Da gikk en sårbar epoke rett i søpla

Du snakker om å møte sin egen bloggtittel i døra. Innerst i skapet der jeg trodde det var bare klær og sko igjen, sto det en kasse som like gjerne kunne vært merket med "men så er det jo bare levd liv alt sammen". Der lå dagbøkene fra årene 1984 til 1987. Femten til atten år gamle Marit sine memoarer. Jo da, det var mye artig å lese, og selvfølgelig var det ikke overraskende å se at det som ble betraktet som store kriser da, er noe av det samme som jeg humrer over når jeg hører på ungdommene i samme alder, på t-banen eller bussen. Jeg leste over hode ikke alle bøkene fra perm. Litt hist og her var nok til å danne et bilde. Men, det jeg kan se av det lille jeg leste, er at grunnlaget for bloggen som den tre ganger så gamle Marit sitter her å skriver nå, ble lagt for lenge siden. Nei, jeg sier ikke at de gamle dagbøkene hadde egnet seg som blogg på internett. Langt ifra. Men jeg ser tenkeren og overtenkeren i noe av skriveriene. Jeg ser den sårbare unge jenta skinne igjennom alle de artige festreferatene og påtatte forelskelsene. Jeg ser hvor hun lette og kavet for å finne hvem hun var. For du kan skrive om musikken og dansen, du kan skrive om latteren og de festlige episodene, og i alderen femten til atten så kan du til og med tro at det er livet du skriver om, og at dette er det livet du har. Men nå som voksen så ser jeg bare alt som ikke står der. Jeg ser side opp og ned med skrift, som holdt den unge jenta oppe mens de egentlige tankene bare lå som en ulmebrann langt inne i en skuff i hjernen. Kanskje er mange av de tankene og betraktningene jeg skriver om i bloggen min, resultater av uskrevne linjer fra disse tre årene og også flere av de årene som fulgte. Det er kanskje rart å kalle uskrevne ord frø som blomstrer over tretti år etterpå, for uskrevne ord er på en måte som usådde frø. Men samtidig så kjennes det som at det som ikke kom ned i dagbøkene eller ut som ord til noen som kunne lytte, de ordene har jeg hatt inni meg hele veien, og de var ikke klare for dagslyset før jeg hadde livserfaring nok til å skjønne dem og like dem.
Jeg skal ikke si at jeg ikke husker en lykkelig barndom og en lykkelig ungdomstid også. Det er ikke det. Det er vel mer det at når jeg nå vet det jeg vet, så kan jeg se at i disse årene så brukte jeg uendelig mye tid på å gjøre det som var malen og forventningene og normen, mens den genuine meg ikke fikk så mye rom. Jeg tror det er ganske vanlig, og jeg tror ikke det er helt bevisst heller hele tiden.
Jo mer jeg leser, jo mer skjønner jeg hvor jeg har melankolien, som av og til kommer over meg, fra. Bevisst eller ubevisst, jeg tror det var mye forvirrede følelser som ble undertrykt i denne tiden, og jeg ser jo at det ikke var optimalt for utvikling av selvtillit, personlighet og integritet. Alle disse små kjærlighetsdramaene som jeg skriver om, er ganske interessante sånn filosofisk sett. Flere av dramaene omhandler venninner og deres stadige hjertesorgen og nyforelskelser. Jeg ser jeg var et lyttende øre i mange henseender, og det at jeg skriver om det i dagbøkene mine forteller meg at empatien fikk kjørt seg, men at jeg også kjente det lettere å leve vikarierende gjennom andre i stedet for å forholde meg til mitt eget. Det var jo en overlevelsestaktikk i berg-og dalbanen som disse årene var, og jeg tenker at jeg fremdeles kan flyte noe på erfaringene jeg gjorde meg.
Jeg har nettopp vært ute i papirsorteringen med en kasse med oppkuttede boksider. De får ikke bli med videre. Ikke i sin fysiske form. I skrivende stund kjenner jeg at jeg har mest lyst til å ha et øyeblikk som de i youhurtreklamene der mor og datter eller far og sønn sitter side om side og mor eller far gir råd til sitt yngre jeg. Jeg kjenner at jeg skulle ønske jeg kunne dra tilbake og holde rundt denne femtenåringen eller kanskje enda mer attenåringen. Å tilby trygge armer og en skulder å lene kinnet inntil, mens jeg fortalte at det ville ordne seg til slutt. Kanskje kunne denne attenåringen være litt mer tilfreds med seg sjøl og skjønne at det ikke var verdens undergang å elske den som hjertet fant og ikke den som omverden trodde var den rette. Kanskje kunne tryggheten og integriteten komme tidligere i livet, og kanskje kunne de filosofiske og kreative sidene fått et større fotfeste og spillerom. Kanskje hadde det ikke vært så vanskelig å være komfortabel i eget skinn, og lettere å være like sosial som femtenåringen trodde hun var. Kanskje hadde det vært ekte glede mer enn oppfyllelse av forventninger.
Levd liv setter spor, og jeg har både brannsår og små hvite arr på armer og bein som minner om en aktiv barndom og et noe klønete voksenliv. Jeg tror jeg har skrevet tidligere om arrene inni oss, de emosjonelle arrene som ingen kan se. Jeg har jo alltid visst hvor mine kommer fra, og tenkt på de som mine "krigsskader". Kanskje har jeg flyttet med meg denne kassen fra sted til sted fordi jeg ikke var klar for å kvitte meg med den før nå. Men nå, i kveld, var jeg klar for det. For det fantes ikke lengre noen svar i kassen. Bare ekko fra det som var. Og jeg trenger ikke en kasse med gamle dagbøker for å vite at jeg har levd, eller at alt som var har blitt til her og nå.
Med et lykkens sukk over at internett ikke var en mulighet for meg på midten av åttitallet, selv om jeg tviler på at jeg hadde delt noe på nett på den tiden, her er tankene fra en tre ganger så gammel Marit som oppsummer det hele med at det er jo bare levd liv alt sammen.