Om excell-misjonærer, formater og annen kontorhumor

I min jobb er det noen timer og dager som går med til nitidig pirk, krysskontroller, systematisering og rapportering. Det er viktig jobb det og, men jeg må vel være ærlig og si at det kan oppleves ganske så monotont og tullete når jeg er midt i noen av disse oppgavene. I to dager har jeg sittet mer eller mindre klistret til skjerm og tastatur, og stort sett jobbet med excellskjemaer.
Nei, jeg klager ikke over excellskjemaer. Jeg synes de er både nyttige og ryddige, og det er ikke få oversikter jeg har produsert i dette snertne verktøyet. Men, etter to dager der jeg har sjonglert mellom tre skjemaer på to skjermer, og krysssjekket sum for sum og opplysning for opplysning, så kjente jeg at hjernen min slo litt krøll på seg, og begynte å tulle det til.
De siste to timene måtte jeg virkelig kjempe hardt for å holde humøret oppe. Vel, det er vel ikke helt beskrivende. Så gretten som jeg har vært i det siste, så var det ikke så mye å holde oppe. La meg heller si det sånn at jeg på slutten av dagen måtte finne litt humor i dette arbeidet.
Midt i jobben med å konvertere flere tresiders excellskjemaer til PDF, slo det meg plutselig at etter å ha konvertert det ene skjemaet ette det andre, så må jeg vel kunne kalle meg excell-misjonær? Hadde jeg vært litt mer voldelig, og hatt med meg en liten hær, hadde selvfølgelig Marit den hellige vært nærliggende, men imot med at jeg var soloarbeidende så får jeg nøye meg med misjonærtittelen denne gangen.
Jeg falt også litt inn i en metaforaktig transe etter hvert, der tankene spant rundt det å endre formater fra det ene til det andre. Når jeg konverterer excellskjemaene til PDF, så fungerer de annerledes. Formlene vises ikke, og de kan ikke endres på. De blir med andre ord mindre fleksible, mindre medgjørlige, men de får den funksjonen jeg har behov for at de skal være. Som i denne anledningen var som informasjon om tallgrunnlag.
Selv om jeg sier at jeg konverterte over til PDF for at det ikke skulle være anledning til å gå inn og endre på tallgrunnlaget, så er det ikke slik at pdf er hugget i stein. Jeg pratet med en tidligere kollega rett før lunch, som hadde fått tips om et nettsted der du kunne konvertere PDF over til powerpoint, så det er ikke alltid konvertitten forblir i sitt nye format til evig tid. Det er jo praktisk det også, i noen henseender.
Det er lett å tenke på folk når jeg holder på med et slikt stykke arbeid. For folk finnes jo i utallige formater. Jeg har skrevet tidligere om A-4-mennesker, og alle andre A-variantene. Men hva om man kategoriserer folk inn i dokumentgrupper da. Går det an?
Jeg kjenner noen word-formater. Som har oppdatert seg jevnlig siden 90-tallet. Som tar med seg det mest nyttige og praktiske videre, og erstatter det som er gammaldags med det som er nyere og bedre. De er fulle av synonymer og litt egenrådige på skrivemåter og ordstilling, og du kan gjerne få en korrigering eller et forslag til endring som ikke er logisk for deg, men som for dem bare er sånn.
Jeg kjenner en del folk som er født i PDF-format også. Det er ikke mye redigeringsmuligheter og fleksibilitet, og de lar seg ikke alltid konvertere til hverken det ene eller det andre. Du kan få flikket litt på de, men ikke mye. Og hvis du kopierer direkte fra de, så ser det ikke like bra ut når du har limt det inn hos deg selv. Du må gjerne jobbe litt for at det skal bli ditt.
Men jeg har nok en forkjærlighet for excell-formatene i livet mitt. Excell-menneskene har noen faste og forutsigbare rammer, samtidig som de har uante muligheter og variabler. De har også oppdatert seg jevnlig siden 90-tallet, men de er så mye mer sammensatt enn word-menneskene. De sitter med en mengde formler som først kommer til syne hvis jeg trykker på de riktige knappene. Formler som jeg må bruke tid på å skjønne, men som jeg kan ta inn i mitt format når jeg først har skjønt dem. Excellmenneskene kan være fargerike og svart-hvitt med gråtoner alt etter som hvilken side de vider deg i øyeblikket. Og du kan være sikker på at de gir deg pålitelige svar hvis du spør de riktig.
Det er så mange formater jeg kunne lekt meg med, men jeg gir meg nå mens leken er god. Jeg håper bare at jeg drømmer om noe annet en tall og formler når jeg legger meg. Og i morgen er en ny dag, i nytt format, med nye formler som skal knekkes.

Inspirasjon innenfra

Jeg har sett andre episode av en ny serie på NRK som handler om en norsk gullgraver. Mannen er geolog, og han har vært flere steder i verden for å lete gull, også i Alaska. Han startet ut med drømmen om den store gullklumpen, og drømmen om å bli rik, men motivasjonen har endret seg gjennom årenes løp. 

Mannens motivasjon og spenning i livet nå, er fortsatt spenningen med å lete etter gull. Han liker å bruke metalldetektor for å konstatere at det er små eller store forekomster, men når han har påvist at det er stor sansynlighet for at det er større forekomster av gull, så stopper han letingen. For naturen har større verdi for mannen, enn gull har.

Han bruker mer energi på å holde stedene der han har påvist gull hemmelig, enn han bruker på å grave opp gullet. Han holder det hemmelig fordi han selv kan motstå fristelsen til å grave etter rikdom, men han er redd for at andre menneskers grådighet vil medføre ødeleggelser i naturen.

Han sier at den største rikdommen vi har, er uberørt natur, og han lever i ett med naturen.

Det er utrolig fascinerende å høre på når han prater. Han prater om frykten for å bli grådig, samtidig som han prater om det at man ikke trenger mer penger enn det man kan forbruke i det livet man har. 

I kveld fant han et område i Finnmark som han beskriver som rikt på gull, og der blir kameramannen instruert til å filme slik at ingen kan kjenne seg igjen og finne frem til området der han etter sigende har påvist et område med stor sansynlighet for en gullklump på rundt 10 kilo. I løpet av episoden blir tanken på denne sannsynlige gullforekomsten så stor bekymring for mannen at han helst vil komme seg bort fra området, også av frykt for at egen grådighet skal komme snikende. 

Jeg sitter og ser på han, der han lener seg mot et tre mens han spiser i varmen fra kaffebålet. Jeg vil nok definere han som en underfundig og litt original fyr, litt sånn nerdete. I tillegg er han det som på engelsk ville beskrives som en treehugger, altså naturverner på sin hals. Men det er noe så inderlig og beundringsverdig med denne fyren. Han gjør det han liker best å gjøre. Han lever i pakt med naturen, og han bruker geologutdannelsen sin til å lese terrenget og tolke elvebunnen og sandkorn.

Han spiser middagspølse og hvitløk rett fra pakken, og koser seg med kaffe kokt på bål. Han fyller vannflaska si fra kulper i myra eller rennende bekker, og han vandrer rundt i ulendt terreng uten en bekymring i livet, bortsett fra hva som vil skje hvis andre begynner å lete etter gull og ødelegge naturen da. 

Han er så inderlig fornøyd med så lite, der han sitter og filosoferer med ryggen mot en trelegg. Og jeg beundrer denne litt originale mannen. For å leve ut drømmen sin er en ting. Å drømme om så lite er enda bedre. Å finne lykken i livet under et tre, med en skvett myrvann og et bål, det er en drøm i seg sjøl. Å frydes ved tanken på å finne gull, som du ikke graver opp. 

Det er noe å lære her. Det er noe å tenke over. Ja, dette må jeg tygge sånn skikkelig på, for å kunne utlede min drøm ut fra denne lærdommen. For kanskje har jeg ikke funnet den egentlige drømmen min når alt kommer til alt.

Et spøkelse kom snikende i tidlig morgengry, og drev bort med morgentåken

Klokken er sju på en lørdag morgen, og jeg har vært våken snart en time. Jeg bråvåknet av en drøm som var så levende at jeg kunne kjenne lukten av parfymen og følelsen av hovedpersonens hånd stryke over kinnet mitt da jeg våknet. Med hamrende hjerte og tørr hals prøvde jeg å orientere meg tilbake til nåtiden. Tre kvarter senere har jeg gitt opp å sove mer, og snart er kaffen ferdig.
Jeg har ikke tenkt å fortelle dere hele drømmen. Den var, som mange drømmer, en ferd mellom nåtid og fortid, med mennesker som betyr noe i nuet eller betydde noe en annen gang. Jeg vil heller skrive om spøkelset som drømmen førte med seg, og som fremdeles er så nærværende at det sitter her på sengekanten. Noen ganger må bare spøkelser tas med roten.
For en del år siden, i en tid som nesten føles som et annet liv, fikk jeg livet snudd på hodet av en ulykkelig altoppslukende kjærlighetshistorie. Jeg var ung og tillitsfull. Jeg senket garden ned og gav fra meg både sjelen og hjertet, og fikk begge deler blodige og flattrampet tilbake. De fleste av oss vet at selv knuste hjerter fortsetter å slå, men at det i øyeblikket kjennes ut som at hjertet sleper seg videre med en ujevn og seig takt med bilyd fra skadde kamre.
Selv nå, mange år etter, kan jeg kjenne på den rå sorgen. Jeg kan høre alle spørsmålene, alle de fortvilte tankene, og jeg kan nesten kjenne kvalmen i halsen fra dagen alt lys forsvant for en stund.
"For alt levende døde den dagen du ville være død for mitt liv".
Denne linjen er hentet fra en tynn liten bok som het "Hildelin. Et symfonisk dikt", og er den mest beskrivende og den vakreste setningen jeg har funnet som er dekkende for hele historien.
Historien ja. Er det egentlig noe å skrive om, mer enn det som er skrevet, og vil jeg bli kvitt spøkelset da? Igjen alle spørsmålene, og alle de tumlende svarene som er for perifere til å gi mening.
Jeg går litt tilbake til drømmen, og øyeblikket jeg våknet. Det var et viktig øyeblikk.
Jeg våknet i øyeblikket der jeg skulle få svar på et av mine spørsmål. Men det var mer enn det. Personen i drømmen var like splittet i drømmen som hun sannsynlig vis var inni seg for mange år siden. Og på drømmers vis så skiftet hun mellom å være seg selv, og samtidig en annen, i en og samme person. Den fornuftige samtalen jeg hadde, hadde jeg om oss og om henne, med den utgaven av henne som ikke var henne. Men samtidig var den jeg holdt rundt, henne selv. Dette vakre fortvilte mennesket som klarte å rive hjertet mitt ut av både rytme og brystkasse. Rett før jeg våknet var det som om hele den ballen av følelser, lykke og fortvilelse kom, med en kanonkules kraft, og skulle knuse alt som var vakkert nok en gang.
Kaffen er klar, og jeg tar den første livgivende slurken mens jeg leser det jeg har skrevet til nå.
Det er en rufsete historie, så det er ikke rart at drømmen ble som den ble. Men hvorfor kommer den nå?
Morgentåken kommer sigende og brått slites jeg mellom å ta med kamera ut for å forevige morgentåken, eller fortsette å skrive ut tåken fra en svunnen tid. Morgentåken får raskt selskap av morgenrøden, og nesten som på drømmers vis skjer det et raskt sceneskifte. for morgentåken varer ikke evig.
En halv time etter at jeg satt og skrev blogg i sengen, med morgenkaffen, er jeg nesten ved Rundtjern, der jeg ser tåken lette. Det er rå luft, og jeg blir fuktig i håret. Det er litt hyggelig på tur så tidlig, for alle jeg møter sier hei eller god morgen. Jeg snur og går hjemover igjen, og plutselig blir tåken tett og gråhvit rundt meg. Det er ikke ofte at tåken blir tettere når solen er i ferd med å komme frem, og dermed må jeg ned til Østensjøvannet også. De første bildene kan man ikke se vannet. Det er hvitt og litt mystisk over alt. Etter hvert som jeg går, blir det gradvis lettere, og jeg får noen fine bildeminner både på sd-kortet og på min interne minnebrikke. Når tåken har lettet helt, begynner fuglene å synge litt ivrigere, og snart er tåken borte både fra vannet og sinnet.
Hegren som jeg har "jaktet" på, tar seg noen æresrunder foran meg, og jeg knipser mange bilder i håp om et blinkskudd. Fugler i flukt er ikke lette motiver. Stillitsen viser seg, men jeg får for dårlig tid til å ta bilde før den flyr et annet sted.
Jeg er hjemme igjen i godstolen. Kaffen er fortsatt varm, og jeg har endelig spist frokost. Drømmen er bare et vagt minne, og minnene den gravde frem er plassert i et av de mentale skrinene med lokk igjen. Roen er igjen etablert, og jeg siger litt lengre ned i stolen mens jeg nok en gang tenker at prisen for å være menneske, er at vi er tenkende individer. Og prisen for å bo alene, er at du kan oppleve å ha litt for mye tid til å være tenkende individ.