Dagens blogginnlegg har hatt en lang rugetid eller en trang fødsel, alt etter som hva slags art man er. Overskriften er lånt og fritt oversatt fra Maya Angelou,(amerikansk poet, forfatter, danser, film-og TV-produsent, dramatiker og skuespiller.) som i min verden først og fremst var en klok dame. I de aller fleste tilfeller blir uttrykket brukt som en advarsel eller en tankevekker. Det være seg menneskene som plutselig viser en aggressiv side, eller som du tar i løgn eller svik. De som gang på gang drikker seg under bordet og som hver gang sier det er den siste. Dere skjønner tegninga.
Jeg har også brukt dette uttrykket sånn, og jeg skal ærlig innrømme det var litt fristene å bruke overskriften og blogginnlegget til å skyte fra hofta på denne Nina Karin Monsen i kveld. For de som ikke vet hvem hun er, så kan dere ta et raskt søk på nettet, så skjønner dere hva jeg mener.
Men, så har jeg gått litt i meg selv da, sånn som jeg ofte gjør. Og det jeg har kommet frem til er at selv om jeg kanskje ikke har brukt uttrykket når det kommer til menneskene som nesten er for god til å være sann, så kan det likevel brukes til dem også.
Nå skal jeg være den første til å innrømme at jeg har lett for å tvile på disse menneskene som bare er helt naturlig varme, hjelpsomme, blide, imøtekommende og omtenksomme. Jeg venter på at de skal vise sine andre sider. Brent barn skyr ilden er ikke et uttrykk som har kommet ut av det blå, og jeg har dessverre både brent meg og adoptert uttrykket inn i vokabularet mitt. Disse menneskene, som jeg har omtalt som orkidé og linneaer i én metafor, og som jeg har beskrevet som litt skumle fordi de lokker fram en uendelig trang til å være ærlig, i en annen anledning, er diamantene i steinsamlingen min. Det er så rart, for de dukker opp litt uten forvarsel. Plutselig bare er de der. Og jeg ser på dem med undring hver gang.
Å finne diamanter i en steinsamlig er spennende men innebærer også en viss frykt. Det handler om risikoen for å ta feil, samtidig som det handler om frykten for at de skal bli borte igjen. Selv blir jeg engstelig for at de skal føle seg som i rampelyset, eller kjenne seg for gransket hvis jeg forteller dem hvor vakre og fantastiske de er, samtidig som jeg føler at jeg må fortelle dem det. De aller fleste gangene så er de ikke klar over at de er diamanter, og blir både rørt og glad over diamantbeskrivelsen, fordi de bare ser seg selv som alminnelig gråstein som gjør sitt beste.
Jeg har en av disse vakre diamantene i minnet når jeg skriver denne historien. Vi likte hverandre ganske umiddelbart, og vi kommuniserer og metakommuniserer så lett, så uanstrengt og konstruktivt. Det er ekte smil og gode blikk, og jeg får slik en ro inni meg i vårt nærvær. Jeg trenger ikke veie ordene mine, og jeg kan føle meg trygg på at jeg enten blir forstått eller at hun bruker tiden og spørsmålene som er nødvendig for at vi når en felles forståelse.
Jeg tror det handler om å finne noe av oss selv i hverandre. Vi er begge så innstilt på dialog og og vi liker å hjelpe den andre fordi vi får så god hjelp tilbake. Vi er litt oss mot resten av verden, og vi leser hverandre så godt fordi det er som å lese seg sjøl. Selv om vi også er ganske forskjellige, så er verdiene våre støpt i samme skjeen.
Det er så godt å lene seg tilbake i slike stunder, og bare nyte øyeblikkene og det å være trygg. Mennesker uten skjulte motiver og agendaer gjør det for meg. De får meg trygg. En trygghet jeg kan hvile i og ikke vente på men-et. For det kommer aldri. Det er ikke der. Og jeg vet det.
Alle trenger diamanter i livet sitt. Som skinner i tilværelsen din og som gjør at du kjenner deg rik. Alle diamanter trenger å bli funnet, og få en plass i samlingen til noen også. Men jeg er ikke sikker på om det går an å la seg bli funnet, eller om det lar seg gjøre å lete til man finner dem.
De bare er der. En dag. En dag da du er klar for å se den. Og diamanten er klar for å bli sett. Og den dagen, blir du like rik som meg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar