Jeg tror det er tjue år siden jeg hadde denne fortreffelige opplevelsen på første mai. Stedet var Trondheim, og selskapet var upåklagelig. Jeg kom til søstera mi ettermiddagen før første mai, og i løpet av kvelden hadde jeg og nabo Eli opparbeidet en glødende begeistring og plikt til å gå i første-mai-tog. Min søster var litt mer lunken, men skulle i alle fall bli med inn til by'n for å se på.
La meg raskt få skyte inn at denne historien utspant seg noen få år etter at det var slutt på at natt til første mai var en natt med demonstrasjoner, slagsmål og andre uroligheter. Ikke det at det hadde vært et alternativ på noe tidspunkt i mitt liv. Poenget er mer at denne historien er fra for lenge siden, men etter at det igjen var selve dagen som var tidspunktet for meningsytringer og markeringer.
Tilbake til den fredelige og vakre trønderhovedstaden og markeringen.
Dagen kom med sol, og vi to pliktoppfyllende engasjerte sjelene fant oss en parole vi kunne stille oss bak. Jeg husker ikke helt hva vi endte opp under, men det var helt sikkert noe fornuftig. Det er faktisk noe eget å gå i tog, og føle på samholdet og engasjementet, med korpsmusikk både foran og bak. Vi vinket til kjente som vi så langs ruten, for ja: dette er helt tilbake fra tiden der det faktisk sto folk langs ruten til første-mai-toget.
Nå er dette så lenge siden at jeg ikke er helt sikker på om vi gikk rett fra markeringen, etter at internasjonalen hadde runget med kraft og fylde på "endestasjonen", eller om vi var hjemom en tur før vi dro ut på pub om kvelden, men det har lite å si for historien. Etter hvert var vi i alle fall plassert ved et bord på en pub, i selskap med en blomsterhandler i tresko, fra en av nabobygdene på Nordmøre, og en underdirektør fra Finsbraaten ( som vi på en pen måte fortalte hadde for mye vann og mel i sine farseprodukter). Dette kompaniet ble valgt ut i fra at det var ved det bordet det var ledig plass.
Ganske tidlig, og helt tilfeldig, sto jeg og Eli ved disken for å handle drikke. Ved den samme disken sto tre for oss ukjente kvinner, og av ukjent grunn dro den ene av dem teksten til Internasjonalen opp av vesken. Hun gav tydelig uttrykk for at det fremdeles var første mai, og at Internasjonalen burde fremføres der og da, av oss fem. Ytterligere to tekst-ark ble tryllet frem, og uten innledning ble Internasjonalen fremført med stor innlevelse. Jeg tror jammen at vi fikk til flere tostemt sekvenser også. Hele puben lyttet, mange med meg ble overrasket over at det fantes et andrevers, og vi fikk masse applaus etterpå, til og med stående applaus fra noen. Snakker om følelse av samhold.
Resten av kvelden er, som de sier, historie, selv om det er mange bidrag til sinnets munterhet som forblir upublisert på den måten.
Jeg deler denne historien i dag, litt for å mimre over svunnen tid og et herlig minne, men også fordi første mai, arbeidernes dag, er viktig. I et Europa der sosialdemokratiet er på vaklende grunn, i en verden der egenfokuset jeg, meg selv og mitt overskygger solidaritet og dugnadsånd, tror jeg at vi trenger en påminnelse om hvordan vi er kommet dit vi er. Vi har mange arbeidere som har gått foran oss, som har fremforhandlet, krevd og kjempet for de rettighetene vi har i arbeidslivet. Noen har sågar måttet bøte med livet i sin kamp for rettighetene.
Vi bør ta oss tid til å være takknemlig for det og hedre disse menneskene. Vi bør tenke på kampen som fortsatt har en lang vei å gå i mange deler av verden, og vi bør tenke på hva som er viktig å kjenpe for fremover.
Vi har fremdeles noen løft igjen her også, men vi har også et av de beste utgangspunktene i verden. Vi har det ganske bra hvis vi setter oss ned, på denne offisielle fridagen med lønn, og tenker på rettighetene våre. Kanskje vi skal være litt takknemlig i våre fem ferieuker også, eller når vi går hjem etter vår relativt korte arbeidsdag. De fleste av oss har lønn som vi kan leve godt av, så lenge vår egen forvaltning er realistisk.
Her sitter jeg og skriver, før jeg skal ut og spise med mor og tante Jorunn. Etterpå skal vi på kulturhuset på det offisielle første-mai-arrangementet med tale av Tove Lise Torve. Hornmusikken skal spille og koret Tormod skal synge. Jeg har store forventninger til godt oppmøte, god stemning og at når jeg går hjem igjen, så nynner jeg fremdeles på Internasjonalen.
Med det ønsker jeg alle en god første mai.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar