Når dagen er omme og natten vil komme

Jeg råde vil alle i ungdommens dager at de dog i tide må tenke seg om.
Man kan ikke kalle de dager tilbake, man ikke vite når Gud holder dom.

Når lyset blir utslukt og himlens dør blir lukt, 

når dagen er omme og natten vil komme, da er det for sent til å tenke seg om.

Jeg starter med å sitere fra en norsk salme i dag. Det er litt usikkert opphav til teksten, så derfor har jeg ikke skrevet navn, men jeg tenker at forfatteren hadde et klokt hode og at ordene vil fortsette å gi, alltid.

Jeg tror de aller fleste har kjent på denne følelsen som salmen beskriver. Dette øyeblikket der du vet at du ikke kan få noe ugjort. Eller øyeblikket du angrer på noe du skulle ha gjort, men ikke gjorde, og nå er det for seint.

Kanskje er det fordi det er en iskald regnværsdag, eller kanskje er det fordi jeg har tilbrakt en hel uke inne med en kraftig luftveisinfeksjon? Kanskje er det fordi jeg har en støyende tinnitusdag, eller fordi jeg ikke helt vet hva fremtiden bringer? Alle disse kanskje-teoriene vil som vanlig ikke gi meg noen svar. Jeg konkluderer heller med at jeg har en middels dag der tungsinnet er i ferd med å få overtaket, og det er bare jeg som kan gjøre noe med det.

Nå er det kanskje noen av mine nærmeste som tror at dette handler om at jeg fremdeles prøver å få hodet og hjertet på plass etter at jeg og kjæresten etter tretten år ikke er et par mer. Jo da, tretten år er lenge, og det var et tøft brudd, men jeg kan ikke henge håpløshetsfølelsen på det. Selvfølgelig legger det seg på topp av listen over livets fiaskoer, men jeg tror ikke at det er det som skaper tåken i dagen.

Jeg tror det er mine egne forventninger som skaper dritten. Nok en gang.

Milepæler har nok vært siktepunkter i livet mitt som i alle andres, men det ser ut som at det er bare rund-dagene som jeg når. Selv om det sikkert er en kunst å holde seg i live i tiår etter tiår, så er det jo ikke så mye egeninnsats som påvirker det at jeg når et nytt tiår.

Jeg har så mange burde og skulle, men jeg kommer liksom ikke i gang. Selv de enkleste små prosjekter blir bare liggende brakk. Jeg er låst i hamsterhjulet som går og går i samme spor. Jobb, trening,tv, bok, dårlig søvn, repeter i hverdagen. Fototurer som substitutt for jobb på helg.

Hvor er konsertene, kinoene, ut å spise, henge med andre folk. Det er nesten ikke-eksisterende og det er ikke verden rundt som har skylda, det er meg.

Dette ble mørkt. Mørkere enn jeg har skrevet på lenge. Så kommer jeg på ukens ord. Ukens ord er musikk. Jeg trenger musikk! Nå!

Jeg setter på Teigens beste, fra null til gull. Tekster som treffer.

Det starter litt mørkt det å. Først er det Mil etter mil, noe som for meg understreker hamsterhjulfølelsen. Linjen som sier «Hvil din kropp før din kraft ebber ut»,treffer som et slag i magen. Så mye for å muntre seg opp med musikk. Det fortsetter med å trenge En dags pause. «Det ække tvil, det er for sterkt, og jeg trenger en hvil». Godt jobba, Herodes Falsk. Du fikk jammen sagt det. 

Jeg er litt i tvil om jeg har satt på riktig musikk, for det blir bare mer og mer bekreftelser på at alt er litt grått og slitent. Min første kjærlighet frembringer flere vonde greier enn gode ting. Hvem trenger vel å bli minnet på at «jeg var ung og visste alt»,  før virkeligheten plutselig slo meg i hodet. 

Jeg er i ferd med å slå av hele greia. Do re mi og Glasnost passerer i en grøt og det samme gjør Sala Palmer.

Så endrer det seg. Jeg får en påminnelse om at alle trenger Noe å holde i, og at jeg ikke skal la meg holde nede av de som skriker mest og at jeg skal finne min egen vei å leve for det er det som er aller best. Det er jo nettopp det jeg har fortalt meg selv. Jeg må finne meg nye mål og ny mening, kanskje en ny retning. Når Du skulle sagt ifra toner inn, så vet jeg at ja, jeg skulle sagt ifra. Mange ganger, tidlig. Men det er vann under brua nå, så jeg får heller huske det til neste gang. 

Jeg får en liten oppsving av Summen av nå, for det er da noen nådde mål i løpet av mine snart 54 år, og jeg har da klart å komme hit, har jeg ikke. Og når Teigen synger at «det som var i går har vært og nå er nå», og at alt handler om å være presens, så vet jeg at han har rett.

Når Bli bra igjen kommer, så humrer jeg litt. Det er jo det jeg vet, jeg må bli bra igjen, og jeg må si til meg sjøl at jeg ikke har mista troen. Så får jeg ta på meg ta-meg-sammen-hatten, og bare ta tak i de prosjektene jeg har tenkt på. Jeg må rett å slett Slå ring om det vakre som fins. I Slå ring er det mye håp i ordene «Hvis vi seiler på ukjente hav mot steder vi aldri var før, da har vi reist både lenge og langt, men lengst har vi reist i oss sjøl.» Makan til god setning. 

Etter alle disse sangene dundrer Jeg gi’kke opp ut av lydplanken. Det er det som det egentlig handler om er det ikke? Å ikke gi seg? Åh, som jeg savner Jahn Teigen i dette øyeblikket. En konsert med han nå, det hadde vært noe å sikte mot. Fineste mannen med alle de vidunderlige tekstene. Og ja, noen prima Prima Vera tekster kan jeg også fremdeles le av.

Jeg lurer på om rekkefølgen er ment å være sånn på denne samleplata. Først trodde jeg den var kronologisk etter årene sangene kom ut. Men det er ikke sånn. Derfor lurer jeg på om det er en mening med det. At man må grave seg litt ned i starten for å komme ut i andre enden som en litt rufsete fugl Fønix. 

Når Gi meg fri strømmer ut i rommet, kommer det en liten tåre. For det er jo dette jeg gjør i øyeblikket. «Jeg sitter og ser på livet, og jeg sitter og ser på meg selv». Jeg er ikke alltid så sikker på at «selv om jeg er alene…så er jeg med å farger byens eget gatemaleri», men noen dager kan jeg tenke sånn. Og jeg bør vel egentlig ta med meg linjen om at jeg skal «holde fast på drømmen og min egen fantasi». For uten drømmer er vi ingen ting.

Jeg lar meg synke litt ned igjen når Det vakreste som fins kommer strømmende og fyller hele meg med vemod. Den sangen er for evig knyttet til ett menneske og ett menneske alene, og det river like mye i arrene etter sårene som det gjorde da sårene kom, selv etter mange mange år. Takk og lov for at Optimist rister meg ut av funken igjen. Som evig realist på grensen til dommedagsprofet så vil jeg vel aldri kunne kalle meg optimist, men kanskje jeg bør lytte litt mer til akkurat denne. «Jeg har et håp hver gang jeg går omkring i blinde, det fins en sol i øst som snart skal begynne å skinne», er ord å ta til seg. «Jeg har en tro, jeg har et mål som jeg skal finne», er neste steg. Det er opp til meg. Ja jeg vet, jeg vet.

Hvorfor slutter denne plata med Ensom natt? 

Som realist så er det for så vidt logisk at den ikke slutter i optimistisk ånd, men er det noe dypere her?  Ensom natt er vanskelig å sitere fra. Den kan se litt dyster ut, men det jeg tar med meg er litt det samme som at enhver er sin egen lykkes smed. Det handler om «å brenne en bro eller rive en mur, trekke opp en ny horisont eller finne ei stjerne et sted».

Men det viktigste i denne rekka av sanger, akkurat nå, er Jeg gi’kke opp. 

Takk for musikken Jahn Teigen. Og Herodes Falsk, som har bidratt med kloke ord.