Om storm og tikkende bomber, og stillheten etterpå

Den første stormen denne uken var på mandag. Jeg har gjentatte ganger skrevet om kommentarfelt og noen av de som bruker disse, og jeg skal ikke gjenta meg selv. Jeg har tidligere også sagt at jeg sjelden leser disse feltene og det er fremdeles sant. Men så er det dette med å falle for fristelsen eller bli for nysgjerrig da. Og på mandags morgen, mens jeg satt på bussen og leste nyheter på NRK-appen, så ble fristelsen for stor. Som alltid før jeg leser kommentarer, så har jeg en antakelse om hva som står. Og jeg tok ikke feil denne gangen heller, dessverre.
Nyhetssaken var den triste saken fra Trondheim, om de to unge mennene som ble alvorlig skadet av en jevnaldrende, og som senere døde av skadene. Alle de tre var fra samme land. To var mindreårige flyktninger og en var asylsøker. Landet er konfliktfylt og det er rimelig å anta at man ikke kommer psykisk uskadet fra en krigssone, mindreårig eller ei. Jeg skal ikke gjenta kommentarene, men la meg si at jeg fint kunne grovsortere de i to bokser. En boks for rasisme og fremmedhat. Og en mindre en, for sympati og omsorg. Jeg ble såpass rystet over de styggeste kommentarene fra første boksen, at jeg la inn en kommentar..ja, det er sjelden vare, men jeg måtte. Jeg skrev: "Går det an å legge ut denne saken uten kommentarfelt, NRK? Vi befinner oss dessverre i et land der mange er uten respekt og selvsensur". Det tok veldig kort tid før NRK svarte "Hei, Marit. Det går ikke an å legge ut uten kommentarfelt. Jegvhar tatt en rydderunde i kommentarfeltet nå, og følger med. Even, NRK nyheter".
Like etterpå hadde NRK også lagt ut en egen kommentar der de minnet om at dette var en alvorlig sak, og de bad sine følgerne ta hensyn og respektere retningslinjene for kommentering.
Jeg fikk kun en negativ kommentar på mitt innlegg. Jeg skal ikke henge ut mannen, men ja, han er en av de som i en kronikk om kommentarfelt ble omtalte som bitre menn i 50-årene, med middels lønn og middels utdanning, og forsidebildet hans på fb er et norsk flagg.
Kommentaren hans var "så derfor skal du kneble et helt folk? Jeg er SÅ glad du ikke har noe særlig du skulle ha sagt!". Å, alt det jeg kunne ha svart på den. Jeg lot den stå ubesvart. Noen ganger er silent treatment best.
Jeg har aldri ønsket å kneble et helt folk. Jeg vil bare at de løse kanonene skal tenke før de tenner lunta. Jeg vil at rasistene skal tie. Jeg vil at de døde skal få fred, og i denne saken vil jeg at nestekjærligheten skal blomstre, at psykiatrien men også alle andre skal ta lærdom av hvor galt det gikk. Jeg vil også, selv om jeg synes det er litt gammaldags å trekke frem andre verdenskrig, minne om alle som kom seg velberget over til Sverige herfra, fordi de var forfulgt, redde eller hva som helst. Jeg vil i tillegg minne om at det bare i USA lever fire millioner mennesker med norske aner, som er slektninger av de som dro fra fattigdom til håpet om en bedre fremtid. Jeg minner om at de kunne gjøre dette fordi grensene ikke var stengt.
Nei, disse landene og situasjonene kan ikke sammenlignes. Ikke egentlig. Alle situasjoner, skjebner og mennesker er forskjellig. Poenget er bare at åpne grenser og hjelpsomhet har hjulpet utrolig mange mennesker til et bedre liv, og det er en tradisjon som alltid har eksistert.
Jeg sier ikke at asylpolitikk og innvandringspolitikk er enkelt. Jeg sier ikke at vi ikke har utfordringer og at vi er feilfrie her. Det jeg sier er at vi skal ikke ha så store pekefingre. Vi skal ikke bruke de døde unge til politiske argumenter. Vi skal ikke bruke disse unge skjebnene til å spre frykt. Jeg synes at kommentarfelt skal vise at vi har ytringsfrihet, jeg brukte jo min egen til å si noe, men det er forskjell på ytringsfrihet og ondsinn. Det er forskjell på ytringsfrihet og diskriminering eller rasisme.
Nå går jeg rett over på neste storm. Orkanen Helene, som alt forrige tirsdag satte kursen over Bermuda og sett mot Storbritannia. Og som av en eller annen grunn ble utsatt for en kjønnsskifte når hun nådde Europa, og som ble hetende Knud. En hissig en dette, uavhengig av kjønn.
Båter ble kastet hit og dit, hagemøblene fikk vaska og lufta seg, og nyhetene fikk brukt ordet ekstrem i mange sammenhenger, i dagevis. Men, selv om det var et kraftig uvær, så er det alltid like forunderlig at folk nesten virker litt skuffet over at ikke liv gikk tapt. Det ligger et litt sånn slør over omtalene nå som det er over, og det bare er materielle skader å ta inn over seg. Jeg skal ikke dvele over det. Jeg skal heller ikke dvele over at Knud ser ut til å være enklere å snakke om og engasjere seg i enn hendelsen i Trondheim.
Jeg skal heller, i avslutningsfasen, dvele over stillen etter stormen.
Det tar tid å rydde etter en storm. Det suser liksom fortsatt i ørene mens vi skaffer oss en oversikt over kostnader. Det er for noen vanskelig å vite hvor man skal begynne. Helene Knud er en av mange i rekken. Og der er det mye håndfast som vi kan ta tak i med håndkraft eller med maskinell hjelp. Vann kan pumpes ut, og bygg kan reises igjen. Det er litt verre med Trondheim. Men jeg tar i bruk en frustrert prosjektmedarbeidere ord og visdom: Jeg har trua. Jeg har trua på at vi stadig lærer , at vi blir bedre på å forutse, bedre på å hjelpe tidlig, kanskje vi til slutt blir i forkant og forebygger. Jeg har trua. Fordi jeg må. Det må vi alle.