengen, og lente meg godt tilbake med et lettelsens sukk. Kaffe på sengen er ren glede og ren luksus.

I denne trygge og komfortable atmosfæren fikk jeg mot nok til å slå på iPaden og åpne nrk-appen for å se hvordan utviklingen var i London. Jeg så at de hadde konkludert med at det var terror. Jeg så at antall døde hadde økt med en siden i går kveld. Jeg så at tre, foreløpig uidentifiserte gjerningsmenn var drept av politiet. 

Hva skal til for at en hendelse skal bli definert som terror? Hva er forskjellen på en terrorist og en drapsmann eller morder hvis det begrepet fortsatt ikke er gått ut på dato? Hva er forskjellen på en terrorhandling og et massedrap? Kan vi viten forskjellen på organisert og kopiering? Og hvorfor er det så viktig å definere det ene fremfor det andre?

Sinnsyk i gjerningsøyeblikket, fundamentalist, sjalu, syk, ond, sint....Mennesker dør, og de kommer ikke tilbake uansett hva som gikk gjennom hodet på gjerningspersonen i øyeblikket. Selvfølgelig er det skumlere med organisert og godt planlagt aksjon fordi det som regel rammer flere, men når alt kommer til alt: tapt liv.

Så er det vi som sitter her da, i hver vår seng eller stol, på bussen eller i parken. Vi som går omkring med paraply i regnet eller ligger på en solseng et annet sted. Hva kan vi gjøre fra eller til? Hva kan jeg gjøre?

Jeg kan i alle fall fortsette å leve livet mitt. Jeg kan fortsette å ta vare på andre, vise omsorg for medmennesker og være glad i de jeg er glad i. Jeg kan bygge lego, gå på kino eller la meg lure av finurlige gåter med fremtidens voksne, og jeg kan ta meg tid til å le og glede meg sammen med venner. Jeg kan tilbringe tid eller prate i telefonen om livet små videreverdigheter med min godt voksne mor. 

Vi er langt flere som ikke er terrorister. Jorden, som i følge ekspertene går imot en overbefolkning, har uhorvelig mange gode mennesker på overflaten sin. Og alle vi har et ansvar for å fortsette vårt daglige liv og vårt gode virke. For hver og en av oss som går foran med et godt eksempel vil være et eksempel å følge. 

Hadde jeg hatt barn, eller barnebarn ( Gud hjelpe meg, jeg er jo gammel nok til det også) skulle jeg brukt dagen på å gjøre noe hyggelig eller morsomt sammen med dem. Små ting å glede seg over. Tid til å sitte på fanget for å prate eller bli lest for. Ja, jeg hadde ikke gått av veien for tid på fanget med spill på iPaden heller. Pedagoghjernen kunne ta seg en pause, og koselighjernen kunne ta helt av.

Det kunne vært iskrem i flere omganger, eller epler med kanel  Barn er så forskjellig.

Kanskje er jeg en gammel romantiker og en godtroende fjott som tror at det gode kan bekjempe det onde. Det er mulig det. Men det ser jo ikke ut til at våpen løser så innmari mye heller. Jo, der og da stopper det for eksempel tre menn på vill ferd i London, men ideen tas opp av andre, et annet sted. Jeg tar mitt ansvar, og det er det eneste jeg kan gjøre. Jeg holder motet oppe, og lever det livet jeg har, dag for dag. Jeg stopper opp og tar inn blomsterduften og lukten av regnvåt asfalt. Jeg kjenner vanndråper i håret mitt når jeg går under de nydusjede trærne. Jeg tømmer det siste fra kannen over i koppen, og kjenner at kaffen fremdeles lukter ganske nybrygget. Endelig har jeg funnet motet til og meningen med å stå opp. En irrgrønn og nydusjet verden venter der ute, for alle oss som våknet opp denne dagen. Og vi skal fortsette vårt liv, for oss og for de som ikke kan det. Fordi vi har fått denne dagen i gave, og gaver skal man være glad for.