Great Barrier Reef, noe å tenke på

Jeg starter med å si: tusen takk, sir David Attenborough, for alle timene og årene du har brukt på å studere, reise og filme for å lære og ikke minst for å informere og opplyse oss om noen av de fantastiske små og store undere vi har rundt oss.
I dag har jeg sett nok et program fra Great Barrier Reef, et vidunderlig program som gav meg en innsikt i et unikt økosystem som, sammen med mange andre økosystemer og andre systemer, er truet av menneskers handlinger og forandringer i klima. Jeg skriver det i to vendinger, for jeg legger ikke uten videre all skylden for klimaendringer på mennesket. Noen svingninger og endringer tror jeg det vil være uansett. Men, dette er ikke en klimadebatt, og jeg vet ikke nok til å slå fast noe som hest. Jeg tenker bare ikke totalt sort hvitt når det kommer til høna og egget-diskusjoner.
Jeg finner programmene til sir David både tankevekkende og fascinerende av mange årsaker. For det første så er det interessant å se for eksempel hvordan små og store fisk samarbeider. De små leppefiskene som renser skinnet til de store rokkene eller skatene om du vil. Fryktløse og ivrige fjerner de urenheter fra de store fiskene, og de store har skjønt at de trenger de små og oppsøker dem for dette arbeidet. De fryktede tigerhaiene som er en av de største rovfiskene er ikke bare en morder. Den tar seg også av renovasjonen av døde havskilpadder, og sørger dermed for at vannkvaliteten blir mindre  forringet i periodene der skilpaddene kommer i store flokker for å legge sine egg.
Hvalene som kommer tilbake til samme stedet, som svømmer ufattelige lange avstander for å finne seg en make og sørge for slektens fortsettelse, er også ganske imponerende. Snakker om målrettethet og storartet navigering. Og ikke minst så er det jo også litt godt at det fremdeles er mysterier vi ikke har svar på når det kommer til hvorfor.
Det er spennende å vite at langt der nede i dypet så finnes det arter som ingen ennå har sett og satt navn på. Og det er utrolig å se at de i en miniubåt kan dra ned på 300 meters dyp.
Den lille øya som skilpaddene legger eggene sine, som erroderes bort og som har blitt så lav at skilpaddebarna drukner er mer bekymringsfullt enn spennende. Men det ble litt mindre dystert når vi fikk se at det fungerte å fylle på sand. Enda godt at vi kan reparere litt på skadene som oppstår.
Det var også godt å se at når en liten hai-art, som kan gå når det er for lite vann til å svømme, skulle filmes, så var det med en guide som viste hvor de kunne tråkke på den delen av revet. For de måtte tråkke på de døde korallene. Set faktum at det er døde deler av korallrevet er jo i og for seg ikke positivt, men det var ikke sagt at korallene hadde dødd en unaturlig død, så da kan jeg håpe på det beste. Da var det verre med sjøstjerne-invasjonen som skjer med jevne mellomrom. De formerer seg med rekordfart, og grunne til at de tar over og kveler deler av revet på den måten, er at de artene som har vært naturlige fiender for disse sjøstjernene, har blitt for få i antall. Og her er det nok overbeskatning som er årsaken.
Overvbeskatningen av fiskearter og andre av havets frukter, det er menneskets verk. Menneskets grådighet er vel roten til alt ondt både på hav og land. Det blir liksom aldri nok. Det er aldri nok å ha nok til å spise seg mett, det skal fråtses. Det er aldri nok å spise de vanlige artene som det er mye av, det skal ikke være for hvermannsen, det skal være dyrt og luksus. Og hvis det blir for lite fordi vi fisker så mye, så prøver vi å avle selv. Det er laksefarmer, blåskjellfarmer, kamskjellfarmer...og så blir de syke, og så brukes det medisiner og så klusser vi til med den naturlige balansen.
Nå vil jeg trekke dette opp på land. For det som skjer i havet og på dette fantastiske revet, er ikke så ulikt det som skjer her på jorden, blandt oss som bor her.
Ubalanse er stikkordet for det meste. Det er jo ikke rart at yoga, mindfullness og zen er tatt inn i dagligspråket. Der er jo ubalanse både på innsiden og utsiden av oss.
Jordens ressusrser er så ujevnt fordelt at noen sulter ihjel mens andre tar et sakte selvmord med kniv og gaffel. Livsstilssykdommene som stress og overvekt øker raskere enn fattigdommen minker, og mye vil ha mer både av penger og makt. Menneskeskatene kjører solo-løpet sitt mens de tråkker på de hjelpsomme menneskeleppefiskene. Her er det ikke tid til å pleie fellesskapet, og det er ikke rom for de små blandt de store og mektige.
Mennesker ser også ut til å ha blitt mere territoriale enn artene på revet. Her er det ikke snakk om å leve side om side. Mens eremittkrepsen tar over tomme sneglehus for å leve i, så bomber og brenner mennesket hverandres hus. Haiene som har så dårlig rykte og heter rovfisk, kommer til kort når de sees opp mot menneskevarianten av dem. Tigerhaien livnærer seg på skilpadder som alt var døde, mens mennesket går over lik.
Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette, eller om jeg klarer å lande det. Hovedpoenget er vel at vi er i  utgangspunktet jegere og samlere, og det er vi fremdeles. Men: vi er ikke lengre så gode forvaltere  som vi er ment å være. Og i iver etter å hjelpe til i forvaltningen av naturressursene så har vi tatt helt av og skapt en ubalanse og også har gåt inn i oss. Det er litt trist å vite at dette har vært synlig i mange ti-år, men fremdeles så diskuterer vi årsakene i stedet for å handle. Kanskje satt Pete Seger med de samme tankene når han skrev Where have alle the flowers gone? Eller kanskje Joni Mitchell spiller Big yellow taxi med knyttede never mens hun sier I told you so. Ikke vet jeg. Det jeg vet er at jo mer jeg tenker , jo mer skremmende er det. Og jo mere urolig, jo mindre zen.  Og plutselig var det mindre skremmende å se "den gåtefulle haien, del 1" enn å fortsette tankerekken.