Jeg vet ikke om diskfragmentering er så mye brukt lengre. Det handler kanskje om at det har tilkommet begreper som giga-og terrabyte med så store nummer foran at det ikke er så stort behov for rydding som det en gang var. Jeg forbinder diskfragmentering med litt smådesperasjon og stort krav om tålmodighet til å kjøre en prosess som brukte lang tid og med heller ubetydelig resultat. Men det var sikkert noe jeg ikke skjønte.
Nå skal det sies at jeg er så gammel at jeg husker diskettene, som ble til CD-er og DVD-er, eksterne harddisker og til minnepenner. Minnepennen er jo i live enda da, men de er i ferd med å bli innhentet av clouder eller skyer, alt etter som hva slags selskap man leier rom i.
Jeg har kvittet meg med diskettene mine, men foto- CD-er har jeg fremdeles. Minnepenner har jeg noen av. Den ene er formet som en pingvin. Rart hva man lar seg sjarmere av.
Den eksterne harddisken min står på soverommet, og jeg har egentlig en liten uro inni meg når jeg tenker på alt som er der, og som ikke er i en sky.
Det er bare det at jeg har ikke lyst til å basere alt på getskyen, iClouden og telenorskyen. Det føles som å kaste alt som konfetti opp i løse lufta, uten helt å kunne beregne vindretninger og hvor det kommer ned igjen. For ikke å snakke om hvem som kan få tak i alle de små løse delene hvis det skulle bære galt av sted.
Hvis du har lest frem til hit og lagt merke til at jeg er enda mer springende og full av korte setninger enn det jeg er til vanlig, så har du nok rett. Jeg tror nemlig at jeg kunne ha hatt godt av en diskfragmentering i min interne harddisk. Det er ullent og rart der for tiden, og jeg er litt usikker på hvilken komponent jeg skal skylde på.
Jeg tror jeg har et litt utdatert verdensbilde, eller Windowsversjon om du vil. Jeg henger ikke med i alle endringene, krigene, terrorhandlingene og politiske svinginger. Det føles som om dagens verdenshistorie er skrevet i et wordformat som ikke er kompatibelt med officepakken jeg kjøpte en gang på slutten av nittitallet, og det ser ut til at deler er for gammelt til å konverteres inn i nyere format. Jeg klarer ikke å forstå hvor all ondskapen kommer fra, ei heller den usolidariske egoismen som siver inn og kveler sosialdemokratiet. Jeg føler at verdiene mine er godt etablert og fremdeles gangbare, men at de ikke blir overført uten risiko for å bli skadet i andre filformater. Jeg blåholder både på verdier og integriteten min, mens jeg stadig oppleve å møte nyere mennesker som utfordrer verdiene mine, som en trojaner med skumle hensikter som prøver å ta over eller slette deler av minnet.
Stavekontrollen er også litt ute å kjøre i wordversjonen min. Sist jeg var på Gardermoen, hadde jeg ikke riktig sjargong til å bestille kaffe en gang. En dobbel latte har blitt til en latte medium ble jeg fortalt etter at den unge jenta på opplæring var ferdig med å stirre på meg som om jeg var fra en annen planet eller alternativt nærmeste aldershjem. Kanskje jeg må prøve meg med en emoji neste gang. Nei, det er feil det å, for det siste jeg leste om de er at ingen over 14 år burde bruke emojis. Det er jammen ikke lett å henge med.
For tre år siden forlot jeg Nokia og en forståelig plattform, og gikk inn i en ny men kort æra med Samsung. Å få livet sitt tatt over av en ny telefon som til stadighet la seg opp i hva jeg skrev i SMSer og e-poster var krevende. Jeg fikk aldri lært den at Bjørgen ikke var et naturlig følgeord når jeg skrev Marit. Ikke likte jeg de grønne romvesensmilefjesene heller. I tillegg nektet den å motta mms, til tross for utallige sendte "oppsett mms-" meldinger til telenor, til fem kroner stykke. Men den var fin å ringe med da.
Nå er jeg inne i en ny prøvetid med mangelfull tilbud om opplæring. Denne gang er det en iPhone som har tatt over som sjef i livet mitt. Jeg har brukt noen timer med å få bort ploppelyder på facebookappen eller venne meg til de nye lydene for meldinger, e-poster og anrop. I tillegg har jeg nå blitt kvitt det meste av markeringsbehov som det ble gitt uttrykk for både på låst og åpen telefon, i form av bannere, lyder og merker på appsymbol. Etter mye strev og litt googling fant jeg sammenhengen mellom bakgrunnssoppdateringer og batteriforbruk også.
Men litt tilbake til diskfragmenteringen. Jeg tror det er der det største problemet ligger. Jeg har ikke en terrabyte minne til overs. Jeg tror ikke det er gigabyte lenger heller. Det er rett og slett fullt av gamle minner, nostalgi, bilder, sanger og noen drømmer også. Jeg ønsker meg ikke tilbake til før Internett, for jeg er en racer på å Google meg frem til det jeg har behov for å vite. Og takk Gud for Lovdata.no og andre kjekke steder som jeg bruker som guru for å klare jobben min. Men det går så uendelig fort dette livet for tiden. Ja, jeg høres kanskje ut som jeg er 150 år akkurat nå, men alle kravene til oppdatering, ny læring og oppgradering føles som en uendelig malstrøm. Og klarer du ikke svømme, så synker du under og dras et stykke langs bunnen før du blir spyttet ut igjen forkommen og uten pust, et annet sted enn der du startet. Og midt oppi dette sitter jeg og ser på leiligheter, og tenker at jeg snart må begynne å sortere og kaste.
Er det ikke rart? Når hodet er fullt, nesten til overload, og kunne trengt en diskfragmentering, da slår det ut i behov for å rydde i skuffer og skap. Kanskje fordi det er mer håndfast og ikke minst håndterlig. Å kaste fra skuffer og skap, med hard hånd, er jo relativt enkelt. Det er verre med minner i gamle wordformater eller ny lærdom som krasjer Adobe og trenger en citrixclient som jeg ikke har.
Men alt går. Jeg både skryter og syter over all tiden jeg har tilgjengelig. På tide å lene seg litt tilbake, puste og si: bruk den tiden du trenger du , Marit. Du er ikke den eneste med gammalt signalanlegg vettu. Pust inn, pust ut, når hadde du sist et øyeblikk med mindfullness. Pust...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar