Jeg har opp gjennom åra ofte brukt et utsagn om meg sjøl, som er egenkonstruert: Jeg faller ofte mellom to stoler, selv i en sofa. Det sier vel noe om å ha egne meninger og egne veier, som fint faller utenfor gjennomsnittskurver og normalstandarder. Noen ganger er det ikke like gøy, men etter hvert som årene går, så blir man vant til å gjøre som Per Fugelli rådet oss til, å gi litt F...
Dette ble kanskje en god ingress, kanskje bare villedende. Men her kommer historien om å komme seg opp på den ene eller andre stolen, og opp av sofaen.
Startskuddet var en legetime. Jeg hadde skjært tenner et års tid, med smerter i begge knærne, døgnet rundt. Sånn blir det lite søvn av, og humøret blir også så som så. Livskvaliteten totalt er skadelidende.
Legen min så ikke en gang på knærne mine. Ikke fikk jeg tilbud om noe sterkere smertestillende enn Paracet heller, eller forslag om spesialist. Jeg ser du var på røntgen i 2014, som viser slitasje, sa hun. Da er det ikke så mye å gjøre. Du får trene mer og gå ned i vekt. Og med det var legebesøket over.
Jeg anser meg selv som relativt oppegående, og ikke er det noe i veien med selvinnsikten min heller, så selvfølgelig var jeg klar over at jeg hadde for mange kilo å dra rundt på. Livvidden min, BMIen min, alt lå utenfor den feiende flotte normalkurven, der jeg lå og velta meg mellom de to stolene overvekt og fedme. Men, med smerter i knærne døgnet rundt, og klar melding om å bare gå ned i vekt, så er det lett å miste motet i stedet for å finne gløden. Jeg trente jo også tre ganger i uka, og mer enn det er også vanskelig å forestille seg når det er som å få juling.
Hold ut, kjære leser, det går bedre etter hvert i denne historien. Bare vi kommer oss litt i fra det motløse øyeblikket i portrommet utenfor legekontoret.
Det er mange som sier at: det er jo bare å ta seg sammen og slanke seg. Kjendiseksemplet som sa dette i en debatt, var Kari Jaqueson. Men jeg hører det støtt og stadig i samtaler som svirrer rundt. Det interessante er at de som oftest slenger ut sånne utsagn, det er ikke alltid de med normalkurvevekta. Nei, det er mange av disse overtrente og skinnmagre, der knærne er det største på hele kroppen. Eller de som aldri har vært overvektige. Det virker som om de forbeholder seg retten til å se ned på oss med noen kilo for mye.
La meg si det helt klart: nei, det er ikke bare å ta seg sammen. Kanskje det er det for noen, men ikke for alle.Jeg orker ikke ta alle debattene, for da blir ikke dette den gladhistorien det skal være. Så la meg fortsette med resten av historien.
Jeg visste at jeg måtte ned en del kilo. Jeg visste at jeg måtte gjøre flere grep for dette. Jeg kommer tilbake til det.
For det jeg også visste, var at knærne ikke var som de skulle, uansett hvor mye de hadde å holde oppe. Så googlet jeg da. Knesmerter. Patellafemorale smerter. Korsbåndskaden. Slitasje.
Og opp poppet NIMI Ullevål. Som var kjent for meg, fordi jeg var der med knærne mine for 20 år siden. I mellomtiden har de blitt private, så du kan bestille sjøl. Og selvfølgelig betale sjøl også. Men det er jo bare penger. Så jeg booket meg en time, med kort ventetid.
Tre trykk og to bøy og strekk på hvert kne tok det. Legen sa også: Jeg gjetter at du har fått beskjed om å trene mer og gå ned i vekt? Ja sa jeg. Vel, du kan hilse fra meg å si at hvis du skal gå ned så mye at det fikser denne skaden, så må du bli under 25 kilo sa han. Og så lo vi litt og var enig om at da ville det heller ikke være så mye annet som feilte meg. For da ble skuldermålene det viktigste. Så herlig med en lege med humor.
Nei da, jeg glemte ikke det med vekta.
Det jeg var helt sikker på, var at jeg ikke er en pulver-slanker. Ikke er jeg en kålrotkur, fedon eller grønnkålsmoothie-person heller. Jeg var på et Grete Roede-kurs for mange år siden. Og selve dietten, som er vanlig mat i riktige porsjoner, var ikke problemet. Problemet mitt var de andre deltakerne. Han som ikke klarte å følge kuren fordi kona hans var engelsk og lagde engelsk frokost med egg og bacon hver dag. Eller han som var fotballsupporter, og som alltid måtte ha øl med gutta etter kamp. Eller hun som alltid skulle på bursdag, og som elsket bløtkaker. Jeg ble så inni granskauen lei av å høre på alt som folk ønsket å spise men som de ikke kunne spise, sukk.. at jeg mistet motivasjonen totalt.
Så hva sto jeg igjen med da.
Steg en: kutte ut uvaner. Jeg nekter å kalle det trøstespising, eller sukkeravhengighet, eller belønning. Det er uvaner. Iskaffe fra tine, muffinsene fra aunt mables, lefsa fra lie. Lakrisbåter og troika. Uvane, uvane, uvane. Mangel på karakter og motstandskraft. Så jeg startet der. Jeg startet med at alle disse ekstrakaloriene som tidligere på mirakuløst vis ble med i handlekurven på tur gjennom butikken, de ble nå igjen i butikken. Og nei, jeg sier ikke at dette er lett som bare det. Det krever fokus. Masse fokus.
Steg to var å granske mitt eget kosthold, og justere dette. For at ikke fokuset skal være på kan ikke skal ikke, så ble det fokus på hvor mye og hva kan jeg spise. Et vennlig råd og tips om vektklubb var for meg gull verdt. Her kunne jeg si hvor mye jeg veide, og hvor mye jeg ville veie, og hvor mye jeg tenkte å gå ned i uka, og vips så sto det svart på hvitt hvor mye jeg kunne spise. Fordelt i kalorier men også i næringssammensetning.
Her kom første seieren for min del, for når jeg la inn hva jeg spiste gjennom hele dagen, så så jeg fort at det ikke var store endringene som skulle til. Litt mindre middagsporsjoner, trekke fra litt her og legge til litt der, så var jeg der. Det er alltid veldig befriende å se at man ikke er så ute av kurs som det kan virke. Jeg har også hele veien vært nøye med å ikke bli helt asket. Det er lov å unne seg både det ene og det andre. Men man skal aldri glemme at jevnt og trutt, det gir resultater.
Jeg er ikke en sånn som kan fortelle om slike ting til alle rundt meg, slik at jeg har det sosiale kontrollaspektet til å holde meg på matta. Jeg valgte ut et par «medsammensvorne» på jobb, som jeg kunne diskutere litt med. Og Tore på treningsstudio foreslo at jeg kunne veie meg og måle fettprosent hos han annenhver uke. Han satte også opp et kondisprogram som jeg har trent alternativt med styrkeprogrammet jeg hadde fra før. Det er godt å se at grunnlaget var der også med trening. Og, Det har vært veldig motiverende å ha et slikt lite men flott team.
Det er jo litt festlig. Å starte på en livsstilsendring på høsten, når det går mot kaldere og mørkere tider, sies å kreve litt mer. I tillegg så hadde jeg 14 dagers ferietur hos kjæresten i Florida, med kneoperasjon uka etterpå, og en hel ukes juleferie hjemme hos mor. En god karaktertest, det kan man si. Og jammen besto jeg testen. Jo da, vekten sto stille de to ukene i Florida, og svingte med 300 gram i jula, men gjennomsnittet hele veien fra start og til nå har vært ned et halvt kilo i uka.
Jeg kommer ikke til å si noe om startvekta. Det er for sårt. Jeg har også vært tvetydig på antall kilo ned, så ingen andre enn jeg og Tore vet det eksakte tallet der. Jeg er ikke interessert i å gi så mye at man kan spekulere i hvor mange kurver jeg sprengte og hvilken definisjon jeg hørte innunder.
Det som er det viktigste, er at midjemålet, som tidligere viste økt risiko for hjerte- og karsykdommer, det er nå innenfor normalen. BMIen er snart innenfor normalen. Vekta nærmer seg normalen. Et par kilo til så er jeg der jeg skal være. Fettprosenten har beveget seg mye ned. Veldig bra sier Tore.
Buksene mine henger løsere, og sagger litt. Genserne mine passer litt bedre. Hulltanga til Torunn måtte lånes for å få flere hull i beltene mine.
Hvordan avrunde dette da. Jo. Dette har ikke vært en liten jobb. Det er ikke bare å ta seg sammen. Det krever fysisk og mental trening. Det krever fokus. Målet hele veien vært bedre helse. Bedre liv. Knærne da. Ikke helt smertefrie, men det morsomme er at forbedringen i det opererte kneet har gjort at det uopererte kneet er bedre også, når det slipper å avlaste et enda vondere kne. Så totalen er bedre knær og i alle fall ikke smerter døgnet rundt.
Det er et stykke igjen. Det er en stund med stabilisering, og så er det selvfølgelig et vedlikeholdskrav livet ut. Det er det skumle med å dele dette på nett, for fallhøyden er jo der. Samtidig så er det lettere å holde ved like noe som i hovedsak var der, men som bare er litt tilpasset. Uvanene, de kan jeg aldri glemme. Det man ikke kjøper, spiser man ikke. Det er regelen. Og nå, når jeg ser hvor mye bedre jeg har det, så håper jeg at jeg har det i meg.
Hvorfor deler jeg dette da? Kanskje for å gi håp. Det blir ikke av seg selv, og for noen blir det kanskje aldri. Det er ikke gitt at alle kan alt. Men for noen. For noen så kan denne historien vise at det nytter. Jeg unner de som får det til den samme følelsen jeg har nå. Jeg er ikke bedre enn andre. Jeg er bare et bedre meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar