Jeg følte plutselig for å dele denne lille historien fra 2001. Den er hentet ut fra fantasien, kanskje inspirert av en drøm eller et ønske om hvordan det skulle være å møte sin sjelefrende. Jeg følte for å dele den, for jeg tror at med denne korte historien var drømmen om å skrive, født. Jeg tror at denne historien var starten på en annerledes skriving enn diktene som hadde strømmet ut fra hodet tidligere. dette er en av mine første forsøk på å beskrive stemning og følelser, som for meg også er lott forløperen til metaforene som er mine aller største favoritter.
16 år etter, her er den.
Møte.
Dunkel belysning, tente stearinlys på bordene som blafrer i vinddragene etter henne da hun går innover i lokalet mot bordet innerts i hjørnet, ved vinduet.
Godt å sitte i hjørnet, med ryggen fri.
Tar seg god tid til å la blikket vandre rundt lokalet idet hun tar av seg jakken. Glir ubemerket ned på stolen. Kontrollerte bevegelser. Trygge rammer i en hektisk hverdag, der møtene avløser hverandre, og julen nærmer seg med all dens voldsomme krav til stort sosialt nettverk… understreker den ensommes ensomhet.
Hun tar avisen som ligger igjen etter forrige gjest. Blar litt fraværende i den. Vender seg mot bardisken, og fanger bartenderens oppmerksomhet. Spørrende holder han et halvliterglass opp. Et nikk til svar. Deres ritual dette. Smilende kommer han bort til henne med halvliteren. ”Regning?”. ” Ja, jeg blir nok en stund.”
Hun betrakter rommet over kanten av glasset. Ser på de som sitter der. Par for det meste, men det er tidlig ennå. Hun har jo kommet rett fra jobb selv også.
Leser i avisen. Fjerne og nære hendelser, død og lykke om hverandre, kjendiser og terrorister på samme side- tabloidens hverdag. Hun velger kjendisstoffet, kan ikke ta inn over seg alt alvoret, ikke i dag.
Skummet fra ølet blir liggende rundt kanten etter hvert som det minker i glasset. Hun betrakter ringene. Lik som årringer. Markerer tid, eller mengde for hver slurk hun tar. Må passe på så det ikke går for fort. Vil jo ikke bli beruset. Ikke ennå. Ikke av øl.
Døren går opp. Gir en trekk innover i lokalet. Helt til bordet i hjørnet.
Frossen sjel kommer inn. Hutrende. Gnir hendene mot hverandre. Blåser på dem. Kvinnen i hjørnet ser, nei betrakter den andre. En ensom sjel. En til. Hvem er du?
Den andre går til disken. ”Kaffe, takk.” ” Kald ute?”. ” Ja. Vinter nå.” Små ord veksles over disken. Får kaffen, tar den med til et bord ved det andre vinduet. Setter seg ned med ansiktet vendt mot kvinnen i hjørnet.
Blikk møter blikk. Som en hilsen, før blikkene rives fra hverandre av frykt for at blikk går over i å stirre. Var det nysgjerrighet i den andres blikk? Nei, sikkert bare en tolking i egen favør, overstyrt av ønsket om å vekke andres nysgjerrighet. Tar siste rest av ølet. Litt lunkent, dovent, som om ølet også har gått i dvale for vinteren. Hun smiler av sin egen metafor. Den må hun skrive ned. Så pene hender den andre har. Kvinnen i hjørnet ser diskret på disse vakre hendene som holder rundt kaffekoppen. Kjenner at hun i ånde lar seg berøre av disse hendene. Blikket vandrer fra hendene opp armene, skuldrene og møter blikket igjen, mer søkende. Hår som har falt frem i pannen. Vakre hender som stryker det bakover, som løfter kaffekoppen…Kvinnen i hjørnet snur seg og ser mot baren. Signaliserer kaffe, og får et undrende smil tilbake. Da hun snur seg igjen, ser hun to vakre hender rundt en kaffekopp. ”Kan jeg sette meg?”
Hun løfter blikket, ser på den andre, smilende nikker hun. Bartenderen kommer med kaffekoppen. Redder henne fra denne tause stunden. Gir henne anledning til å få stemmen igjen. ”Drikker du rødvin?”. Den andre ser på henne. Nikker igjen. ”Deler du en flaske vin og et par timer med en ensom sjel?”. ” Ja,” hvisker hun. Bartenderen trekker seg diskret bort for å hente en flaske.
”Hva heter du?”. ” Ylva. Og du?”. Åndeløs spenning. Hun er så vant til ”den andre” at hun nesten gruer seg til at hun skal ha et navn. ”Anitra.”. Som i dansen. Som i beduinerhøvdingens datter i Peer Gynt. Jo, hun kan like det.
Er du her ofte? spør kvinnen med navn som en dans. ”Ja, jeg jobber rett her borte, så jeg er vel her oftere en de fleste. Godt å ha et slikt sted der tankene og blikket kan vandre.” Forståelse i begges blikk. Godt å ha et sted der man bare kan være.
Vinen skjenkes. Den er behagelig temperert, med en smak som minner om høstkvelder, peisvarme og stearinlys. De sitter litt i taushet. Begge litt uvant i denne situasjonen, møte med en ukjent. Men en god taushet. De nyter stemningen, vinen, stillheten. Lar blikket vandre ut mot gaten, og snøen som stille daler ned. Frossent vann.
Det snør. Himlens korrekturlakk over feilstavet sommer… Musikken som strømmer ut fra høytaleren understreker begges tanker, og de ser på hverandre og ler litt. ”Jeg tenkte akkurat på den sangen” sier de begge, og brått løsner ordene, og kommer lett og uanstrengt.
Timene går, delt ensomhet blir tosomhet, og to sjeler stenger verden og ensomt liv ute for en stund. Vinflasken er tømt, stearin drypper ned i vinduskarmen, og det er tid for å stenge.
De står utenfor. Snøen daler fortsatt. Legger seg mykt på kvinnen med navn som en dans, sitt hår. ”Fint å dele kvelden med deg”. Blikkene møtes, igjen søkende. Hun slår blikket ned. Er ikke så trygg lenger nå som hun ikke sitter innerts i hjørnet. Trekker jakken tettere rundt seg. ”Takk det samme”. Begge står fortsatt, litt nølende. Ser seg rundt. ” Skal vi ta en taxi?” De bor i hver sin retning. Begge blir litt rådville over denne setningen som nå henger mellom dem. ”Jeg har myk sofa, og kan ta formiddagen fri i morgen”.
De går over gaten mot den ventende raden av taxier.
M:Sjøsæter.
181101
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar