Skogspoesi

Det var ikke så dumt å få et hint, rett før en skogstur, om at det er poesiens dag. Det fikk meg til å se med andre øyne, og lytte til andre lyder enn menneskers bekymrede stemmer. Poesi kan være så mye, men jeg liker at det har en viss rytme og kanskje rim også. Så da ble...

Dagen min, et dikt.

Jeg våknet så tidlig, før klokka var sju, av en jublende sang i et tre.
Det var nok en stær, som med trillene sine litt glede og liv ville spre.
Jeg trakter meg kaffe og smurte meg mat, og snart så var dagen i gang.
Med himmelen blå og den skinnende sola, fikk dagen så vakker en klang.

I skogen som ofte er øde og still, ble jeg møtt av et stemmehav.
men alltid så finnes det ukjente stier for den som vil slappe litt av.
Jeg lyttet til fugler og sildrende bekker, og svosjet  av gjørmete sti.
Ja, vinden i trærne den akkompagnerte en hel liten symfoni.

Jeg surret meg inn på en sti som var blå, som var bratt både opp og ned
Jeg snublet og klatret og tenkte: alt det man gjør for å få litt fred.
Som stier flest ledet den frem dit jeg trodde, og dit som jeg skulle gå.
Og tid til en hvil på en mosete stein og brødmat med hvitost på.

Så vakkert det er og så godt som det gjør å gå tur på en solskinnsdag.
La beina få kjørt seg og brystkassa svelle av vårfriske åndedrag.
Vi trenger å svette og kjenne vi lever av annet en tut og kjør.
Vi trenger å kjenne at midt i det rare, er skogen vår der, som før.