Å bære sin del av vekten

Midt i en flytteprosess er det kanskje lett å bruke flytting som metafor. Jeg har pratet om sortering og rydding, og det å kvitte seg med gammelt skrot som ligger som dødvekt i båten tidligere. De mentale skuffene og arkivene er jo like tunge som fysiske skrivebordsskuffen og album fra fordums tid. Og like gjerne som jeg nå har bestilt flyttebyrå for å forflytte meg fra gamle tomter til ny frisk, så har jeg også med jevne mellomrom gjennom årene benyttet meg av flyttebyrå for arkivene i toppetasjen også, eller psykologer og livsveileder som de også kalles.
Jeg har ikke tenkt å skrive mer om ryddeprosessen, verken fysisk eller psykisk. Det jeg har lyst til å dvele litt ved, er det som jeg sier i overskriften. Det å skulle bære sin del av vekten.
Jeg har sirklet rundt temaet tidligere, og også vevd det inn i diverse metaforer og små hjertesukk. Men jegvtror verden tåler en runde til, og jeg tror både jeg og mange med meg trenger en påminnelse.
Jeg vet ikke hvor mange venner, kollegaer eller psykologer som må til for å bli kvitt tanken om og følelsen av å ikke bære sin del av vekta. Det trengs en del, det kan jeg si. Men i denne prosessen jeg nå er inne, med å flytte ut, kaste og flytte fra det gamle, så har jeg tenkt å prøve å sette igjen en nisse. Det er en nisse jeg ikke vil ha med meg lengre, når jeg nå skal flytte inn i ny leilighet og få en ny start. Nissen heter Lista, og den sitter alltid litt for høyt. Og jeg er lei av den.
I deler av juni og hele juli har jeg jobbet i noe redusert tid på jobb. Det hender det blir slik når jeg stadig prøver å nå opp til denne Lista høyt der oppe. Det er fort gjort å brenne lyset i begge ender med kombinasjonen illsinte ledd og litt for lite hensyntagen fra egen side. Vi er kanskje alle sånn at vi sikter oss inn og tenker kommer jeg meg dit, så går det sikkert bra. Bare litt til. Det går jo bare så lenge det går før det blir full stans. Jeg har ikke jobbet i redusert tempo, men kortere dager som gir mer hvile mellom slagene. Det ligger ikke hauger igjen av ugjort ting heller. Jeg tror faktisk ikke det ligger noe ugjort, bortsett fra at jeg ikke ligger så langt i forkant som jeg pleier. Likevel så hører jeg nissen knegge ondskapsfullt, og hviske at "du når ikke opp til meg".
Men nå er det jammen meg nok. I dag, når jeg drev oppe i loftsboden sammens med to gode venner, og ryddet ut det lille som var der, så hørte jeg faktisk på dem når de sa at jeg ikke skulle ta mer av vekten enn jeg egentlig klarte. Og i det jeg hørte på det, så var det som om jeg tok den ene gardinstangen som var der, og deiset til den ondskapsfulle nissen så han ramlet ned fra platået sitt. For det er da ikke mening i å skulle ha så høye krav at det ikke går. Og det er faktisk slik at selv om jeg jobber litt kortere arbeidsdager når helsa sier at det må være sånn, så drar jeg min del av lasset. Jeg bærer den delen av vekten som jeg klarer. Og hvis det er sant at alle monner drar, ja så monner det jeg gjør da.
I flytteprosessen min har jeg vært så miljøvennlig som jeg kan. Det vil si at jeg har tatt det samfunnsansvaret jeg kan, og gjort mitt bidrag for miljøet. Jeg har gitt bort møbler til folk som ville ha dem, og klær og tekstiler til de som tar imot det. Jeg har googlet meg frem til tjenester som kan hjelpe meg, og jeg har viet den lille ekstra tiden som dette tar, til det, fordi alle monner drar.
Jeg betaler skatten min, og alle varer og tjenester, uten å mokke. Jeg prøver å være hensynsfull passasjer på kollektivtransport og jeg strekker ut en hånd når jeg har overskudd til det. Jeg har faste trekk på konto til veldedige formål, og jeg gjør mitt beste for å huske bursdager og andre viktige dager som menneskene rundt meg bør huskes på.
Kanskje er det sjølskryt og sjølforsvar i skjønn forening dette her. Men jeg føler meg rimelig sikker på at det er mange som kjenner seg igjen i dette virvaret av ord og tanker.
Jeg skal ikke si at jeg klarer å tenke sånn fra nå av. Men jeg kan lese dette om igjen, og se om det hjelper. Og i kveld, når jeg sitter på en madrass på gulvet og ser meg rundt i en halvtom leilighet der mye er pakket ned i esker og mye er borte fordi det er gitt bort eller kastet, så tillater jeg meg å tenke at planen om en time per dag, som jeg hadde for fem uker siden, det var verdt det. Alle monner har dratt, og jeg er i rute.
Det sosiale livet har vel så å si vært ikke-eksisterende siden..ja, hva vet jeg, men det kommer seg nok det også. Jeg vet jeg i utgangspunktet ikke er så ivrig i deltaker i sosiale sammenhenger som gjennomsnittet. Det handler ikke om at jeg ikke liker vennene, kollegaene eller familien min. Det handler om overskudd, eller mangel på overskudd. Med litt lite overskudd, så handler om å bli lettere overveldet enn gjennomsnittet. Dørstokkmila blir av og til utmattende. Men jeg jobber med det, og så får det jeg får til være nok.
Jeg prøver meg på et nytt ordtak eller uttrykk denne gangen. Hvis femti er det nye førti, da får godt nok være det nye utmerket eller til og med knallbra.