Når det som var er det man har, og så blir det borte også

Jeg tror mange av oss ser for oss alderdommen og pensjonisttilværelsen som en tid der vi igjen kan gjøre det vi har lyst til. Eller..om vi ikke ser det for oss så er det det vi ønsker oss i alle fall. En ny tid for opplevelser. Det har blitt mer og mer vanlig med en «bucket-list», en liste med ting vi vil gjøre før vi dør.

Jeg har ikke laget meg en liste. Jeg prøver heller å tenke på hvordan jeg ønsker å ha det når jeg blir pensjonist og det handler mer om velvære og livsglede enn om lister over steder å besøke eller ting å gjøre. Selvfølgelig er det mange steder jeg gjerne vil se, men det er ikke det viktigste i livet. Det viktigste er helsa og gode opplevelser. Gode opplevelser, det være seg små eller store, i nærmiljø eller det store utland, som gir livsglede.

Etter hvert som jeg har blitt eldre, så er det flere nære og kjære som har falt fra. Mange for tidlig, men også mange etter et langt og godt liv. 

Jeg har etter hvert også opplevd flere som har fått en eller annen grad eller variant av demens, og som har gått fra å være et oppkomme av historie og gode minner, til å fundere på hvilken dag det er, flere ganger per dag.

Jeg blir nok aldri fortrolig med å se at folk jeg er glad i, går igjennom denne forvandlingen. Personligheten endres. Fokuset endres. Livet deres endres, og med det også biter av mitt liv. Jeg sammenligner det med en sorgprosess, for det oppleves sånn. Å være vitne til denne oppsmuldringen av solid og håndfast til flytende og utrygt. Tilværelsen og virkeligheten som skifter mellom gammelt og nytt. Et her og nå som blir forvirret med dengang da, og som skaper mange tunge øyeblikk og usikkerhet. Gleden over å huske fra gammelt av, som i neste øyeblikk blir til sorgen over å ikke huske i går. Det er tøft å være vitne til at mennesker endrer seg. Selvstendighet som blir avhengighet. Tilværelsens uendelige utrygghet og fremtidsfrykten som bølger som opprørt hav. Og det verste er at det finnes ikke ord å si, som kan skape trygghet. Det finnes ikke en oppskrift på å håndtere tankene deres, og hente tankene ned fra den forvirrende karusellen. Det som fungerer det ene øyeblikket, er feil i det andre, og vi havner ofte i en loop som bare går og går.

Jeg har alltid sagt at musikk er min minnebok. Det finnes en sang for enhver anledning, og de aller fleste av mine beste minner har et tilhørende lydspor. Hele sommere kan finnes i en eller flere sanger. Studieår har et annet lydspor. Møter med nye mennesker. Vi har som regel en felles sang. I alle fall i min minnebank. Jeg håper musikken vil trigge frem små elementer, små vakre minner, helt til det siste.

Jeg vet jeg er heldig som er bare litt over midt i livet, kanskje. Vi vet jo ikke hvor lenge vi skal være her, noen av oss, men statistisk sett har jeg i overkant av 30 år igjen. Det er en stund siden jeg tenkte at det var best å leve som om hver dag er den siste. Det blir for hektisk og påtatt. 

Men å gjøre noe som er viktig, og som betyr noe, er en god tanke. Og enda viktigere er det faktisk å gjøre noe godt for seg selv. Å ta vare på seg sjøl, og bygge et godt fundament for egen helse og sinn, er litt undervurdert i en tid da man skal ta vare på naturen og miljøet, ta vare på andre, tenke på kommende generasjoner som skal arve jorden. Det er er stort oppdrag. Jeg synes vi av og til må tenke litt mindre oppdrag. For når det kommer til stykke, så er det kun jeg som kan ta vare på og ta ansvar for meg. 

Jeg prøver å være snill med meg sjøl av og til. Det kan være den ekstra pausen på tur. Det kan være en ekstra vri på hverdagsmiddagen. Det kan være en strekk på sofaen, eller en halvtime med gitarspill. Det kan også være en kule med mangosorbet, eller en kirsebæryoghurt. Små gleder.

Jeg tror det er ekstra viktig å huske på seg selv når noen i din nærmeste krets har det vondt. Det ser og høres sikkert helt feil ut, men la meg få fullføre tankerekken. Jeg har en tendens til å ta inn tristhet og sårbarhet hos de jeg er glad i. Så mye at det tar litt for mye plass inni meg, og det gjør meg til en dårlig støttespiller for de som trenger det. Å la seg spise opp av andres følelser og behov, skaper en ubalanse som like gjerne kan føre til en storm som til en trygghet for den andre. Det er fort å glemme seg og sitt når noen roper i nøden, men jeg tror det er nettopp da vi skal ta et øyeblikk for bare oss sjøl. Det er en grunn til at du skal la motoren gå hvis du skal gi andres flate batteri startstrøm. 

Dette er dype tanker på en søndag. Dette er tunge tanker på hvilken som helst dag. Men vi har dette ene livet. Og når dagen går mot kveld, så er det hver og en som sitter med sitt eget dagsregnskap. Og det er viktig å gå med overskudd over i neste dag.