Et spøkelse kom snikende i tidlig morgengry, og drev bort med morgentåken

Klokken er sju på en lørdag morgen, og jeg har vært våken snart en time. Jeg bråvåknet av en drøm som var så levende at jeg kunne kjenne lukten av parfymen og følelsen av hovedpersonens hånd stryke over kinnet mitt da jeg våknet. Med hamrende hjerte og tørr hals prøvde jeg å orientere meg tilbake til nåtiden. Tre kvarter senere har jeg gitt opp å sove mer, og snart er kaffen ferdig.
Jeg har ikke tenkt å fortelle dere hele drømmen. Den var, som mange drømmer, en ferd mellom nåtid og fortid, med mennesker som betyr noe i nuet eller betydde noe en annen gang. Jeg vil heller skrive om spøkelset som drømmen førte med seg, og som fremdeles er så nærværende at det sitter her på sengekanten. Noen ganger må bare spøkelser tas med roten.
For en del år siden, i en tid som nesten føles som et annet liv, fikk jeg livet snudd på hodet av en ulykkelig altoppslukende kjærlighetshistorie. Jeg var ung og tillitsfull. Jeg senket garden ned og gav fra meg både sjelen og hjertet, og fikk begge deler blodige og flattrampet tilbake. De fleste av oss vet at selv knuste hjerter fortsetter å slå, men at det i øyeblikket kjennes ut som at hjertet sleper seg videre med en ujevn og seig takt med bilyd fra skadde kamre.
Selv nå, mange år etter, kan jeg kjenne på den rå sorgen. Jeg kan høre alle spørsmålene, alle de fortvilte tankene, og jeg kan nesten kjenne kvalmen i halsen fra dagen alt lys forsvant for en stund.
"For alt levende døde den dagen du ville være død for mitt liv".
Denne linjen er hentet fra en tynn liten bok som het "Hildelin. Et symfonisk dikt", og er den mest beskrivende og den vakreste setningen jeg har funnet som er dekkende for hele historien.
Historien ja. Er det egentlig noe å skrive om, mer enn det som er skrevet, og vil jeg bli kvitt spøkelset da? Igjen alle spørsmålene, og alle de tumlende svarene som er for perifere til å gi mening.
Jeg går litt tilbake til drømmen, og øyeblikket jeg våknet. Det var et viktig øyeblikk.
Jeg våknet i øyeblikket der jeg skulle få svar på et av mine spørsmål. Men det var mer enn det. Personen i drømmen var like splittet i drømmen som hun sannsynlig vis var inni seg for mange år siden. Og på drømmers vis så skiftet hun mellom å være seg selv, og samtidig en annen, i en og samme person. Den fornuftige samtalen jeg hadde, hadde jeg om oss og om henne, med den utgaven av henne som ikke var henne. Men samtidig var den jeg holdt rundt, henne selv. Dette vakre fortvilte mennesket som klarte å rive hjertet mitt ut av både rytme og brystkasse. Rett før jeg våknet var det som om hele den ballen av følelser, lykke og fortvilelse kom, med en kanonkules kraft, og skulle knuse alt som var vakkert nok en gang.
Kaffen er klar, og jeg tar den første livgivende slurken mens jeg leser det jeg har skrevet til nå.
Det er en rufsete historie, så det er ikke rart at drømmen ble som den ble. Men hvorfor kommer den nå?
Morgentåken kommer sigende og brått slites jeg mellom å ta med kamera ut for å forevige morgentåken, eller fortsette å skrive ut tåken fra en svunnen tid. Morgentåken får raskt selskap av morgenrøden, og nesten som på drømmers vis skjer det et raskt sceneskifte. for morgentåken varer ikke evig.
En halv time etter at jeg satt og skrev blogg i sengen, med morgenkaffen, er jeg nesten ved Rundtjern, der jeg ser tåken lette. Det er rå luft, og jeg blir fuktig i håret. Det er litt hyggelig på tur så tidlig, for alle jeg møter sier hei eller god morgen. Jeg snur og går hjemover igjen, og plutselig blir tåken tett og gråhvit rundt meg. Det er ikke ofte at tåken blir tettere når solen er i ferd med å komme frem, og dermed må jeg ned til Østensjøvannet også. De første bildene kan man ikke se vannet. Det er hvitt og litt mystisk over alt. Etter hvert som jeg går, blir det gradvis lettere, og jeg får noen fine bildeminner både på sd-kortet og på min interne minnebrikke. Når tåken har lettet helt, begynner fuglene å synge litt ivrigere, og snart er tåken borte både fra vannet og sinnet.
Hegren som jeg har "jaktet" på, tar seg noen æresrunder foran meg, og jeg knipser mange bilder i håp om et blinkskudd. Fugler i flukt er ikke lette motiver. Stillitsen viser seg, men jeg får for dårlig tid til å ta bilde før den flyr et annet sted.
Jeg er hjemme igjen i godstolen. Kaffen er fortsatt varm, og jeg har endelig spist frokost. Drømmen er bare et vagt minne, og minnene den gravde frem er plassert i et av de mentale skrinene med lokk igjen. Roen er igjen etablert, og jeg siger litt lengre ned i stolen mens jeg nok en gang tenker at prisen for å være menneske, er at vi er tenkende individer. Og prisen for å bo alene, er at du kan oppleve å ha litt for mye tid til å være tenkende individ.