Inspirasjon innenfra

Jeg har sett andre episode av en ny serie på NRK som handler om en norsk gullgraver. Mannen er geolog, og han har vært flere steder i verden for å lete gull, også i Alaska. Han startet ut med drømmen om den store gullklumpen, og drømmen om å bli rik, men motivasjonen har endret seg gjennom årenes løp. 

Mannens motivasjon og spenning i livet nå, er fortsatt spenningen med å lete etter gull. Han liker å bruke metalldetektor for å konstatere at det er små eller store forekomster, men når han har påvist at det er stor sansynlighet for at det er større forekomster av gull, så stopper han letingen. For naturen har større verdi for mannen, enn gull har.

Han bruker mer energi på å holde stedene der han har påvist gull hemmelig, enn han bruker på å grave opp gullet. Han holder det hemmelig fordi han selv kan motstå fristelsen til å grave etter rikdom, men han er redd for at andre menneskers grådighet vil medføre ødeleggelser i naturen.

Han sier at den største rikdommen vi har, er uberørt natur, og han lever i ett med naturen.

Det er utrolig fascinerende å høre på når han prater. Han prater om frykten for å bli grådig, samtidig som han prater om det at man ikke trenger mer penger enn det man kan forbruke i det livet man har. 

I kveld fant han et område i Finnmark som han beskriver som rikt på gull, og der blir kameramannen instruert til å filme slik at ingen kan kjenne seg igjen og finne frem til området der han etter sigende har påvist et område med stor sansynlighet for en gullklump på rundt 10 kilo. I løpet av episoden blir tanken på denne sannsynlige gullforekomsten så stor bekymring for mannen at han helst vil komme seg bort fra området, også av frykt for at egen grådighet skal komme snikende. 

Jeg sitter og ser på han, der han lener seg mot et tre mens han spiser i varmen fra kaffebålet. Jeg vil nok definere han som en underfundig og litt original fyr, litt sånn nerdete. I tillegg er han det som på engelsk ville beskrives som en treehugger, altså naturverner på sin hals. Men det er noe så inderlig og beundringsverdig med denne fyren. Han gjør det han liker best å gjøre. Han lever i pakt med naturen, og han bruker geologutdannelsen sin til å lese terrenget og tolke elvebunnen og sandkorn.

Han spiser middagspølse og hvitløk rett fra pakken, og koser seg med kaffe kokt på bål. Han fyller vannflaska si fra kulper i myra eller rennende bekker, og han vandrer rundt i ulendt terreng uten en bekymring i livet, bortsett fra hva som vil skje hvis andre begynner å lete etter gull og ødelegge naturen da. 

Han er så inderlig fornøyd med så lite, der han sitter og filosoferer med ryggen mot en trelegg. Og jeg beundrer denne litt originale mannen. For å leve ut drømmen sin er en ting. Å drømme om så lite er enda bedre. Å finne lykken i livet under et tre, med en skvett myrvann og et bål, det er en drøm i seg sjøl. Å frydes ved tanken på å finne gull, som du ikke graver opp. 

Det er noe å lære her. Det er noe å tenke over. Ja, dette må jeg tygge sånn skikkelig på, for å kunne utlede min drøm ut fra denne lærdommen. For kanskje har jeg ikke funnet den egentlige drømmen min når alt kommer til alt.