En uvelkommen gjest

Han er en uvelkommen gjest.
Uten forvarsel står han utenfor døren.
Uinvitert og uten hensyn går han forbi meg,
setter seg godt til rette i beste stolen,
og bare ser hånlig på meg.

Du er ikke velkommen, sier jeg.
Stemmen min høres fremmed ut,
tynn og usikker.
Hvorfor kommer du igjen nå?, undrer jeg.
Du har vært borte så lenge,
og du har ikke vært savnet.
Det var så fint her uten deg, sier jeg.

Han sitter der, uten ord.
Fremdeles med det hånlige blikket.
Jeg fulgte etter deg i går, sier han.
Jeg fant deg, midt på gaten, med alle menneskene.
Det var jeg som gjorde at luften forsvant.
Jeg som tok retningssansen fra deg,
som fikk deg til å svette,
Og til å lengte hjem igjen.

Men jeg pustet meg igjennom det, sier jeg.
Følte du deg litt snytt da jeg klarte det?
Ble du skuffet da jeg trosset deg,
da jeg tvang meg til å shoppe litt,
før jeg gikk og tok t-banen?
Følte du at du tapte litt da, spør jeg.

Men du vet at jeg kan finne deg igjen,
at jeg kan sperre veien for deg,
og få øynene dine til å lyse i panikk, gliser han.

Ja, men jeg vet at jeg kan fortsette å puste.
Jeg kan fortsette å gå, steg for steg.
Jeg kan trosse deg, for du er ikke virkelig,
du er bare i hodet mitt, sier jeg.
Panikk har ikke armer og bein.
Panikk og angst er bare følelser,
en følelse av å ikke mestre,
men jeg kan mestre deg sier jeg.

Pust. Ut og inn. Bare pust.
Se lyset fra sola. Se de grønne trærne.
Hør på fuglesangen, eller lukt.
Lukt på våren, vamt gress,
lukten fra naboens grillmat.
Hør melodien som naboen synger.
Vær. Bare vær. Og pust.