Hva om

For alle som har sett filmen "sliding doors", så regner jeg med at dette er kjent spørsmål. Alle disse hva om jeg hadde, eller hva om jeg ikke hadde. Eller "enn om"...som jeg er mer vant til å spørre.
Hvis vi tenker på det, så er det ganske mye av tilværelsen som er et resultat av valg og hva om, hva om ikke, for ikke å snakke om hvis bare.
Det er ikke bare våre egne valg som har ført oss dit vi er heller. Hvordan de rundt oss har behandlet oss, elsket eller vraket oss, ansatt eller sagt oss opp, støttet eller såret, spiller også en stor rolle. Og av og til må jeg sette meg ned for å tenke litt på det.
Det at jeg ikke har valgt alle veiskiller og tatt alle beslutningene alene, gjør det selvfølgelig litt vanskelig å skrive om dette temaet. For i min historie er det, som i alle andres, mange statister og tidligere hovedrolleinnehavere,og jeg regner med at ikke alle vil anerkjenne eller vedstå sin rolle. For det er ikke alle som har fått meg videre på min vei på kjærlig og omsorgsfullt vis. Det har vært harde møter med veggen eller mentale blåmerker på knærne etter å ha gått ned i knestående. Men gjennom årene har mye av bitterheten blitt vasket bort, eller blitt erstattet med takknemlighet.
Var det ikke for alle nedturene, så hadde ikke oppturene blitt så fantastisk gode. Og erfaringene, alle erfaringene, har gitt meg viktig lærdom og kunnskap som jeg bruker både i jobb og privatliv.
Nei, jeg er ikke lytefri og suveren. Og jeg har forlatt noen i mitt kjølvann, jeg som alle andre. Slik er det å være menneske. Man er i bevegelse, og må ta valg. Alltid.
Nå skal det sies at alle disse erfaringene har medført at jeg kan være i overkant skeptisk til en del ting, og særlig til folk, men samtidig så er jeg ganske så god på å lese folk på godt og vondt. Jeg har blitt veldig selvstendig og uavhengig og stoler aller mest på meg sjøl, men når jeg først åpner meg for et nytt vennskap, så er det på alvor. Da er det beskyttende vinger, støtte og kjærlighet så lenge de vil være her hos meg.
De fleste av vennene jeg har, har jeg møtt i skole eller jobb. Ja, noen ute på byen også. Tilfeldig men samtidig ikke. For møtestedene våre, på jobb, i studier eller på byen har jo vært ut i fra valg vi har tatt. Slik har vi endt opp på samme sted. Og så har kjemien, interessene og egenskapene våre gjort resten.
Takknemlig ja. Jeg nevnte takknemlighet, både for gode og mindre gode erfaringer.
Det er godt å ha kommet så langt at jeg ser at det som den gang da var en hjerteknusende opplevelse, nå har blitt noe å være takknemlig for. Ja, for hadde jeg ikke blitt snudd ryggen til de gangene jeg har blitt det, så hadde jeg ikke vært der jeg var for snart ni år siden. Og hadde jeg ikke vært der jeg var da, så hadde jeg ikke møtt henne som nå er kjæresten min. Og alle de ni årene siden har vært en berikelse, og da med takknemlighet til de som ble igjen eller de som dro.
Likedan er det da jeg ufrivillig ble kastet ut i ny karriere. Hadde jeg ikke blitt det, så hadde jeg ikke hatt en veranda å sitte på i kveld. For den nye jobben var så langt unna at jeg til slutt ble lei av reiseveien. Og denne leiligheten dukket opp på facebookfeederen min. Og for snart ett år siden var jeg her og drømte om å bo her, og dagen etter la jeg inn bud. Og klokken ett på tolv ringte Mette megler og sa Gratulerer. Og nå sitter jeg her og kjenner på regnluften som er tung og frisk på en gang, og tenker at jammen var jeg heldig.
Jobben jeg har nå, har utvidet nettverket mitt. Det er alltid fint å utvide nettverket. Og jeg har måttet lære meg nye ting. Nye systemer. Det å lese og tolke lovverk med forskrifter. Barnehageloven og Tek-17. Jeg leser om gavlhøyder og søkeplikter, om snuhammere og pedagoger. Og jeg er en djevel på å finne ting på Google. Det er som x-files: the truth is out there...
Hadde jeg ikke flyttet hit, hadde jeg ikke kunnet gå skogen hjem fra jobb, eller langs Østensjøvannet. Jeg hadde ikke lært meg å kjenne over tretti fuglearter bare på noen uker. I alle fall ikke nå. Flybussen går rett utenfor døra også.
Jeg skrev takknemlig. Det er det jeg er, for alt jeg har her og nå. For mine to hjem, på to kontinent. For familie og venner. Og ikke minst:takk og lov for at jeg har en så finurlig hjerne som gang på gang finner underfundigheter, kuriositeter og humor der andre bare ser trøbbel. Som ser trollkjerringer og my little pony-hoder i abstrakte malerier, og som tenker dette kan det bli blogg av, når det stormer eller støyer litt.
For igjen, det er jo bare levd liv alt sammen.