Topptur

Jeg har nettopp lest mine egne betraktninger som jeg fikk på trykk i Jul på Nordmøre 2014. Det handler om flere turer i fjella rundt om i Surnadal kommune i 2006, og nevner også barndommens turer i skog og mark og fjell som gjorde meg glad i å være ute i naturen. I stykket jeg har skrevet, er det flere toppturer som er beskrevet. Ja, det er radt ikke sikkert det er regnet som toppturer nå. Jeg har ikke sett på kartet, og vet ikke om det er smultiringhøyde på noen av disse toppene jeg og far var på, men vi endte nå i alle fall på en topp etter et stykke vandring i bratt terreng, så da var det toppturer godt nok for meg.

Det har blitt så populært dette med toppturer nå. Jo brattere og verre, jo bedre er det. Trenger man tau eller er det innlagt kjetting deler av turen, er det en bonus.

Nei, jeg skal ikke harselere med de som presterer, topp etter topp. Jeg skal ikke være moraliserende i det hele tatt. Men toppturer gir meg selvfølgelig inspirasjon til en liten betraktning.

Jeg har streifet innom temaet i tidligere skriverier, for jeg har gått i en del motbakker de siste årene.  Nå lar jeg motbakkene være, og vil heller se litt på hva dette fenomenet topptur egentlig kan være. Vi mennesker higer jo gjerne litt mot toppen. Det er stas å havne øverst på pallen eller resultatlista. 

Jeg vil påstå at jeg er relativt dårlig utstyrt med konkurranseinstinkt, så min eneste medalje i sportssammenheng tror jeg egentlig var en feiltakelse. Dette var et skirenn, og jeg husker at i alle fall en av konkurrentene føyk forbi meg da jeg sto på toppen av en nedoverbakke og grudde meg til å sette utfor. Kjenner jeg meg sjøl rett, så var nok bakken relativt minimal sett med voksne øyne. Jeg kunne være litt dramatisk. Men tilbake til medaljen. For min del satt jeg alt trygt plassert i sofaen hos bestemor med småkaker og melk når premieutdelingen foregikk, så storesøstra mi tok med medaljen min hjem til meg. Det sier noe om hva jeg likte med skirenn. Det var selve turen.

Sånn er det med meg og toppturer også. Jeg er ikke så nøye på om det er en bok eller annen registrering på toppen. Jo da, jeg skriver navnet mitt i bøkene på turmål jeg når frem til jeg også, men det er ikke så viktig. Turen under veis er viktig. Å kjenne at beina og kroppen henger med er godt. Kjølig vindpust som tørker svetten i panna er bra. Blåbær under veis er gull verdt, og ser jeg et dyr som er annet enn sau og hund blir jeg henrykt. Ja, det skal ikke mere til enn ei lita mus, et ekorn eller en padde, så er det et høydepunkt. Øyenstikkere, med glinsende vinger som reflekterer solen, er også kjærkomment gullstøv i en allerede vakker natur.

Det beste med toppene er utsikten. 360 graders utsikt og følelsen av å se til verdens ende. Den enorme frihetsfølelsen det gir å stå på toppen av et fjell, med masse av luft rundt meg er unik. Sjokoladen eller kaffen eller en slurk av vannflaska er tilleggsbelønning. 

Det er langt mellom toppturene nå. Grefsenkollen er ikke så høy at den faller inn under begrepet. Men det går oppover dit også. Og beina får treningen sin. Svetten tørker på toppen av slalombakken, og i går var de vakre trærne intens grønne mot knallblå himmel med kritthvite skyer på det som frydet meg under veis. Småfuglene jublet i tretoppene og det luktet varm skog, nysprungne blomster, tørt gress og myr.

Kanskje er det for lite ambisiøst av meg å være fornøyd med en tur opp Grefsenkleiva. Kanskje var det dumt av meg å si meg fornøyd med en bachelor førskolelærer og ti studiepoeng i endringsledelse i sin tid også. Var det egentlig smart å hoppe av hele lederkarriæren og heller være kommunal potet med bred erfaring som stadig brer seg videre? Burde jeg ikke klamret meg fast og strebet etter enda høyere topp? Nei, absolutt ikke. Jeg gav meg da jeg kjente at det blåste for mye på toppen, og da jeg var lei av at skuldrene var helt oppe der ørene skulle vært alene. Det er viktig å huske at jo høyere topp, jo større fallhøyde. Jeg kan være ambisiøs på andre måter.

Det mest langsiktige målet jeg har akkurat nå er å få flyttet meg inn i mitt nye hjem i begynnelsen av august. Jeg har også et mål om å være tilbake i full jobb igjen i juli. Og jeg har som mål å vise frem Østensjøvannet, utforske Østmarka og sitte på den nye verandaen min med morgenkaffen når jeg får besøk i august.

Jeg tror på det å sette mål for meg sjøl. Små topper eller høydepunkter jeg skal nå. Men jeg tror også på det å sette helsa først. Jeg tror at trivsel og ro inni meg er langt fram på prioriteringslista mi. Jeg tror at mål kan være så små og ubetydelig de bare vil. Så lenge jeg sjøl er fornøyd med å nå de, så må det være godt nok. Jeg kaver nok og streber nok etter andres målestokker noen ganger fremdeles, men jeg blir stadig flinkere til å kjenne etter hva som er viktig for meg. I går kveld så var jeg mør i musklene etter turen i marka, og i dag har jeg tatt meg en times tur i nærområdet. Det får være mål oppnådd for nå.