I dag tror jeg inspirasjonen kom litt herfra og derfra, og hvor veien går gjennom dette innlegget vet ingen.
Det har vært en kort uke, med pinse og nasjonaldag i starten av uken. Jeg var hjemme hos mor og måtte bare konstatere at tradisjonen på Nordmøre med å tenne pinsebål/pinseld sansynlig vis handler mer om knappe sju varmegrader enn minnet om den hellige ånd som viste seg som ildtunger over hodet på disiplene. Men samværet, fellesskapet, enten det er stille eller fullt av prat og latter, er ikke væravhengig. Heldig vis hadde jeg nær sagt. Og som alltid når jeg er hjemme så minnes vi gamle dager og gamle kjente og svunnen tid.
Det er alltid litt rart å være hjemme i bygda igjen, og det er kanskje litt slemt å si det, men det er en del minner som får meg til å riste på hodet. For det er ikke til å komme unna at det er ei sær lita bygd med mange sterke personligheter og uskrevne lover. Ja, ikke alt er uskrevne lover da. Janteloven står relativt sterkt. Du skal ikke tro at du er noe står over både Grunnloven og de ti bud. Og jeg tror at dette er et av de stedene der janteloven kommer både med forarbeider, odelstingsproposisjoner og forskrifter til enkelte paragrafer.
Jeg tror at en av forskriftene til janteloven er den som styrte hierarkiet på skolen blandt elevene da jeg gikk på skolen. Helt frem til sjuende klasse så var det mange som gikk på såkalte grendeskoler. Dette var både spart reisevei og økt tilflytting til utkantene i en arealmessig godt utstrakt kommune. Men i åttende klasse skulle vi alle gå sammen, og hvert kull som hadde vært klasse A til C i første til sjuende, fikk nå to klasser til. D og E- klassene. Og i forskriftene til janteloven så sto det at disse to tilleggsklassene skulle man ikke menge seg med, og vise versa. Nå var det jo litt splittelse i utgangspunktet, for C-klassen var bokmålsklasse, og det ville jo da også si at der gikk også de som hade kommet flyttende fra andre steder. Og det var ikke bare bare. Snakker om krav til statsborgerskap og tiendegrenerasjons-krav. Det var nok ikke greit å skulle integreres i dette lille samfunnet der man utad sier at alle kjenner alle, men der realiteten er at man skulle jammen passe seg for hvem man kjente og ikke kjente. Men selv om jeg var en stødig og ivrig leser og lytter så var det visse ting jeg ikke brydde meg om. Og forskriftene til janteloven var en av de tingene. For meg var dette 50 potensielle venner/bekjentskaper. Fra å være lite deltakende i det sosiale livet, fikk jeg nye venner og morsomme bekjentskaper som jeg fremdeles tenker på med stor fryd. At jeg brøt uskrevne regler var nesten bare en bonus. Jeg var jo litt "ut" fra før av, som likte å klatre i trær og sparke fotball. Ikke for det, jentefotballen ble jo etablert da jeg gikk på barneskolen, men da hadde jeg gitt opp. For jeg driblet og sentret på plenen sammens med far helt fra jeg var fire-fem år, og det var før det var vanlig å sparke ball for jenter, så den gleden ble fort overskygget av slemme barnemunner. Ja ja, barn vet vel ikke bedre. Og vi skal jo ikke glemme at jeg ble som jeg ble, så noen av dem kan jo si " hva var det jeg sa". Skit samme.
Apropos forskrifter til loven. Jeg kan huske at vi pugget de ti bud med forklaring på flere trinn i barne- og ungdomsskolen. Åttende var vel kanskje det siste året, for da var det konfirmasjonsforberedelser. Men det jeg lurer på, er om forklaringene til hvert bud egentlig er forskrifter. Ja, jeg kan godt se for meg at Gud satt og hamret de ti bud inn i steintavlene. Og det var jo mye jobb, så da ble det som skulle sies litt kortfattet. Men så var det ikke alle som skjønte disse korte frasene da. Og dermed trådte hele treenigheten til og hjalp til med å hamre inn det som har blitt oversatt til forklaringer, men som kanskje egentlig er paragrafer i forskriften. Og senere så ble det behov for ytterligere presiseringer og tillegg. Og dette var enda mer arbeid, så den jobben fikk himlenes hærskare, den store hvite flokk, som senere ble til odelsting i jordisk overføring. Og dermed var liksom grunnrammen for hvordan ting kunne reguleres, lagt.
Men tilbake særhetene. En gang i min ungdom fikk bygda sin første rundkjøring. Ja, det var en av disse mini-rundkjøringene da, med en liten "klump" i midten, men dog en rundkjøring. Alle nye ting må man venne seg til. Andre steder. Men ikke der. Folk kjørte som de alltid hadde gjort. Vikeplikt fra høyre, også kalt høyreregelen, og minimal bruk av blinklys. Eneste forskjellen var at man måtte slakke litt på farten når man passerte den irriterende klumpen i midten slik at ikke de lave frontspoilerene måtte lide. I tillegg så kunne det være ubehagelig når hele bakparten vart maksimalt hevet med highjackers. For å si det slik; den rundkjøring er ikke der i dag. Den forsvant for mange år siden.
Det var også, for ikke fullt så mange år siden, en stakkar som prøvde seg med å starte opp kaffebar. Ja, det var faktisk ganske så tidlig på kast, slik omtrent på samme tid som kaffebarene poppet opp som paddehatter nedover hele grünerløkka. Men du vet: det var jo alt etablert gode vaner for hvor man drakk kaffen man ikke drakk hjemme i egen stue. Og et av de stedene var på senterkroa, som var et kafeteria-burger-sted. Selv når senterkroa sluttet sin drift, og det ble etablert kinarestaurant i samme lokalene gikk de dit og drakk kaffe i time etter time. Ja ja så hadde det blitt kinarestaurant, men de hadde jo samme vindusbordet som de alltid hadde hatt...kaffebaren gikk jo ikke rundt, og måtte stenge selvfølgelig. For man går jo ikke til et sted som bare selger kaffe for å drikke kaffe. Fantastisk.
Den lille bygda er sikkert ikke ulik veldig mange andre bygder, og Janteloven og uskrevne odelstingsproposisjoner til tross: bygda har fostret mange flotte kunstnere opp gjennom tidene, det være seg billedkunstnere, musikere, forfattere, fotografer, ja vi har mange å være stolte av. Og jeg håper de opplever det slik også. Og jeg skal ikke bare nevne kunstnersjelene. Mange har ristet av seg pekefingermerkene og kommet op og fram både hjemme og ute. Og jeg håper at det er lettere nå enn før, og at det blir lettere og lettere.
Jeg kjenner litt på at noen vil kjenne seg igjen, og noen vil lure på hva i al verden jeg prater om. Men det er jo det deilige med bloggen min. Det er livets harde realiteter, underfundigheter og rariteter slik jeg så eller ser det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar