Great Barrier Reef, noe å tenke på

Jeg starter med å si: tusen takk, sir David Attenborough, for alle timene og årene du har brukt på å studere, reise og filme for å lære og ikke minst for å informere og opplyse oss om noen av de fantastiske små og store undere vi har rundt oss.
I dag har jeg sett nok et program fra Great Barrier Reef, et vidunderlig program som gav meg en innsikt i et unikt økosystem som, sammen med mange andre økosystemer og andre systemer, er truet av menneskers handlinger og forandringer i klima. Jeg skriver det i to vendinger, for jeg legger ikke uten videre all skylden for klimaendringer på mennesket. Noen svingninger og endringer tror jeg det vil være uansett. Men, dette er ikke en klimadebatt, og jeg vet ikke nok til å slå fast noe som hest. Jeg tenker bare ikke totalt sort hvitt når det kommer til høna og egget-diskusjoner.
Jeg finner programmene til sir David både tankevekkende og fascinerende av mange årsaker. For det første så er det interessant å se for eksempel hvordan små og store fisk samarbeider. De små leppefiskene som renser skinnet til de store rokkene eller skatene om du vil. Fryktløse og ivrige fjerner de urenheter fra de store fiskene, og de store har skjønt at de trenger de små og oppsøker dem for dette arbeidet. De fryktede tigerhaiene som er en av de største rovfiskene er ikke bare en morder. Den tar seg også av renovasjonen av døde havskilpadder, og sørger dermed for at vannkvaliteten blir mindre  forringet i periodene der skilpaddene kommer i store flokker for å legge sine egg.
Hvalene som kommer tilbake til samme stedet, som svømmer ufattelige lange avstander for å finne seg en make og sørge for slektens fortsettelse, er også ganske imponerende. Snakker om målrettethet og storartet navigering. Og ikke minst så er det jo også litt godt at det fremdeles er mysterier vi ikke har svar på når det kommer til hvorfor.
Det er spennende å vite at langt der nede i dypet så finnes det arter som ingen ennå har sett og satt navn på. Og det er utrolig å se at de i en miniubåt kan dra ned på 300 meters dyp.
Den lille øya som skilpaddene legger eggene sine, som erroderes bort og som har blitt så lav at skilpaddebarna drukner er mer bekymringsfullt enn spennende. Men det ble litt mindre dystert når vi fikk se at det fungerte å fylle på sand. Enda godt at vi kan reparere litt på skadene som oppstår.
Det var også godt å se at når en liten hai-art, som kan gå når det er for lite vann til å svømme, skulle filmes, så var det med en guide som viste hvor de kunne tråkke på den delen av revet. For de måtte tråkke på de døde korallene. Set faktum at det er døde deler av korallrevet er jo i og for seg ikke positivt, men det var ikke sagt at korallene hadde dødd en unaturlig død, så da kan jeg håpe på det beste. Da var det verre med sjøstjerne-invasjonen som skjer med jevne mellomrom. De formerer seg med rekordfart, og grunne til at de tar over og kveler deler av revet på den måten, er at de artene som har vært naturlige fiender for disse sjøstjernene, har blitt for få i antall. Og her er det nok overbeskatning som er årsaken.
Overvbeskatningen av fiskearter og andre av havets frukter, det er menneskets verk. Menneskets grådighet er vel roten til alt ondt både på hav og land. Det blir liksom aldri nok. Det er aldri nok å ha nok til å spise seg mett, det skal fråtses. Det er aldri nok å spise de vanlige artene som det er mye av, det skal ikke være for hvermannsen, det skal være dyrt og luksus. Og hvis det blir for lite fordi vi fisker så mye, så prøver vi å avle selv. Det er laksefarmer, blåskjellfarmer, kamskjellfarmer...og så blir de syke, og så brukes det medisiner og så klusser vi til med den naturlige balansen.
Nå vil jeg trekke dette opp på land. For det som skjer i havet og på dette fantastiske revet, er ikke så ulikt det som skjer her på jorden, blandt oss som bor her.
Ubalanse er stikkordet for det meste. Det er jo ikke rart at yoga, mindfullness og zen er tatt inn i dagligspråket. Der er jo ubalanse både på innsiden og utsiden av oss.
Jordens ressusrser er så ujevnt fordelt at noen sulter ihjel mens andre tar et sakte selvmord med kniv og gaffel. Livsstilssykdommene som stress og overvekt øker raskere enn fattigdommen minker, og mye vil ha mer både av penger og makt. Menneskeskatene kjører solo-løpet sitt mens de tråkker på de hjelpsomme menneskeleppefiskene. Her er det ikke tid til å pleie fellesskapet, og det er ikke rom for de små blandt de store og mektige.
Mennesker ser også ut til å ha blitt mere territoriale enn artene på revet. Her er det ikke snakk om å leve side om side. Mens eremittkrepsen tar over tomme sneglehus for å leve i, så bomber og brenner mennesket hverandres hus. Haiene som har så dårlig rykte og heter rovfisk, kommer til kort når de sees opp mot menneskevarianten av dem. Tigerhaien livnærer seg på skilpadder som alt var døde, mens mennesket går over lik.
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, eller om jeg klarer å lande det. Hovedpoenget er vel at vi er i  utgangspunktet jegere og samlere, og det er vi fremdeles. Men: vi er ikke lengre så gode forvaltere  som vi er ment å være. Og i iver etter å hjelpe til i forvaltningen av naturressursene så har vi tatt helt av og skapt en ubalanse og også har gåt inn i oss. Det er litt trist å vite at dette har vært synlig i mange ti-år, men fremdeles så diskuterer vi årsakene i stedet for å handle. Kanskje satt Pete Seger med de samme tankene når han skrev Where have alle the flowers gone? Eller kanskje Joni Mitchell spiller Big yellow taxi med knyttede never mens hun sier I told you so. Ikke vet jeg. Det jeg vet er at jo mer jeg tenker , jo mer skremmende er det. Og jo mere urolig, jo mindre zen.  Og plutselig var det mindre skremmende å se "den gåtefulle haien, del 1" enn å fortsette tankerekken.

Det er ikke hvordan du har det men hvordan du tar det

Liz (Gilbert) skriver innlegg på innlegg, jeg leser og leser. I det siste har det vært mange oppvekkere, og det er godt på en måte. Samtidig er det slitsomt.
Det ene innlegget siste uken handlet om vår oppfatning av ting. Litt i gaten halvfull-halvtom, og at ros for den ene kan oppfattes som kritikk for den andre. Og det er selvfølgelig et viktig poeng det å være bevisst hva jeg legger i ting så som ord og handlinger fra de i rundt meg. I samme gaten var også påminnelsen om at det som får fokus og blir repetert, det vokser og forplanter seg. Det vil si at det positive og det negative er likestilt, og det er mitt ansvar å gjøre det riktige. Etter disse to innleggene som kom etter hverandre, så kjente jeg litt for mye på ansvaret og ble rett å slett tynget litt ned av dette. Å være en del av samfunnet er å være en del av ringvirkningene og kjedereaksjonene, og jeg tenkte først at hvis du er første leddet er det et ekstra stort ansvar. Jeg føler meg ikke som første ledd, og var lettet i to sekunder før jeg ble klar over at som medlem midt i en ringvirkning eller en kjedereaksjon,har jeg et mye større ansvar. For hvis første leddet starten med en negativ ball, som ruller på seg mer negativitet på vei mot meg, så skal det mye til å få snudd den. Det er en overhengende fare for å bli rullet over og trykket ned i gjørma eller enda verre; å la seg rive med og legge på et ekstra lag med negativt ladet møkk før jeg sender ballen videre. Trøste å bære, jeg blir sliten i skuldrene av å holde dette ansvaret. Og enda verre, jeg blir sliten i hodet og tung i pusten av å mislykkes.
Det er jo slik at vi alle prøver vårt beste. I alle fall ønsker jeg å se det slik. Men jeg skal også mer enn villig innrømme at i gitte anledninger så senker jeg armene og skuldrene sammens med guarden og hodet, og erklærer at salget er tapt og at jeg ikke orker å være ridder i skinnende rustning hverken for meg selv eller andre. Vel, i hvertfall ikke for meg selv. Jeg strekker meg de ekstra tommene for andre. Men det kommer øyeblikk i livet der jeg slutter å kjempe for respekt, anerkjennelse og rettferdighet på mine vegne, og heller snur 180 grader rundt og går min vei. Og det kjennes på mange måter som om denne uken har ført til et slik manøver. Og det kjennes riktig, selv om jeg må innrømme at denne dagen krevde French Toast og jordbær til frokost for å lure meg ut av sengen. Det er ikke like stas å bli lurt ut av sengen med en frokost du må lage sjøl, men like vel. Nå lukter det fersk kaffe og French Toast i hele leiligheten, og stemningen er på vei opp. At jeg må bruke to timer i treningsstudio om en liten stund for å rettferdiggjøre en slik frokost, det er en bittersøt konsekvens.
Men; jeg skal ikke la Liz bli stående ansvarlig for min litt blåfargede ukeslutt. For hun hadde et innlegg i går også. Nå skal jeg innrømme at jeg ikke leste hele, for det var kraftig kost. Men essensen og illustrasjonsbildet var talende for en konklusjon jeg har kommet frem til tidligere, også da ved hjelp av Liz. For illustrasjonsbildet sier "Ikke les kommentarene.". Og det handler om kommentarer som står under artikler på Internett, men jeg trekker de videre til kommentarer på Facebook, ukebladenes kjendisbeskrivelser,tilbakemeldinger fra ledere og medarbeidere eller ordene jeg hører bak ryggen min eller i forbipasseringer når jeg ferdes ute. Ja, hvorfor ikke trekke det helt til karakterboken fra ungsomsskolen, de røde strekene og kommentarene jeg fikk på prøver og stiler, særoppgaver og refleksjoner i studier. Eller vitnemålet mitt fra videregående som skriker at jeg kunne gjort en bedre innsats.
Jeg vil gå lengre enn Liz. Jeg vil si "gi blaffen i kommentarene". Det er andres meninger og oppfatninger som står der, og de trenger ikke berøre meg eller farge meg på noen måte. Liz har helt rett når hun sier at kommentarfeltene under nyheter og artikler på Internett minner oss gang på gang på at det finnes mange forskjellige mennesker der ute. Noen er kloke og reflekterte og kan berike oss med sine kommentarer, mens vi ser også at det finnes en del syke og rett frem onde mennesker der ute, som ikke fortjener å få sine kommentarer lest. For det vil sette igang spiralene som jeg pratet om tidligere. Og vi trenger ikke bidra til å holde syke meninger i live. De fortjener å dø, meningene altså, de fortjener ikke å leve og overleveres til flere syke sinn.
Og midt i mellom de kloke og de onde, uten at det er ordpar som representerer ytterkanter, så befinner det seg de som bare er litt ondskapsfulle eller misunnelige. Det triste er at det er ofte de som treffer meg og får meg i kne før jeg endelig hører mine egne ord repetert for hundrede gang slik at jeg reiser meg og går videre. Det trengs integritet og styrke for å være menneske med sjøltillit og tro på at du er god nok, og det blir noen sideveier på livets landevei. Men heldig vis er det slik at etter at "feil" mennesker og feil feedback har fått for mye fokus og for stor betydning, så har de riktige menneskene og tilbakemeldingene jobbet utrettelig og lagt små spor av ros og omsorg som jeg endelig ser som små lys som leder veien ut mot nærmeste nødutgang og friheten. Og nå står jeg endelig i flydøren, klar til å krysse armene over brystet og skli sittende ned redningssklien. Det er mange gode medpassasjerer bak meg som jeg ikke får meg meg hvis jeg må hoppe men jeg håper Jeg kan finne et nytt transportmiddel med nye passasjerer jeg kan trives med.Og lander jeg på vann, så satser jeg på at redningsvesten blåses opp når jeg trekker i snorene, og at jeg bare kan gli bort i ukjent farvann, med en tro på at noen ser den blinkende lampen som tennes automatisk i kontakt med vannet.
For en som liker trygge rammer og forutsigbarhet , så er denne siste metaforen stor å svelge. Samtidig så kunne denne metaforen vært mye skumlere hvis den handlet om personlig liv og ikke profesjonelt liv. Jeg er ikke flink på å endre noen av delene, men så lenge jeg har den trygge kjæresten min og mine få men gode venner som et anker, så tåler jeg å se for meg at jeg rutsjer ned redningssklien mot ett eller annet nytt. Akkurat nå så tror jeg faktisk at alle, til og med jeg, av og til må drive litt rundt i ukjent farvann for å kunne overlate neste oppdrag til skjebnen, eller tilfeldighetene som aldri er helt ttilfeldig. Av og til så må jeg sette min til lit til at noen der ute ser den blinkende lampen og tenker at den er verdt å undersøke. At noen der ute tenker at jeg er akkurat det de trenger. At jeg er et verdifullt bidrag til å fullføre en sirkel eller føye sammen en kjede.

Å fire litt på krava

For en tid tilbake leste jeg et innlegg om en lykkekrukke. Ikke overraskende var det Elizabeth Gilbert som igjen gledet meg med et innlegg, og denne gangen handlet det om de små øyeblikkene av glede eller lykke i hverdagen, og om det å se disse øyeblikkene og anerkjenne de. Eller kanskje til og med gjenkjenne små lykkestunder, hvis hverdagene går i hverandre og er litt grå eller blå.
Ideen med lykkekrukken var at du hver dag skulle skrive ned det lykkeligste øyeblikket den dagen, på en lapp, og legge denne i en krukke. En gang i året skulle du så lese igjennom disse lappene for å se at året faktisk hadde inneholdt mange lykkestunder. En bieffekt eller hovedeffekt alt etter som, er jo at når du skal skrive en lapp hver dag så vil du automatisk se etter de små øyeblikkene og gjenkjenne eller anerkjenne disse lettere.
Etter fem måneder med lykkekrukke så har jeg gjort meg noen tanker, og nå prater jeg på egne vegne om meg sjøl, og så kan de som kjenner seg igjen gjøre det og de som ikke kjenner seg igjen trenger ikke det. Det er jo det fine med å være individer.
Men altså, etter snart måneder med lykkekrukke, så skulle krukken nå nærme seg halvfull. Det er selvfølgelig avhengig av størrelsen på krukken, men poenget er at det burde være en anselig mengde lapper etter nærmere seks måneder. Faktisk over 140 lapper skulle det ligge der nå. Men det gjør det ikke. For det er dager uten lapper. En del dager uten lapper har det blitt. Og plutselig har lykkekrukken blitt en litt spottende gjenstand som står midt på bordet og ler av meg. Krukken ser på meg og sier: kan det være så vanskelig da? En lykkelig ting på en hel dag? Og jeg har ikke et godt svar tilbake. For jeg vet at den har rett. Det har ikke vært dager der ikke noe har kvalifisert til å stå på en lapp. Det er jeg som har lagt lista for høyt. Jeg har skapt min egen falitt ved å sette så store krav til lykke eller glede at det rett og slett har blitt mange dager som er definert som grå selv om det sikkert var både farger og sol.
Jeg trenger ikke ha en master verken i filosofi eller psykologi for å skjønne hva som har skjedd, som har fått meg til å legge lista for høyt. Jeg har latt meg rive med av alle livsstilartikler, lykketeorier og lykkeutbrudd som finnes over alt. TV, radio, nettaviser, sosiale medier er full av veien til et bedre liv, slankere liv, lykkeligere liv og jeg har ikke vært bevisst nok på å fokusere på meg og mine krav og definisjoner. Jeg har fulgt flokken som en sau på vei til sommerbeite eller en sei i stimen. Jeg har diltet etter og latt kompleksene sige innpå. Jeg har latt meg overvelde av babybilder, søte katter og hunder, bilder av venneflokker på tur og nyinnkjøpte hus og leiligheter. Jeg har rett å slett glemt å se på mine egne Florida-bilder eller indre bilder av kvalitetstid med kjæreste, venner og familie eller lykkestunder i Lillomarka. Jeg har glemt alle observasjonene av omverdenen, som samtidig med at de kan frustrere meg, har inspirert meg til å gjøre en av mine favoritt-ting; å skrive.
Det har vært underlige skyformasjoner, solstråler gjennom tåke, rosa kondensstriper etter fly eller som dagen i dag der jeg våknet opp etter en regnfylt natt til en irrgrønn verden. Ja, det så ut som om hele åsenkvartalet feiret st.Patriks dag med gusto.
Nå faller vel hele ideen med lykkekrukke bort om jeg skal sitte her og bebreide meg selv for å være blind og kravstor, så det må jeg bare slutte med. Men det er en oppvekker. Kanskje er det en oppvekker det at definisjoner endrer seg etter påtrykk utenfra også. Jeg tenker at for meg så er det viktig å stole på at mine definisjoner gjelder for meg når det kommer til lykke og glede. For dette kommer og skal komme innenfra, og det skal ikke defineres eller takseres utenfra. I tillegg så tror jeg kanskje at jeg noen ganger må litt tilbake til barnet i meg. Nei, jeg snakker ikke om at jeg skal tilbake til å glede meg over å få en donaldtyggis eller en leke, eller at lykken skal være favorittmiddagen spaghetti og kjøttboller på dagen med musikkøving etter skolen. Det handler vel heller om å gjenkjenne følelsen som er inni meg akkurat i øyeblikket det alt er litt ekstra bra. Jeg ønsker å kjenne den samme følelsen inni meg som når jeg kom på stien ut av skogen og så hytta vår. Når jeg kunne gå ut på berget utenfor hytta og kjenne den salte havlufta kile i nesa. Den følelsen vil jeg kjenne på, og den følelsen er det jeg vil ha når jeg skriver dagens lapp.
Og for å kjenne den følelsen inni meg så må jeg huske på at det er ikke så mye som skal til om jeg bruker alle sansene mine og hukommelsen min. For da husker jeg den lille gutten på flyplassen som hadde fått et lite søsken som spiste all oppmerksomhet, og som ble så glad da jeg både så og smilte til han og han alene. Da husker jeg den første kaffekoppen på sengen i dag, og den gode starten med lesing på senga. Da husker jeg følelsen av trøtte men gjennomtrente muskler etter trening i går, og telefonsamtalen med Kelly. Og i dag spilte jeg gitar, noe som alltid gir meg mye.
Og med det avrunder jeg tankerekken for denne gang. For jeg har en lapp å skrive.

Muntre sleivspark til det trauste og til dels sære bygdelivet.

I dag tror jeg inspirasjonen kom litt herfra og derfra, og hvor veien går gjennom dette innlegget vet ingen.
Det har vært en kort uke, med pinse og nasjonaldag i starten av uken. Jeg var hjemme hos mor og måtte bare konstatere at tradisjonen på Nordmøre med å tenne pinsebål/pinseld sansynlig vis handler mer om knappe sju varmegrader enn minnet om den hellige ånd som viste seg som ildtunger over hodet på disiplene. Men samværet, fellesskapet, enten det er stille eller fullt av prat og latter, er ikke væravhengig. Heldig vis hadde jeg nær sagt. Og som alltid når jeg er hjemme så minnes vi gamle dager og gamle kjente og svunnen tid.
Det er alltid litt rart å være hjemme i bygda igjen, og det er kanskje litt slemt å si det, men det er en del minner som får meg til å riste på hodet. For det er ikke til å komme unna at det er ei sær lita bygd med mange sterke personligheter og uskrevne lover. Ja, ikke alt er uskrevne lover da. Janteloven står relativt sterkt. Du skal ikke tro at du er noe står over både Grunnloven og de ti bud. Og jeg tror at dette er et av de stedene der janteloven kommer både med  forarbeider, odelstingsproposisjoner og forskrifter til enkelte paragrafer.
Jeg tror at en av forskriftene til janteloven er den som styrte hierarkiet på skolen blandt elevene da jeg gikk på skolen. Helt frem til sjuende klasse så var det mange som gikk på såkalte grendeskoler. Dette var både spart reisevei og økt tilflytting til utkantene i en arealmessig godt utstrakt kommune.  Men i åttende klasse skulle vi alle gå sammen, og hvert kull som hadde vært klasse A til C i første til sjuende, fikk nå to klasser til. D og E- klassene. Og i forskriftene til janteloven så sto det at disse to tilleggsklassene skulle man ikke menge seg med, og vise versa. Nå var det jo litt splittelse i utgangspunktet, for C-klassen var bokmålsklasse, og det ville jo da også si at der gikk også de som hade kommet flyttende fra andre steder. Og det var ikke bare bare. Snakker om krav til statsborgerskap og tiendegrenerasjons-krav. Det var nok ikke greit å skulle integreres i dette lille samfunnet der man utad sier at alle kjenner alle, men der realiteten er at man skulle jammen passe seg for hvem man kjente og ikke kjente. Men selv om jeg var en stødig og ivrig leser og lytter  så var det visse ting jeg ikke brydde meg om. Og forskriftene til janteloven var en av de tingene. For meg var dette 50 potensielle venner/bekjentskaper. Fra å være lite deltakende i det sosiale livet, fikk jeg nye venner og morsomme bekjentskaper som jeg fremdeles tenker på med stor fryd. At jeg brøt uskrevne regler var nesten bare en bonus. Jeg var jo litt "ut" fra før av, som likte å klatre i trær og sparke fotball. Ikke for det, jentefotballen ble jo etablert da jeg gikk på barneskolen, men da hadde jeg gitt opp. For jeg driblet og sentret på plenen sammens med far helt fra jeg var fire-fem år, og det var før det var vanlig å sparke ball for jenter, så den gleden ble fort overskygget av slemme barnemunner. Ja ja, barn vet vel ikke bedre. Og vi skal jo ikke glemme at jeg ble som jeg ble, så noen av dem kan jo si " hva var det jeg sa".  Skit samme.
Apropos forskrifter til loven. Jeg kan huske at vi pugget de ti bud med forklaring på flere trinn i barne- og ungdomsskolen. Åttende var vel kanskje det siste året, for da var det konfirmasjonsforberedelser. Men det jeg lurer på, er om forklaringene til hvert bud egentlig er forskrifter. Ja, jeg kan godt se for meg at Gud satt og hamret de ti bud inn i steintavlene. Og det var jo mye jobb, så da ble det som skulle sies litt kortfattet. Men så var det ikke alle som skjønte disse korte frasene da. Og dermed trådte hele treenigheten til og hjalp til med å hamre inn det som har blitt oversatt til forklaringer, men som kanskje egentlig er paragrafer i forskriften. Og senere så ble det behov for ytterligere presiseringer og tillegg. Og dette var enda mer arbeid, så den jobben fikk himlenes hærskare, den store hvite flokk, som senere ble til odelsting i jordisk overføring. Og dermed var liksom grunnrammen for hvordan ting kunne reguleres, lagt.
Men tilbake særhetene. En gang i min ungdom fikk bygda sin første rundkjøring. Ja, det var en av disse mini-rundkjøringene da, med en liten "klump" i midten, men dog en rundkjøring. Alle nye ting må man venne seg til. Andre steder. Men ikke der. Folk kjørte som de alltid hadde gjort. Vikeplikt fra høyre, også kalt høyreregelen, og minimal bruk av blinklys. Eneste forskjellen var at man måtte slakke litt på farten når man passerte den irriterende klumpen i midten slik at ikke de lave frontspoilerene måtte lide. I tillegg så kunne det være ubehagelig når hele bakparten vart maksimalt hevet med highjackers. For å si det slik; den rundkjøring er ikke der i dag. Den forsvant for mange år siden.
Det var også, for ikke fullt så mange år siden, en stakkar som prøvde seg med å starte opp kaffebar. Ja, det var faktisk ganske så tidlig på kast, slik omtrent på samme tid som kaffebarene poppet opp som paddehatter nedover hele grünerløkka. Men du vet:  det var jo alt etablert gode vaner for hvor man drakk kaffen man ikke drakk hjemme i egen stue. Og et av de stedene var på senterkroa, som var et kafeteria-burger-sted. Selv når senterkroa sluttet sin drift, og det ble etablert kinarestaurant i samme lokalene gikk de dit og drakk kaffe i time etter time. Ja ja så hadde det blitt kinarestaurant,  men de hadde jo samme vindusbordet som de alltid hadde hatt...kaffebaren gikk jo ikke rundt, og måtte stenge selvfølgelig. For man går jo ikke til et sted som bare selger kaffe for å drikke kaffe.  Fantastisk.
Den lille bygda er sikkert ikke ulik veldig mange andre bygder, og Janteloven og uskrevne odelstingsproposisjoner til tross: bygda har fostret mange flotte kunstnere opp gjennom tidene, det være seg billedkunstnere, musikere, forfattere, fotografer, ja vi har mange å være stolte av. Og jeg håper de opplever det slik også. Og jeg skal ikke bare nevne kunstnersjelene. Mange har ristet av seg pekefingermerkene og kommet op og fram både hjemme og ute. Og jeg håper at det er lettere nå enn før, og at det blir lettere og lettere.
Jeg kjenner litt på at noen vil kjenne seg igjen, og noen vil lure på hva i al verden jeg prater om. Men det er jo det deilige med bloggen min. Det er livets harde realiteter, underfundigheter og rariteter slik jeg så eller ser det.

Å fylle diesel på en bensin-motor

Mange av dere som vet at jeg ikke har bil, har nok luktet lunta alt nå. Jeg kunne selvfølgelig ha leid meg bil og gjort denne tabben, men det er ikke slik. Nei, det er billedlig eller metaforisk diesel det handler om, og motoren sitter dessverre i meg. Men følelsen er den samme.

Dere vet, denne litt sånn kvalmende følelsen der alt blodet forlater ansiktet og du bare skjønner at du har gjort noe grunnleggende feil. Du så at det var en lapp inne i lokket til drivstofftanken, men du bare overså den. Du strevde med å få pistolen til å passe, du strevde med å få drivstoffet ned i tanken, men etter hvert fikk du lirket det til på et vis. Ja, du har virkelig gjort en innsats før denne klamme kalde følelsen kommer og det synker inn at du er ved feil pumpe og at du gir motoren akkurat det den ikke skal ha. Og du vet at det kommer til å koste dyrt å rette opp tabben.

Det verste er at det er ikke første gangen du har gjort det heller. Nei, det er jo en grunn til at du vet at dette kommer til å koste dyrt. Likevel blir du litt forundret over at du står der igjen, litt slukøret og lettere svett.

Men la oss spole tilbake litt. Når er egentlig the point of no return i denne historien. Er det egentlig når jeg åpner lokket og skrur ut bensinlokket? Er det når jeg strever med å få tuten til å passe? Eller er det faktisk sånn at dette var litt forutbestemt alt før jeg blinket inn på bensinstasjonen? 

Jeg har ikke svar på det. Jeg vet bare at jeg sitter her med tanken full av diesel, og motoren har gått i stå. Og jeg er litt tom for ideer når det gjelder å få reversert hele prosessen. Kanskje fordi historien er for kjent, og fordi jeg som så mange ganger før har trodd at det er diesel som trengs. Kanskje fordi filtrene gradvis har gått tett selv på bensin, og firetaktsmotoren lenge har fungert som en enkel totakter, med en lekk ventil og slitne stempelringer. Kanskje det egentlig er på tide å oppgradere til en hybrid eller en fullblods elektrisk motor. Kanskje var det feil brennstoff helt fra starten av, eller i lang stund nå. Det spiller egentlig igjen rolle. Når jeg først sitter med denne informasjonen så kan jeg ikke bare overse den. Jeg må bare finne ut hva slags brennstoff jeg trenger. Eller hva slags motor jeg må bytte til. Hvor jeg trådte feil er egentlig ikke interessant.

Jeg føler at jeg står ved nok et veikryss. Jeg er tilbake til niende klasse og jeg undrer hva jeg skal bli når jeg blir stor. Det verste er at jeg fremdeles, over tretti år senere, fremdeles ikke har svaret. Snakker om surrehue. Men jeg vet i alle fall at jeg sansynlig vis ikke er på den hylla jeg skal være. Eller kanskje jeg er på riktig hylle på noen områder, men henger litt på kanten av hylla på andre områder. For fakta er at motoren lekker olje, den ryker og den harker. Og computeren viser seg plutselig å være et mandagsprodukt. Ikke det at den ikke virker. Det gjør den i aller høyeste grad. Men den gløder og ivrer ikke slik som den burde. Den surrer bare monotont og møysommelig, og produserer resultater som for så vidt burde være gode nok men som i mine øyne mangler glød og inspirasjon. Det er ingen pasjon i det jeg produserer. Det er bare politisk korrekt og følger loven. Det er skummelt å se på, for det er rimelig å forvente at lampen for systemfeil vil tennes snart, og da er jeg kjørt.