Å fire litt på krava

For en tid tilbake leste jeg et innlegg om en lykkekrukke. Ikke overraskende var det Elizabeth Gilbert som igjen gledet meg med et innlegg, og denne gangen handlet det om de små øyeblikkene av glede eller lykke i hverdagen, og om det å se disse øyeblikkene og anerkjenne de. Eller kanskje til og med gjenkjenne små lykkestunder, hvis hverdagene går i hverandre og er litt grå eller blå.
Ideen med lykkekrukken var at du hver dag skulle skrive ned det lykkeligste øyeblikket den dagen, på en lapp, og legge denne i en krukke. En gang i året skulle du så lese igjennom disse lappene for å se at året faktisk hadde inneholdt mange lykkestunder. En bieffekt eller hovedeffekt alt etter som, er jo at når du skal skrive en lapp hver dag så vil du automatisk se etter de små øyeblikkene og gjenkjenne eller anerkjenne disse lettere.
Etter fem måneder med lykkekrukke så har jeg gjort meg noen tanker, og nå prater jeg på egne vegne om meg sjøl, og så kan de som kjenner seg igjen gjøre det og de som ikke kjenner seg igjen trenger ikke det. Det er jo det fine med å være individer.
Men altså, etter snart måneder med lykkekrukke, så skulle krukken nå nærme seg halvfull. Det er selvfølgelig avhengig av størrelsen på krukken, men poenget er at det burde være en anselig mengde lapper etter nærmere seks måneder. Faktisk over 140 lapper skulle det ligge der nå. Men det gjør det ikke. For det er dager uten lapper. En del dager uten lapper har det blitt. Og plutselig har lykkekrukken blitt en litt spottende gjenstand som står midt på bordet og ler av meg. Krukken ser på meg og sier: kan det være så vanskelig da? En lykkelig ting på en hel dag? Og jeg har ikke et godt svar tilbake. For jeg vet at den har rett. Det har ikke vært dager der ikke noe har kvalifisert til å stå på en lapp. Det er jeg som har lagt lista for høyt. Jeg har skapt min egen falitt ved å sette så store krav til lykke eller glede at det rett og slett har blitt mange dager som er definert som grå selv om det sikkert var både farger og sol.
Jeg trenger ikke ha en master verken i filosofi eller psykologi for å skjønne hva som har skjedd, som har fått meg til å legge lista for høyt. Jeg har latt meg rive med av alle livsstilartikler, lykketeorier og lykkeutbrudd som finnes over alt. TV, radio, nettaviser, sosiale medier er full av veien til et bedre liv, slankere liv, lykkeligere liv og jeg har ikke vært bevisst nok på å fokusere på meg og mine krav og definisjoner. Jeg har fulgt flokken som en sau på vei til sommerbeite eller en sei i stimen. Jeg har diltet etter og latt kompleksene sige innpå. Jeg har latt meg overvelde av babybilder, søte katter og hunder, bilder av venneflokker på tur og nyinnkjøpte hus og leiligheter. Jeg har rett å slett glemt å se på mine egne Florida-bilder eller indre bilder av kvalitetstid med kjæreste, venner og familie eller lykkestunder i Lillomarka. Jeg har glemt alle observasjonene av omverdenen, som samtidig med at de kan frustrere meg, har inspirert meg til å gjøre en av mine favoritt-ting; å skrive.
Det har vært underlige skyformasjoner, solstråler gjennom tåke, rosa kondensstriper etter fly eller som dagen i dag der jeg våknet opp etter en regnfylt natt til en irrgrønn verden. Ja, det så ut som om hele åsenkvartalet feiret st.Patriks dag med gusto.
Nå faller vel hele ideen med lykkekrukke bort om jeg skal sitte her og bebreide meg selv for å være blind og kravstor, så det må jeg bare slutte med. Men det er en oppvekker. Kanskje er det en oppvekker det at definisjoner endrer seg etter påtrykk utenfra også. Jeg tenker at for meg så er det viktig å stole på at mine definisjoner gjelder for meg når det kommer til lykke og glede. For dette kommer og skal komme innenfra, og det skal ikke defineres eller takseres utenfra. I tillegg så tror jeg kanskje at jeg noen ganger må litt tilbake til barnet i meg. Nei, jeg snakker ikke om at jeg skal tilbake til å glede meg over å få en donaldtyggis eller en leke, eller at lykken skal være favorittmiddagen spaghetti og kjøttboller på dagen med musikkøving etter skolen. Det handler vel heller om å gjenkjenne følelsen som er inni meg akkurat i øyeblikket det alt er litt ekstra bra. Jeg ønsker å kjenne den samme følelsen inni meg som når jeg kom på stien ut av skogen og så hytta vår. Når jeg kunne gå ut på berget utenfor hytta og kjenne den salte havlufta kile i nesa. Den følelsen vil jeg kjenne på, og den følelsen er det jeg vil ha når jeg skriver dagens lapp.
Og for å kjenne den følelsen inni meg så må jeg huske på at det er ikke så mye som skal til om jeg bruker alle sansene mine og hukommelsen min. For da husker jeg den lille gutten på flyplassen som hadde fått et lite søsken som spiste all oppmerksomhet, og som ble så glad da jeg både så og smilte til han og han alene. Da husker jeg den første kaffekoppen på sengen i dag, og den gode starten med lesing på senga. Da husker jeg følelsen av trøtte men gjennomtrente muskler etter trening i går, og telefonsamtalen med Kelly. Og i dag spilte jeg gitar, noe som alltid gir meg mye.
Og med det avrunder jeg tankerekken for denne gang. For jeg har en lapp å skrive.