Hjerterom og hjertevarme

Dagens blogginnlegg er inspirert av flere. Jeg har ruget på denne et par uker, hvorav den siste uken ble tilbrakt i hovedsak under dyna med en forkjølelse, og da er det jo god tid til å tenke.

Første inspirasjonen kom i form av en melding på messenger. En venninne av meg lurte på om jeg ville være med å spleise på bursdagsgave til en felles venninne av oss som vi skulle i bursdagen til. Jeg, som er totalt fantasiløs når det gjelder å finne på gaver, ble selvfølgelig glad for å bli spurt og rørt over at de tenkte på det.  Men, det beste av alt var at jubilanten hadde ønsket at vi skulle gi gaven som et bidrag til "gjengen i ryggen", som arbeider for flyktningbarn på Lesbos. Det var jo ikke et overraskende ønske, for jubilanten er en av diamantene i steinsamlingen min. Et stort og varmt hjerte, omtenksom og snill og alltid til å stole på. At formålet også handlet om barn er heller ikke så overraskende. Både vi som spleiset og hun som jubilerte, har alle viet vårt arbeidsliv innenfor tjenester for barn og unge, og blir nok litt ekstra berørt når det handler om barn.Jeg kommer litt tilbake til selskapet, men kronologisk sett så må jeg ta en positiv og en litt mindre positiv inspirasjon før det.

Ikke mange dager etter messengermeldingen tikket det inn en iMessage. Den kunne fortelle at min hjertegode sjuårige venn som alltid har vært raus med klemmer og deling av goder, hadde løpt ni runder på skolens idrettsbane i anledning årets TV-aksjon. Det handlet om å samle inn penger og gi håp og skolegang til barn som lever i krigsrammede land. De hadde lært masse om de fem utvalgte landene i løpet av uken som altså endte i denne dagen der pengene rullet inn på en side som het Spleis.

Jeg pratet med den unge vennen, som kunne fortelle at han var ganske så sliten, men som også helt tydelig hadde løpt fordi hver runde skulle omsettes i penger som vi som er slekt og venner kunne bidra med som sponsorer Selvfølgelig var jeg sponsor til et så godt formål. Og stolt er jeg også, for at en sju år gammel gutt bokstavelig talt går en ekstra kilometer for et godt formål. Hurra for skolene som gjør slike ting. Dette er god læring og empati satt ut i praksis. Jeg var inne på siden litt senere, og så til min glede at mange tok dette på alvor og bidro til at skolen samlet inn mye penger til formålet.  Jeg synes også det var litt ekstra stas at alle givere var anonyme. På den måten kan alle bidra, med lite eller stort beløp. Eller ikke, hvis de ikke har råd. For alle har ikke råd til å bidra med penger. Men hjertevarmen og omtanke er heldigvis gratis.

En liten dipp i idyllen ble det da jeg så en facebookstatus som gav meg en emmen smak i munnen.Jeg skal ikke sitere hele statusen, men den omhandlet Norges bistandsbudsjett og årets innsamlingsaksjon, og at det var urovekkende å vite at et land der barn må legge seg sultne og eldre mennesker ikke får medisiner og den omsorg de trenger, sender masse penger ut av landet. Statusen sa noe om at 99% av oss ikke ville tørre å skrive dette inn i vår egen status, men at hun turte fordi "detta er sant".

Det handler da virkelig ikke om å ikke tørre. Det handler om å ikke ville dele en slik status, langt mindre stille seg bak en slik muggen melding. Å sammenligne barn som må gå sultne til sengs her i Norge med barn som lever i krigsrammede land, som ikke får skolegang eller har et trygt hjem eller mat. Jeg sier ikke at det ikke river meg i hjertet at barn i Norge må gå sultne til sengs, men jeg lar ikke være å støtte tv-aksjonen, gi bursdagsgaver som går til flyktningbarn eller sponse små hverdagshelter som løper til de blir slitne fordi det gir penger til andre barn i andre land av den grunn. Hvis du synes det er så kjipt at et rikt land som Norge deler av godene ut over landegrensene, eller hvis du synes at helsetilbudet og eldreomsorgen er så elendig, så flytt da. Vi har ikke et perfekt system verken for fattige, syke eller eldre, men det er ganske så bra.
Jeg kunne selvfølgelig foreslått for slike menneskers at de kunne gi sine bidrag til fattighuset eller andre formål innen landets grenser, men min magefølelse sier meg at de med slike statusoppdateringer på Facebook kanskje ikke er så rause på noen veldedige formål. Men for all del, det kan være jeg tar feil, og at de blar opp rett som det er. Nok om dem.
Jeg går tilbake til hjerterom og hjertevarme, og la meg først gå tilbake til den tidligere omtalte bursdagen.

Jeg har tidligere skrevet, og jeg jobber litt med det faktum at jeg ikke er noen selskapsløve, og ikke klarer å delta i alle anledninger jeg blir budt til. Men denne bursdagen hadde jeg prioritert. Det handlet om mitt bånd til jubilanten, det handlet om å se igjen både henne og andre gode venner og det handlet om å ikke alltid si nei. Og når jeg først skal pushe meg selv litt, så er det jo ikke så dumt å delta i en så hyggelig anledning, med en nydelig samling mennesker, og hjertevarme i både taler og sang, og like til i byen i mitt hjerte. Trondheim. Jeg koste meg stort, og ble til siste slutt.
Og, som en ekstra liten touch på en ellers fortreffelig aften, så fant jeg nybakte kanelsnurrer på kjøkkenbenken da jeg kom hjem til søstera mi og familien. For hos dem var det hjerterom og husrom for meg når jeg skulle på helgetur til Trondheim.
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette innlegget. Men det jeg i alle fall vil si er at jeg er utrolig takknemlig for at majoriteten av vennelista mi på Facebook ikke deler denne ene smålige statusen som jeg så. Jeg er takknemlig for at kollegaene mine, familien og kjæresten og alle de få men til gjengjeld utrolig gode vennene som jeg har fått og tatt med meg videre gjennom årene, er hjertevarme og rause mennesker som gir meg noe verdifullt når vi er sammen. De ser meg og tar vare på meg. De setter pris på meg, og de gir meg inspirasjon til å skrive blogg om det som rører seg i hodet mitt. Fortsett å gi. Hvis alle gir minst like mye som de får, men mye mer enn de tar så er vi på god vei.