Den glemte hagen

Jeg har nettop lest om igjen Kate Morton fantastiske bøker " the forgotten garden" og "the house of Riverton" eller  "den glemte hagen" og "tilbake til Riverton".
Det var så lenge siden første gang jeg leste dem, at det var mye som jeg ikke husket. Jeg husket ikke engang slutten. Nå kan det kanskje tolkes som at jeg enten hadde det for travelt da jeg leste bøkeneførste gang, eller at de ikke var god nok til å bli husket. Men det er ikke sånn.
Kate Morton skriver så vidunderlig, hun beskriver det viktige i omgivelsene, hun beskriver følelsene, hun gir små hint om hva som vil skje senere, underveis, og vi kommer alltid tilbake til de små løse trådene og nøster oss gjennom det til slutt. Og nettopp fordi hun skriver så intrikat og sammenvevd, så levende og vakkert, nettopp derfor så finner jeg noe nytt på gang nummer to. Det er kanskje sånn at jeg oppfatter tekst forskjellig ut i fra hvordan jeg har det også. Eller hvor jeg er. Det beste jeg vet er å lese bøker på solsengen eller på stranden i Florida. Men i godstolen eller på egen veranda er også nydelig.Den glemte hagen er en absolutt favoritt. Den går, som flere av Morton sine bøker, frem og tilbake i tid. Men det er alltid naturlige overganger og ikke forvirrende. Språket er vakker, vart og elegant, og jeg lever i hver eneste av hennes bøker. Jeg blir dratt inn i de, og kommer kastet ut på slutten. Sliten etter en lang ferd, men utrolig fornøyd. Det er noe eget med bøker som jeg lever mer enn jeg leser.
Men dette er mer enn en bokanmeldelse. For når jeg leste boka for andre gang, så ble boka litt symbolsk i tillegg til alt det andre. Den ble en del eller et tillegg til min egen hage-metafor som jeg skrev for en tid tilbake. Den glemte hagen ble til noe annet. Noe inni meg. Det kjentes som at når jeg leste om hagen, som var gjemt bak en høy mur, så var det som jeg ble klar over hvor fort det er å forsømme alt det vakre rundt seg, eller inni seg. Det er så fort å bare sørge for at kroppen får næring og vitaminer og nok vann, uten å huske at sjelen trenger pleie også. Jeg har forsømt litt av det som er viktig. Det å stanse opp og se, ordentlig se, på hva jeg har rundt meg. Jeg har glemt å fore eller pleie de kreative sidene mine. Den skapende delen, både i skrift, tegning og bilder har blitt forsømt, og gått litt på grunn, eller blitt overgrodd av tistler og ugress i en glemt hage.
Denne våren har jeg tatt utallige fuglebilder. Timesvis med tur, på jakt etter små og store fugler. Jeg har oppsøkt ny kunnskap i fuglebøker og på Internett. Jeg har studert fjær, klør og øyne, og hvem som er tøff og hvem som er tilbakeholden. Jeg har tenkt på hva slags fugl jeg selv ville vært, og hvilken jeg ligner mest på, ja sånn egenskapsmessig da. Jeg har levd bak kamera, og vært ett med tiden, naturen og motivene. Og nå, her jeg sitter på verandaen mens fuglene kvitrer på kveldsmelodien sin, så kjenner jeg at denne fuglejakten har gjort noe med hele meg. Jeg har funnet tilbake til fotogleden, det er nå en ting. Men jeg har også kjent på at jeg har måttet jobbe meg tilbake til fotografen i meg, til teknikken og til gleden. Jeg hadde glemt det. Hele fotobagen min har ligget i et hjørne i min egen glemte hage. Men jeg er tilbake, nesten, til der jeg var.
Men det er noe som plager meg litt. For hvis jeg kan glemme, eller i alle fall legge til side noe som egentlig er det beste jeg vet, så lenge, hva er det mer i denne glemte hagen min? For det er mer, det er jeg helt sikker på. Det må det være. For selv om fotogleden er tilbake, og med det min egen meditatasjon og avkoblingsmetode over alle, så er det noe jeg fortsatt leter etter. Det er noe jeg ikke helt får tak i, og det ligger sikker under ugresset i et hjørne, eller bak et stort blad som har fått vokse vilt mens hagen var glemt og forsømt. Men hvordan kan man lete etter noe man ikke er helt sikker på hva er?
Så her står jeg da. Etter å ha tatt meg tilbake inn i den glemte hagen. Jeg får bare luke litt og rydde litt, og se om jeg finner noe mer. Det er alltid mer. Det må være det. Det er jo derfor vi er her. For stadig å vandre videre. Og finne det vi finner. Stoppe opp og kjenne etter. Jeg må bare huske på det.