I forrige uke kjøpte jeg meg ny leilighet, og enten jeg vil eller ikke, så må jeg sortere, pakke ned eller kaste seksten år med levd liv. Jeg har noen uker på meg, og bra er det, for det går litt i sneglefart med hele meg for tiden. Jeg har derfor satt meg et realistisk mål om en kasse om dagen, og på gode dager så blir det kanskje to. Jevnt og trutt, det er liksom en del av meg det.
Det er ikke min første rodeo, og jeg har vært relativt flink til å kaste under veis i livet, så det ikke mye som har "bodd" flere enn ett sted. Jeg har ikke så stor leilighet, og ikke så mye skap eller skuffer jeg kan hamstre uante mengder. Og kjellerboden er nesten tom, og loftsboden like så.
Det var det jeg tenkte da jeg satt i sofaen og så meg rundt i det øyeblikket jeg visste at jeg skulle flytte.
Vel, det med kjellerboden er helt sant. Takket være en rottefamilie som etablerte seg der i fjor høst, så ble alt fra boden lempet inn i varebilen til Søppelgutta.no. Alle inngangene til fam rotte er tettet igjen med hønsenetting og sement, men fremdels står den der med kun åtte sekker ved og en sykkel.
Loftsboden var også slik jeg husket den. Jeg anslår at en halv time og litt bærehjelp vil gjøre susen. Eneste jeg sliter med er alle pedagogbøkene mine som står i en bag. Det sitter langt inne å kaste fagbøker.
Jeg er ikke sånn supermaterialistisk, og ingen fashionista, men som alle andre har jeg noen svakheter. Bøker og CD-er blant dem. Spør meg ikke hvorfor, det bare er slik. Bøker ja. Jeg har en del skjønnlitteratur også. Og der er hjernen min skikkelig snål. Snorres kongesaga, salmebok og bibler og Asbjørnsen og Moes samlede eventyr er det ikke snakk om å kaste. Bøkene av Anne Karin Elstad, Hyldbakk og Østbø like så. Jeg kan ikke kaste nordmøringer. Det er en del andre bøker som er på rødlistet også. Totalfredet. Det er for så vidt røft å skulle kaste en eneste bok, så jeg har et håp om å finne en måte å videreformidle dem til andre leseglade. Foreløpig har jeg ikke startet på den jobben, for bøker er tungt å flytte i.
Tungt ja. Jeg trodde det skulle gå unna å rydde i noen esker med diverse papirer så som regninger, gamle lønnsslipper og sjølvmeldinger i dag. Og ja da, det gikk fort å få unna eskene som var merket med overnevnte stikkord. Men så kom set en eske der det sto "diverse skrivepapir og konvolutter"på. Jammen hadde ikke undertegnede laget surr i systemet sitt. Med det samme jeg åpnet esken, strømmet trollene ut. Gamle brev og kort fra de siste tretti årene. Ja, spør ikke meg hvordan dette hadde skjedd, men plutselig satt jeg midt i en haug av nostalgi, gode og glade minner blandet sammen med gamle spøkelser og skjeletter jeg trodde var kastet for lengst. Jeg kan skylde på støvallergi så mye jeg vil, men det var nok ikke bare det som skapte uklart syn og kaldsvette.
Selv om jeg er i tredje etasje, så er det selvfølgelig leiligheten min med sitt lille utvalg av skuffer og skap som er ment som kjelleren i overskriften. Og loftet er min egen toppetasje. For jeg kan kaste gamle brev, bilder og kort så mye jeg vil. Jeg klarer ikke å gjøre det så raskt at jeg ikke gjenkjenner en håndskrift her og et ansikt der. For sikkerhets skyld hadde jeg koblet iPod-en min til forsterkeren og bedt den om å mikse fritt fra de rundt tre tusen sangeren som er der. Jeg må le av meg sjøl. Jeg som har storparten av minnene mine knyttet opp til sang og musikk burde visst bedre.
Rydding av gamle papirer kombinert med minnestrømmen fra stereoen skapte mildest talt kaos på loftet. Det åpnet seg dører og skuffer som jeg hadde låst og kastet nøkkelen til. Det velta fram som hullete sokker og skjorter med matflekker og lukt av barer før røykeloven kom. Jeg så bilder av meg sjøl med gule og oransje tresko og små filmsnutter fra en periode på femten år i levisjakke.
Selvfølgelig fant jeg mye både i de fysiske eskene og i de mentale boksene som brakte frem smil, latter og varme også. Ja, aller mest av det. Men etter bilde- og kortboksen ble det slutt på sorteringen for i dag, og jeg må bare si at jeg skuler litt på de boksene som jeg ikke har åpnet enda. For hva om det er flere bokser jeg har feilmerket. Og jo mer jeg tenker på det så er jeg plutselig spent på minst to av skuffene i skrivebordet mitt også. Takk min Gud at jeg satte meg ned med de gamle dagbøkene mine og papirkniv da jeg fikk vedovn for fem år siden.
Ja, det er ikke lett å skulle rydde både i skuffer og skap og på loftet samtidig. Men det som er godt, er å tenke på at fjerde august, da må jeg ha gjort meg ferdig med det. Da er det ingen esker igjen med overraskelser i. Da er det bare forutsigbare esker med sortert innhold. Bare de viktigste bøkene og de kjæreste bildene. Men alle CD-ene mine er med. For CD-ene mine, musikken i livet mitt, det er som luft og lys, som mat i magen og blodet i årene mine.
Og loftet mitt. Det blir jeg jo aldri ferdig med å rydde. Men kanskje er det litt mer system, litt mindre spindelvev og støv der også. Det er jo lov å håpe.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar