Liz (Gilbert) skriver innlegg på innlegg, jeg leser og leser. I det siste har det vært mange oppvekkere, og det er godt på en måte. Samtidig er det slitsomt.
Det ene innlegget siste uken handlet om vår oppfatning av ting. Litt i gaten halvfull-halvtom, og at ros for den ene kan oppfattes som kritikk for den andre. Og det er selvfølgelig et viktig poeng det å være bevisst hva jeg legger i ting så som ord og handlinger fra de i rundt meg. I samme gaten var også påminnelsen om at det som får fokus og blir repetert, det vokser og forplanter seg. Det vil si at det positive og det negative er likestilt, og det er mitt ansvar å gjøre det riktige. Etter disse to innleggene som kom etter hverandre, så kjente jeg litt for mye på ansvaret og ble rett å slett tynget litt ned av dette. Å være en del av samfunnet er å være en del av ringvirkningene og kjedereaksjonene, og jeg tenkte først at hvis du er første leddet er det et ekstra stort ansvar. Jeg føler meg ikke som første ledd, og var lettet i to sekunder før jeg ble klar over at som medlem midt i en ringvirkning eller en kjedereaksjon,har jeg et mye større ansvar. For hvis første leddet starten med en negativ ball, som ruller på seg mer negativitet på vei mot meg, så skal det mye til å få snudd den. Det er en overhengende fare for å bli rullet over og trykket ned i gjørma eller enda verre; å la seg rive med og legge på et ekstra lag med negativt ladet møkk før jeg sender ballen videre. Trøste å bære, jeg blir sliten i skuldrene av å holde dette ansvaret. Og enda verre, jeg blir sliten i hodet og tung i pusten av å mislykkes.
Det er jo slik at vi alle prøver vårt beste. I alle fall ønsker jeg å se det slik. Men jeg skal også mer enn villig innrømme at i gitte anledninger så senker jeg armene og skuldrene sammens med guarden og hodet, og erklærer at salget er tapt og at jeg ikke orker å være ridder i skinnende rustning hverken for meg selv eller andre. Vel, i hvertfall ikke for meg selv. Jeg strekker meg de ekstra tommene for andre. Men det kommer øyeblikk i livet der jeg slutter å kjempe for respekt, anerkjennelse og rettferdighet på mine vegne, og heller snur 180 grader rundt og går min vei. Og det kjennes på mange måter som om denne uken har ført til et slik manøver. Og det kjennes riktig, selv om jeg må innrømme at denne dagen krevde French Toast og jordbær til frokost for å lure meg ut av sengen. Det er ikke like stas å bli lurt ut av sengen med en frokost du må lage sjøl, men like vel. Nå lukter det fersk kaffe og French Toast i hele leiligheten, og stemningen er på vei opp. At jeg må bruke to timer i treningsstudio om en liten stund for å rettferdiggjøre en slik frokost, det er en bittersøt konsekvens.
Men; jeg skal ikke la Liz bli stående ansvarlig for min litt blåfargede ukeslutt. For hun hadde et innlegg i går også. Nå skal jeg innrømme at jeg ikke leste hele, for det var kraftig kost. Men essensen og illustrasjonsbildet var talende for en konklusjon jeg har kommet frem til tidligere, også da ved hjelp av Liz. For illustrasjonsbildet sier "Ikke les kommentarene.". Og det handler om kommentarer som står under artikler på Internett, men jeg trekker de videre til kommentarer på Facebook, ukebladenes kjendisbeskrivelser,tilbakemeldinger fra ledere og medarbeidere eller ordene jeg hører bak ryggen min eller i forbipasseringer når jeg ferdes ute. Ja, hvorfor ikke trekke det helt til karakterboken fra ungsomsskolen, de røde strekene og kommentarene jeg fikk på prøver og stiler, særoppgaver og refleksjoner i studier. Eller vitnemålet mitt fra videregående som skriker at jeg kunne gjort en bedre innsats.
Jeg vil gå lengre enn Liz. Jeg vil si "gi blaffen i kommentarene". Det er andres meninger og oppfatninger som står der, og de trenger ikke berøre meg eller farge meg på noen måte. Liz har helt rett når hun sier at kommentarfeltene under nyheter og artikler på Internett minner oss gang på gang på at det finnes mange forskjellige mennesker der ute. Noen er kloke og reflekterte og kan berike oss med sine kommentarer, mens vi ser også at det finnes en del syke og rett frem onde mennesker der ute, som ikke fortjener å få sine kommentarer lest. For det vil sette igang spiralene som jeg pratet om tidligere. Og vi trenger ikke bidra til å holde syke meninger i live. De fortjener å dø, meningene altså, de fortjener ikke å leve og overleveres til flere syke sinn.
Og midt i mellom de kloke og de onde, uten at det er ordpar som representerer ytterkanter, så befinner det seg de som bare er litt ondskapsfulle eller misunnelige. Det triste er at det er ofte de som treffer meg og får meg i kne før jeg endelig hører mine egne ord repetert for hundrede gang slik at jeg reiser meg og går videre. Det trengs integritet og styrke for å være menneske med sjøltillit og tro på at du er god nok, og det blir noen sideveier på livets landevei. Men heldig vis er det slik at etter at "feil" mennesker og feil feedback har fått for mye fokus og for stor betydning, så har de riktige menneskene og tilbakemeldingene jobbet utrettelig og lagt små spor av ros og omsorg som jeg endelig ser som små lys som leder veien ut mot nærmeste nødutgang og friheten. Og nå står jeg endelig i flydøren, klar til å krysse armene over brystet og skli sittende ned redningssklien. Det er mange gode medpassasjerer bak meg som jeg ikke får meg meg hvis jeg må hoppe men jeg håper Jeg kan finne et nytt transportmiddel med nye passasjerer jeg kan trives med.Og lander jeg på vann, så satser jeg på at redningsvesten blåses opp når jeg trekker i snorene, og at jeg bare kan gli bort i ukjent farvann, med en tro på at noen ser den blinkende lampen som tennes automatisk i kontakt med vannet.
For en som liker trygge rammer og forutsigbarhet , så er denne siste metaforen stor å svelge. Samtidig så kunne denne metaforen vært mye skumlere hvis den handlet om personlig liv og ikke profesjonelt liv. Jeg er ikke flink på å endre noen av delene, men så lenge jeg har den trygge kjæresten min og mine få men gode venner som et anker, så tåler jeg å se for meg at jeg rutsjer ned redningssklien mot ett eller annet nytt. Akkurat nå så tror jeg faktisk at alle, til og med jeg, av og til må drive litt rundt i ukjent farvann for å kunne overlate neste oppdrag til skjebnen, eller tilfeldighetene som aldri er helt ttilfeldig. Av og til så må jeg sette min til lit til at noen der ute ser den blinkende lampen og tenker at den er verdt å undersøke. At noen der ute tenker at jeg er akkurat det de trenger. At jeg er et verdifullt bidrag til å fullføre en sirkel eller føye sammen en kjede.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar